Disse Oscar-vinnerne kan du fortsatt se på kino

«The Shape of Water» ble den store vinneren under Oscar-kåringen av de beste filmene fra 2017. Både den og hovedkonkurrenten «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri» vil fortsatt være tilgjengelig på det store lerretet en god stund, mens andre bør man skynde seg for å se.

Og filmer som manusvinneren «Get Out» og fagprissamlere som «Dunkirk» og «Blade Runner 2049» må man allerede til DVD- og Blu-ray-hyllene for gjenoppfriske, med mindre man finner dem på sin foretrukne strømmetjeneste. Her er filmene som du kan løse kinobillett til.

Les også: Nyskapende sjangerfilm

Les også: Tidenes mest politiske Oscar-natt

5

«The Shape of Water»

Regi: Guillermo del Toro

Oscar: Beste film, Beste regi, m.fl.

Ingen film hadde flere nominasjoner (13 i alt) på forhånd enn «The Shape of Water», og den endte opp med flest statuetter blant vinnerne, fire totalt. Guillermo Del Toros fantasirike og styggvakre visjon går rett inn i en samtid hvor vi trenger eventyrene for å rettlede oss i et samfunn som har drag av dypere mørke enn selv det man finner i denne filmen. Om en stum rengjøringsarbeider (Sally Hawkins) som forelsker seg i et fiskemonster. Romantisk, tandert og genialt, og breddfull en hentydninger til 1950-tallets science fiction-filmer som «The Creature From The Black Lagoon» og andre såkalte B-filmer laget i skyggen av den kalde krigen der inntrengerne ofte var dårlig skjulte metaforer for trusselen fra Sovjetunionen. I dag kan del Toros film fint ses som en allegori over framveksten av fremmedfrykt og hemmelig forskning, men ikke uten eventyrets overstrålende dimensjon.

Les også: En fantastisk fiskefantasy

5

«En fantastisk kvinne»

Regi: Sebastian Lelio

Oscar: Beste fremmedspråklige film

Det er nå absolutt siste sjanse til å se årets Oscar-vinner i kategorien Beste fremmedspråklige film, «En fantastisk kvinne», på kino. Filmen som slo ut Ruben Östlunds «The Square» imponerte først under fjorårets filmfestival i Berlin, da den blant annet innkasserte skuespillerpris til Daniele Vega, festivalens første noensinne til en transseksuell skuespiller.

Fra Mode Steinkjers anmeldelse i Dagsavisen: ««En fantastisk kvinne» («Una mujer fantástica») er fantastisk på flere vis, ikke minst i måten den snur opp ned på fordommer og forventninger. Vega spiller filmens «fantastiske kvinne» Marina, en sanger og nattklubbartist som bryter mot de skyggefulle mønstrene i det konservative Chiles oppfatning av kjønn og kjønnsroller. Hun lever sammen med sin 20 år eldre kjæreste Orlando, men idet han dør av akutt sykdom må hun forholde seg til hans voksne barn og tidligere kone i et umenneskelig og traumatisk arveoppgjør hvor det stilles spørsmål ved både Marinas forhold til Orlando og hvorvidt hun er kvinne. Det er ikke bare det materielle som skal fordeles, men også selvoppholdelse og respekt i kjølvannet av en manns valg om å leve ut kjærligheten på tvers av konvensjonene. Med «En fantastisk kvinne» har Lelio fortsatt samarbeidet med staben fra hans forrige «Gloria», også den en film som utforsket kvinnelig utenforskap i så vel det lokale som i det universelle. Nå befester Lelio sin rolle som en av spydspissene innen den søramerikanske filmen, også filmatisk hvor et rent Almodóvar-spekter av farger og figurer smyger seg oppfinnsom inn i en historie hvor den velskrevne dialogen intensiveres gjennom glitrende skuespill i alle roller, ikke minst hos Daniele Vega.»

Les også: En stjerne født med «Dunkirk»

5

«Three Billboards Outside Ebbing, Missouri»

Regi: Martin McDonagh

Oscar: Beste kvinnelige hovedrolle,

Beste mannlige birolle

Det som kommer til å bli husket aller best fra Oscar-utdelingen 2018 er Frances McDormands takketale for prisen for Beste kvinnelige hovedrolle. Først plasserer hun Oscar-statuetten på gulvet, slik at alle virkelig kan se hvor liten «mannen» er, så ber hun alle de nominerte kvinnene reise seg med henne. Hennes prestasjon i «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri» som en svært frittalende og egenrådig kvinne ute etter hevn over et uregjerlig og fiendtlig innstilt byråkrati, er stor skuespillerkunst. I en film som er mørk, sår, beksvart humoristisk og satirisk alvorlig er også Sam Rockwells Oscar-vinnende portrett av en rasistisk, innful politimann en av flere gode roller i en film som har et hjerte godt gjemt i alt slagget.

Les også: «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri»: Markedsføringens makt

5

«Call Me By Your Name»

Regi: Luca Guadagnino

Oscar: Beste adapterte manus

Fra Espen Svenningsen Rambøls anmeldelse i Dagsavisen: En sensuell-melankolsk oppvekstskildring skråstrek kjærlighetshistorie, basert på den kritikerroste debutromanen av Andre Aciman. Med et manus av 89-åringen James Ivory. «Call Me By Your Name» er en betydelig mer beskjeden og nedpå film enn «I Am Love» (2009) og «A Bigger Splash» (2015); men er samtidig veldig velobservert, velspilt og troverdig i sin skildring av den erotiske spenningen mellom en tenårig gutt og hans mannlige elsker. Luca Guadagnino virker lite interessert å utforske aldersforskjeller, seksuelle forhold med skjev maktfordeling eller potensielle kontroverser. Jeg vil ikke engang påstå at filmen tilhører i «Queer Cinema»-kategorien. «Call Me By Your Name» er skrevet, produsert og regissert av homofile menn, men har et bredt nedslagsfelt som favner over den første forelskelsen, utforskning av seksualitet og familiebånd.

Les også: – Sosiale medier dreper flørten

Les også: «Call Me By Your Name»: Sensuelt i sommersol

5

«Darkest Hour»

Regi: Joe Wright

Oscar: Gary Oldman - Beste mannlige skuespiller

Det var antakelig Oscar-nattas mest opplagte pris: Beste mannlige skuespiller til Gary Oldman for rollen som Winston Churchill i filmen om Churchills steg inn i statsministerrollen under krigen hvor han i motsetning til forgjengeren Chamberlain snakket Hitler midt imot.

Fra Mode Steinkjers anmeldelse i Dagsavisen: «Darkest Hour» er ikke så mye en biografisk film over det politiske råskinnet Winston Churchill, som det er et godt om enn noe romantisert tidsbilde på Englands vakling våren 1940, i ukene etter at Norge ble okkupert av Nazi-Tyskland. Joe Wrights drama, som har tematiske og geografiske berøringspunkter med hans nydelige «Atonement» (2007) er dessuten et speil på fjorårets storfilm «Dunkirk», som skildret hvordan 300.000 britiske soldater sto fanget som rotter på stranden i Dunkirk mens de ventet på hjelp fra den andre siden av kanalen. (…) Åpningsscenen med Churchill i sengen, samme dag han blir kalt til Kongens bord, avgjør filmens sitrende tone. En brysk, lynende intelligent, innrøykt og topptrent dranker skjeller ut sin nye sekretær (Lily James) mens han skinner av verbal eleganse og kroppslig forfall. Gary Oldman fastsetter allerede her rollefiguren som nylig ga han Golden Globe og som lyser av Oscar-ære. Med overbevisende og utfyllende sminke og en holdning hinsides britisk stivhet, gir han en gnistrende oppvisning i hvordan en skuespiller kan gjøre en kjent skikkelse til sin egen og samtidig beholde ekkoet av virkelighetens oppfatning av en umake figur. «Darkest Hour» er sylskarp i sin politiske projisering av både mannen, myten og tidsånden».

Les også: «Darkest Hour»: Sylskarp Gary Oldman

5

«I, Tonya»

Regi: Craig Gillespie

Oscar: Beste kvinnelige birolle

Allison Janney (ikke minst kjent fra en rekke TV-serier, som «Presidenten») spiller den bitre og nihilistiske moren til kunstløpersken Tonya Harding i filmen om hennes liv, inkludert fadesen under Lillehammer-OL. Fra Espen Svenningsen Rambøls anmeldelse i Dagsavisen: «Ville det vært mulig å fortelle livshistorien til Tonya Harding på film uten å forvandle den til en svart komedie? «I, Tonya» er først og fremst en amerikansk tragedie, om en fattig «white trash»-arbeiderklassejente som klamret seg til den eneste sjansen hun fikk – og betalte en høy pris for å tro at hun hørte hjemme blant de privilegerte isprinsessene. Tonya Harding (Margot Robbie) er ingens definisjon av en prinsesse, men ble verdensberømt i en periode da mediebildet begynte å nærme seg den sensasjonskåte «reality-TV»-æraen. Som Harding selv sier mot slutten av filmen: «Jeg var elsket i et minutt, så var jeg hatet. Og så ble jeg en vits».

Les også: «I, Tonya»: En amerikansk tragikomedie

6

«Coco»

Regi: Lee Unkrich og Adrian Molina

Oscar: Beste animasjonsfilm og Beste originalsang

Fra Espen Svenningsen Rambøls anmeldelse i Dagsavisen: «Selv om det neppe var intensjonen, kom Pixar-studioets nittende animasjonsfilm til akkurat rett tid, mens USAs president vekket internasjonal vemmelse med sine rasistiske beskrivelser av mexicanske immigranter og bablet om å bygge en idiotisk mur rundt. Men mer enn noe annet er «Coco» en respektfull feiring av den mexicanske folkesjelen og deres fargerike folklore, som på veien utforsker temaer man vanligvis skygger unna i animerte familiefilmer. Om døden, demens og hva som skjer når alle har glemt at du engang levde. Denne vakre, følelsesladede dataanimasjonen fortjener å stå side om side med «Wall–E», «Up» og «Innsiden ut» som en av Pixars aller beste. Om fire generasjoner av Riviera-familien som bor under samme tak i den mexicanske småbyen Santa Cecilia, der de alle gjør et levebrød som skomakere. Bortsett fra oldemor Coco, som er langt over nitti og lider av aldersdemens. Tippoldemoren Imelda ble i sin tid forlatt av sin ektemann, som dro ut i verden for å prøve lykken som musiker. Siden den gangen har familien Riviera hatt nulltoleranse for musikk i heimen, en leveregel som tærer skikkelig på tolvåringen Miguel. Alt han drømmer om er å bli en artist, akkurat som sitt store idol Ernesto de la Cruz. En sagnomsust sangstjerne som spilte inn flere filmer på 1930-tallet, før han omkom i en lei rekvisittulykke under et sceneshow».

Les også: «Coco»: Viva Pixar!