Film

«Doctor Sleep»: Tilbake til ondskapens hotell

Et hederlig forsøk på å gjenforene Stephen King og Stanley Kubrick.

Bilde 1 av 2

4

Grøsser

«Doctor Sleep»

Regi: Mike Flanagan

USA, 2019

Skrekkmesteren Stephen King har vært ekstremt ærlig om hvor sterkt han mislikte Stanley Kubricks filmatisering av hans roman «The Shining» (1980), og at folk konstant påpeker at Kubricks film er et tidløst mesterverk har ikke akkurat gjort forfatteren mer velvillig innstilt. King hadde skrevet en dypt personlig historie om sin egen alkoholisme, og Kubrick forvandlet den til et iskaldt presisjonsverk som gikk i helt andre retninger. På et tidspunkt ringte angivelig Stanley Kubrick opp forfatteren sent på kvelden og spurte «tror du på Gud?», og det gjorde King. «Jeg mistenkte det» svarte ateisten Kubrick skuffet, og det var angivelig den siste gangen de noensinne snakket sammen. I årenes løp har King fortalt flere varianter av denne historien; en av dem ender med at Kubrick bare slenger på røret uten å si et ord. I en annen versjon svarer han «Nei, jeg tror ikke det finnes noen Gud». Uansett hva som egentlig skjedde var forholdet mellom forfatteren og regissøren svært anstrengt, og deres livsanskuelser helt uforenelige. Stephen King skrev i 1997 manuset til en tredelt TV-film som var mye nærmere hans visjon av «The Shining», men den floppet totalt. Og så i 2013 gjorde King noe han sjeldent gjør: han skrev en oppfølger, vel vitende om at Kubrick i alle fall aldri kom til å regissere filmatiseringen av «Doctor Sleep». Den oppgaven er isteden delegert til indie-skrekkregissøren Mike Flanagan, som nylig markerte seg med en uhyggelig Netflix-serie basert på Shirley Jackson-romanen «The Haunting of Hill House». Tilfeldigvis også en av de litterære inspirasjonene bak «The Shining», så alt henger sammen.

Les også: «Midway» - Jeg hadde gjerne kastet en solid femmer for actionsekvensene, men...

Flanagan gjør et hederlig forsøk på å gjenforene Kubrick og King; med en film som gjenskaper stemningen, musikksporet og den visuelle presisjonen fra «The Shining», mens den samtidig beholder forfatterens mer optimistiske livsfilosofi. «Doctor Sleep» utforsker hva som skjedde med lille Danny Torrance etter at pappa Jack gikk økse-berserk på det besatte Overlook-hotellet. Danny (som nå kaller seg Dan, spilt av Ewan McGregor) vokste opp til å bli en skygge av sin far, drevet av raseri og rusproblemer. På alle måter en hjemsøkt skikkelse, som har lært seg å låse inn spøkelsene fra fortiden i mentale kister - mens han bedøver de psykiske evnene sine med sprit og kokain. Etter å ha nådd bunnen ender Dan opp i New Hampshire-småbyen Frazier, der han blir tatt under vingen av Anonyme Alkoholikere-sponsoren Billy Freeman (Cliff Curtis). Dan blir tørrlagt, leier en liten loftsleilighet og oppdager sitt kall som hjelpepleier på et eldrehjem. Han gir de døende pasientene sinnsro med sine «Shining»-evner, og får kallenavnet «Doctor Sleep». Åtte år senere ser det ut til at Dan endelig har funnet freden, men så får han telepatisk kontakt med Abra Stone (Kyleigh Curran): En 13-årig jente med psykiske krefter som langt overgår hans egne. Abra har vært vitne til et bestialsk barnedrap begått av hippiekulten «The True Knot». En gjeng åndelige vampyrer som prøver å oppnå evig liv ved å suge livskraften ut av barn med «Shining»-krefter, under ledelse av skjønnheten Rose The Hat (Rebecca Ferguson). Abra har samtidig plassert seg selv i faresonen, og blir siktet inn som et festmåltid av Rose. Dan er nødt til å konfrontere spøkelsene fra fortiden for å redde jentungen, og må slå seg sammen med Abra for å overvinne disse monstrene. Eller så kan han eventuelt kaste seg på flaska igjen.

Kyleigh Curran i "Doctor Sleep".

Kyleigh Curran i «Doctor Sleep». Foto: Warner

Det er naturligvis en utakknemlig oppgave å lage en oppfølger til en ikonisk klassiker, særlig en regissert av en mester som Stanley Kubrick (noe Peter Hyams fikk erfare etter «2010: The Year We Make Contact»). Uansett hvor solid filmen er på egne ben vil den aldri kunne måle seg med forgjengeren. «Doctor Sleep» er en velregissert, stemningsfull reise så lenge filmen går sine egne veier, og ikke prøver å etterlikne forgjengeren. Ting begynner å rakne i sømmene mot slutten, mens historien sirkler tilbake til Overlook-hotellet og Flanagan gjenskaper høydepunkter fra den første filmen. Mens blodet fosser ut fra heisdørene og den skumle damen fra rom 237 reiser seg fra badekaret igjen får vi mest følelsen av å se en ren rekonstruksjon.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er åpenbart at Flanagan er en entusiastisk fan både av Stephen King og Stanley Kubrick; han har lirket inn en rekke påskeegg både fra forfatterens romaner og Kubricks «The Shining». Men i finalen tar referansene helt overhånd, til så stor grad at «Doctor Sleep» trekker oppmerksomheten bort fra historien som fortelles og mot forgjengeren (samt filmatiseringen av «Ready Player One», der Steven Spielberg gjenskapte flere av de samme ikoniske scenene fra «The Shining»). Til tross for feilvurderingene mot slutten er «Doctor Sleep» allikevel for særegen, velregissert og rent ut skrullete til at den fortjener å bli avvist som bare en underlegen «The Shining»-imitator. Men dette ville nok ha blitt en betydelig sterkere film hvis Mike Flanagan stolte mer på sine egne instinkter, og var mindre opptatt av å følge i fotsporene til Kubrick.

Les også: «Yao» er en solstråle fra sør

Mer fra Dagsavisen