Annonse
«Oskars Amerika» er en original film som ikke helt følger opp intensjonene.

Drømmen om Amerika

Hest har ofte vært best når det gjelder å formidle filmhistorier for barn på kino i Norge. «Oskars Amerika» er et feilslått forsøk på å følge opp en suksessoppskrift.

Annonse
Filmer

 

3

BARNEFILM

«Oskars Amerika»

Regi: Torfinn Iversen

Norge, 2017

Det beste med «Oskars Amerika» er forsøket på å si noe innsiktsfullt om hvordan foreldrerollens tilkortkommethet øver innflytelse på et barns fantasi og sosiale overlevelsesinstinkt. Filmskaper Torfinn Iversens videreføring av sin egen prisbelønte kortfilm «Levis hest», er et fullverdig forsøk på å spinne en historie ut fra et alvorlig utgangspunkt, men fantasien føles ikke frodig nok i det ferdige resultatet. I møtet med voksenroller som for en voksen selv føles animerte, blir ikke ikke fortellingen om en ung gutts lengsel etter det store eventyret – eller rett og slett det å bli sett – stort annet enn lengsel i seg selv.

Historien er relevant nok. En alkoholisert mor som tyr til en hvit løgn når hun sender sønnen til hans bestefar på sommerferie mens hun selv skal på rehabilitering, vil røre mange. Marie Blokus i rollen som moren, smertelig klar over sin egen skjebne og løgnene hun tyr til, er et av filmens beste fortrinn. Men samtidig er de voksne rollene generelt for karikerte og de yngre rollene for lette til at historien føles troverdig. Dette beror ikke nødvendigvis på skuespillerne, for både Odin Ekre i tittelrollen som Oskar og et norsk stjernegalleri bestående av nevnte Blokus, Bjørn Sundqvist og Jørgen Langhelle gjør så godt de kan, men regien blir for oppstyltet og instruksjonen for stivbeint til at karakterene evner å løfte seg tilstrekkelig. Det er synd, for sjelden har man sett et norsk originalmanus for barn ha større potensial enn «Oskars Amerika».

Det føles feil allerede fra begynnelsen, når Oskars fantasiverden kollapser i møte med en skoleklasse som vet så alt for godt hva som egentlig er grunnen til at han dikter seg inn i sin egen verden, der sommerferien skal tilbringes på hesteryggen over den amerikanske prærien. Ikke bare rammen i seg selv, hvor et barns lengsel etter prærien føles gammelmodig, men også en klassesituasjon som tatt ut fra klisjeenes 50-tall. Også alderssammenssetning og virkelighetsforståelse ut fra at historien er lagt til nåtiden halter i takt med en nostalgisk tilstrebelse som aldri helt finner rytmen. Uvitende om at moren slett ikke har dratt på et jobbintervju i Amerika, må Oskar tilbringe sommeren hos en bestefar som slett ikke ivrer etter å ha barnebarnet på besøk. Naboen derimot, den enfoldige og storhjertete Levi, blir som en magnet for Oskars medmenneskelige, empatiske natur og Levis hest et utløp for hans lengsel etter noe annet. De finner hverandre i en historie som på positivt vis takler en rekke vonde elementer, noe som slett ikke er vanlig kost i norske barnefilmer.

Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon

Både Sundqvist som en følelsesmessig forkvaklet sjel og Langhelle som bygdas original gir farge til en historie der bifigurene er de bærende elementene. Sundqvist har gjort det til sitt eget mesterstykke å spille denne typen roller, men her blir selve karakteren et hakk for påtatt i historien til at vi fullt og helt tror på han. Når også Levi-figuren blir for enkel går det ut over Oskar-skikkelsen som bærende figur i en film som i det store og hele føles langsom, ujevn og et par nummer for ambisiøs. Skal en historie som denne fungere, må fantasien den vekker finne gjenklang i den som skal bære fortellingen, og det gjør den ikke i dette tilfellet. Likevel ser den utrolig ut, med fotograf Odd Reinhardt Nicolaysens vakre og lysende bilder fra Andøya som en hovedrolle i seg selv. Men verken bildene eller gode skuespillere i alle aldre kan heve filmen opp over det faktum at fortellergleden er uteblitt i møte med alvoret det er å lage original norsk barnefilm.

Annonse