Historien er ikke direkte banebrytende, men den fungerer – og har mer sjarm og hjertevarme enn noe annet vi har sett av dataanimasjoner i år.

Dory mot strømmen

«Oppdrag Dory» er et sjeldent unntak som faktisk lever opp til forgjengeren.

 

5

ANIMASJON

«Oppdrag Dory»

Regi: Andrew Stanton & Angus MacLane

USA, 2016

Pixars største konkurrent er ikke lengre andre animasjonsstudioer, men deres egen kulturarv. Etter Disney-oppkjøpet har Pixar strevd med å nå opp til sin fordums storhetstid, så det er en viss logikk i at de satser stadig hardere på oppfølgere til sine mest populære filmer. Etter over tjue år i gamet har Pixar produsert flere av filmhistoriens mest bemerkelsesverdige animasjoner, som har en egen evne til å vekke sterke følelser. Men for hvert mesterverk som «Innsiden ut» får vi en mild skuffelse som «The Good Dinosaur», for hver «WALL-E» en stusslig «Biler 2». At kreativiteten tidvis må vike til fordel for leketøyssalg er dessverre konsekvensen av å være en del av klodens største underholdnings-korporasjon, så Pixars gullalder er muligens bak oss. Dette har vært en kinosommer preget av idétørke, skuffelser og en parade av underveldende oppfølgere/nyinnspillinger/kopier, men «Oppdrag Dory» er et sjeldent unntak som faktisk lever opp til forgjengeren. Historien er ikke direkte banebrytende, men den fungerer – og har mer sjarm og hjertevarme enn noe annet vi har sett av dataanimasjoner i år. Tretten år har passert siden Pixar ga oss «Oppdrag Nemo», men under vannflaten har det bare gått et år siden den nevrotiske klovnefisken Marlin dro ut på eventyr for å finne sønnen Nemo.

Muligens fordi fisk vanligvis ikke har en særlig lang levetid. Denne gangen har den dumsnille palettkirurgifisken Dory tatt over hovedrollen, og det er en vrien oppgave å bygge en hel film rundt en figur som sliter med korttidshukommelsen. Etter noen dunk i skolten begynner imidlertid Dory å få tilbake løsrevne minner; om foreldrene Jenny og Charlie, som hun rotet seg vekk fra i oppveksten. Dory bestemmer seg for å finne foreldrene (og seg selv), så hun begir seg ut på langtur til California sammen med Nemo og hans evig bekymrede pappa Marlin. På veien blir de naturligvis atskilt, mens Dory ender opp i et enormt akvarium – der hun får hjelp av den gretne, sjuarmede blekkspruten Hank, den svaksynte hvalhaien Destiny og den ekkolokaliserings-skadede hvithvalen Bailey. I mellomtiden prøver Nemo og Marlin å finne tilbake til Dory med hjelp av to dovne sjøløver og en dypt forstyrret sjøfugl. «Oppdrag Dory» har en fin moral om hvordan handikapp kan bli ressurser, der så godt som hver eneste skapning overvinner sine fysiske begrensninger. La gå at «Finding Dory» må ta noen enorme logiske sprang for å få historien til å fungere. Jeg vet nå ikke helt hvordan en fisk uten korttidshukommelse har lært seg å lese engelske skilt eller tyde kart – men realisme er ikke en prioritet i annet enn den detaljerte dataanimasjonen. På et tidspunkt får vi se en blekksprut som kjører en svær lastebil i motgående kjørefelt, på en motorvei gjennom en politisperring.

Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon

Så strengt tatt ikke kjemperealistisk, men veldig underholdende. Her hjemme har vi alle valgmuligheter, og kan se filmen i 3D, 2D, med norsk dubbing eller det originale amerikanske lydsporet. Undertegnede så sistnevnte, som definitivt er å anbefale for alle som er gamle nok til å kunne lese undertekster. Blant stemmeleggerne finner vi nok en gang Ellen DeGeneres og Albert Brooks – sammen med nye tilskudd som Ed O’Neill, Ty Burell (begge fra «Modern Family»), Diane Keaton og Idris Elba. Det er dessuten interessant hvordan filmen er totalt karakterdrevet, og introduserer en rekke nye figurer som alle har sterk nok personlighet til å bære sine egne filmer. «Oppdrag Dory» har allerede blitt en enorm kassasuksess for Pixar, og den mest innbringende dataanimasjonen i amerikansk filmhistorie. Så det vil forundre meg veldig om det ikke kommer en tredje film før eller senere, og jeg ser gjerne at blekkspruten Hank tar over hovedrollen neste gang. I mellomtiden jobber Pixar med oppfølgerne «Cars 3» (bu!), «Toy Story 4» og «The Incredibles 2». Pixars stålfokus på oppfølgere er muligens ikke et sunnhetstegn, men så lenge de holder et så høyt nivå som «Oppdrag Dory» er mer av det samme helt topp.

PS! Før hovedfilmen får vi «Piper»: en nusselig kortfilm om en fugleunge som overvinner vannskrekken sin, mens Pixar beviser at deres dataanimasjon nå er på grensen til fotorealistisk.