Disse kan vinne publikumsprisen for beste europeiske film

Hvert år kan filmfans over hele Europa stemme fram sin publikumsfavoritt og delta i konkurransen om å få komme på utdelingen av European Film Awards, det europeiske svaret på Oscar som i år går av stabelen i Sevilla i desember. Det europeiske filmakademiet har på forhånd valgt ut ni filmer til kategorien Peoples Choice Award. Du har fortsatt muligheten til å stemme på din favoritt og konkurrere om å få mingle med stjernene og sitte i salen under prisshowet der prisene til Beste film, beste skuespillere samt ærespriser blir delt ut. Men nå haster det, 31. oktober går fristen ut for å stemme.

Trykk her for å stemme på din favoritt blant de ni utvalgte filmene.

Ingen norske filmer er i år med i filmutvalget som kan vinne publikumsprisen. men Erik Poppes «Utøya, 22. juli» og Iram Haqs  «Hva vil folk si» er på den lange listen over filmer som Det europeiske filmakademiet skal nominere til de ulike hovedprisene.

Her kan du lese hva Dagsavisen har skrevet om de ulike filmene:

«Borg»

Borg: Foto: Nordisk Film Distribution

Regi: Janus Metz

Rivaliseringen mellom Björn Borg og John McEnroe på begynnelsen av 1980-tallet hadde alle ingredienser en god sportslig tvekamp skal ha. I rollene som Borg og McEnroe finner vi Sverrir Gudnason og Shia LaBeouf, og filmen tar vare på mange aspekter ved hvordan både tidsånden og personlighetene gjorde Wimbledon-finalen i 1980 til århundrets match. Å ha en klassisk batalje som utgangspunkt for å fortelle en bredere historie er ikke akkurat nytt i sportsfilmen, men den danske regissøren Janus Metz bruker oppskriften med høy grad av perfeksjonisme, og som sportsfilm er «Borg» absolutt tilfredsstillende, inkludert måten den gjør spennende en match der man kjenner utfallet. Filmen gjenskaper følelsen av hva det sto om. At den også sveiper innom noen av sportsfilmens klisjeer, det får man heller tilgi.

Les Dagsavisens anmeldelse: Tvekamp med temperament

Les også om fjorårets vinnere: Ruben Östlund vant Europa

«C’est la Vie»

«C’est la vie!». Foto: AWE

RegI: Eric Toledano & Olivier Nakache

Etter den internasjonale storsuksessen «De urørlige» (2011) vender radarparet Olivier Nakache og Eric Toledano tilbake med nok en publikumsvennlig gladfilm. «C’est la vie!» innfrir de fleste forventninger man måtte ha til en fransk folkekomedie om bryllupsplanlegging, og dem som føler at et sånt utgangspunkt høres skikkelig spennende ut vil garantert storkose seg. La gå at dette minner mye om Robert Altman-klassikeren «A Wedding» (1978), og litt om den undervurderte TV-serien «Party Down». Om Max Angely (Jean-Pierre Bacri) som i mange år har drevet et cateringfirma som spesialiserer seg på å arrangere overdådige bryllupsfester, men jobben hans består mest av brannslukning og barnepass for en stab som stort sett består av svart arbeidskraft. Kanskje på tide å selge hele bedriften og pensjonere seg?

Les Dagsavisens anmeldelse: «C’est la vie!»: Kos med bryllupkaos

Les intervju med regissørene: Inviterer til katastrofefest

«Call Me By Your Name»

Call Me By Your Name. Foto: UIP

Regi: Luca Guadagnino

En sensuell-melankolsk oppvekstskildring skråstrek kjærlighetshistorie, basert på den kritikerroste debutromanen av Andre Aciman. Med et manus av 89-åringen James Ivory. «Call Me By Your Name» er en betydelig mer beskjeden og nedpå film enn «I Am Love» (2009) og «A Bigger Splash» (2015); men er samtidig veldig velobservert, velspilt og troverdig i sin skildring av den erotiske spenningen mellom en tenårig gutt og hans mannlige elsker. Luca Guadagnino virker lite interessert å utforske aldersforskjeller, seksuelle forhold med skjev maktfordeling eller potensielle kontroverser. Jeg vil ikke engang påstå at filmen tilhører i «Queer Cinema»-kategorien. «Call Me By Your Name» er skrevet, produsert og regissert av homofile menn, men har et bredt nedslagsfelt som favner over den første forelskelsen, utforskning av seksualitet og familiebånd.

Les anmeldelsen: «Call Me By Your Name»: Sensuelt i sommersol

Les intervju med Timothée Chalamet: – Sosiale medier dreper flørten 

«Darkest Hour»

Foto: UIP

Regi: Joe Wright

«Darkest Hour» er ikke så mye en biografisk film over det politiske råskinnet Winston Churchill, som det er et godt om enn noe romantisert tidsbilde på Englands vakling våren 1940, i ukene etter at Norge ble okkupert av Nazi-Tyskland. Joe Wrights drama, som har tematiske og geografiske berøringspunkter med hans nydelige «Atonement» (2007) er dessuten et speil på fjorårets storfilm «Dunkirk», som skildret hvordan 300.000 britiske soldater sto fanget som rotter på stranden i Dunkirk mens de ventet på hjelp fra den andre siden av kanalen. (…) Åpningsscenen med Churchill i sengen, samme dag han blir kalt til Kongens bord, avgjør filmens sitrende tone. En brysk, lynende intelligent, innrøykt og topptrent dranker skjeller ut sin nye sekretær (Lily James) mens han skinner av verbal eleganse og kroppslig forfall. Gary Oldman fastsetter allerede her rollefiguren som nylig ga han Golden Globe og som lyser av Oscar-ære. Med overbevisende og utfyllende sminke og en holdning hinsides britisk stivhet, gir han en gnistrende oppvisning i hvordan en skuespiller kan gjøre en kjent skikkelse til sin egen og samtidig beholde ekkoet av virkelighetens oppfatning av en umake figur. «Darkest Hour» er sylskarp i sin politiske projisering av både mannen, myten og tidsånden».

Les anmeldelsen: «Darkest Hour»: Sylskarp Gary Oldman

Les også om fjorårets æresprisvinner Julie Delpy: – Vi er midt i en mørketid

«Dunkirk»

Dunkirk. Foto: SF Studios

Regi: Christopher Nolan

Christopher Nolan har imponert oss før med fantasivridende science fiction- og eventyrfilmer, enten det er superhelter eller det innerste menneskelige universet som er agenda. I «Dunkirk» ser han et av de mest skjebnesvangre øyeblikkene under andre verdenskrig i et bakspeil hvor tidsaspektet oppheves, men hvor skrekkvisjonene, redselen, klaustrofobien og ikke minst håpet er sylskarpt beskrevet. En krigsfilm på Nolans premisser, med individet i sentrum for en ubønnhørlig og kynisk krigsmaskin.

Les anmeldelsen her: Kraftfull krigstraumesimulator

Les intervju med Barry Keoghan: En stjerne født med «Dunkirk»

«In The Fade»

Fra Fatih Akins film. Foto: Arthaus

Regi: Fatih Akin

Diane Krüger storspiller i det som paradoksalt nok er den tyske skuespillerens første virkelige store rolle i hjemlandet. Akin («Mot veggen») går inn i betent tematikk når han i «Ut av intet» («Aus dem nichts») portretterer Katja, som mister mann og barn i et målrettet terrorangrep, hvor gammelt tysk grums piskes til overflaten på ny og rettssystemets rigiditet blir avgjørende. En overflatemessig spenningsdrevet film fra Akins faste bakgård i Hamburg, der Katja, som ikke er ukjent med skråplanet, er inngiftet i tyrkisk familie hvor ektemannen var en sentral kriminell leder. Filmens egentlige verdi ligger i bearbeidelsen av sorg og sinne, hvor moralske og etiske spørsmål flyter sammen med fordommer, avmakt og et jag etter «øye for øye»-tilnærmet hevn. Familiedelen i den tredelte filmen er den beste, mens oppnøstingen gir litt for mange tråder fritt spillerom.

Les anmeldelsen: «Ut av intet»: Smittsomt hat

Les intervju med Diane Krüger: – Jeg ville føle raseriet

«The Death Of Stalin»

Foto: Selmer Media

Regi: Armando Iannucci

Denne fryktløse komedien er basert på den franske tegneserien av Fabien Nury og Thierry Robin, og holder seg tettere opp til kildematerialet enn man kunne ha trodd. Armando Iannucci har likevel spritet opp dialogen med sine karakteristiske, verbalakrobatiske presisjonsspydigheter, og pøser på med humor som er så nattsvart at man får litt dårlig samvittighet av å le høyt. Året er 1953, og innbyggerne i Sovjetunionen lever i en konstant tilstand av paranoia. Den innerste sirkelen i Sentralkomiteen har akkurat fullført en finere middag i selskap med den guddommelige landsfaderen Josef Stalin (Adrian McLoughlin), der de desperat har prøvd å overgå hverandre med anstrengt latter i febrilsk desperasjon for å unngå å havne på dødslistene hans. Men neste dag blir Stalin funnet bevisstløs på gulvteppet i sitt, felt av et hjerneslag, og sekundet etter at Stalin trekker sitt siste sukk starter maktkampen.

Les anmeldelsen: «The Death Of Stalin»: Ramsalt politisk satire

«Valerian And The City Of Thousand Planets»

Foto: UIP

Regi: Luc Besson

Luc Bessons tolkning av Pierre Christin og Jean-Claude Mézières’ banebrytende sci-fi-tegneserie «Linda og Valentin» er en visuelt overveldende heisatur ut i verdensrommet – som er så stappfull av psykedeliske sanseinntrykk, skrullete detaljer og eksentriske romvesener at det er vanskelig å absorbere alt. Den gode nyheten er at Luc Besson virkelig lar fantasien flyte fritt, og har kommet opp med noen helt utrolige øyeblikk. Den dårlige nyheten? At han har skrevet manuset selv. Han er helt håpløs når det gjelder å skrive amerikansk dialog, men har på sitt beste en fantasirikdom som går langt hinsides noe Hollywood våger å gjøre. Med «Valerian and the City of a Thousand Planets» har han skapt en romodysse ulikt noe annet vi har sett; overlesset av ideer, men heftet av underutviklede hovedpersoner.

Les anmeldelsen: Heisatur

Les også: Museumsbesøk til andre galakser

«Victoria & Abdul

Foto: UIP

Regi: Stephen Frears

«Victoria & Abdul» sklir fint inn i rekken av profesjonell, faktabasert underholdning Stephen Frears har laget på sine eldre dager, og er hans tredje film med Dame Judi Dench. Etter å ha menneskeliggjort dronning Elizabeth II i prisvinneren «The Queen» (2006) prøver Frears å skildre de siste årene til hennes tippoldemor Victoria. «Victoria & Abdul» retter fokuset mot dronningens skandaløse vennskapsforhold til Abdul Karim; hennes personlige tjener, urdu-lærer og spirituelle guru. En vaniljemild romantisk komedie som er basert på faktaboken av den indiske journalisten Sharbani Basu. «Victoria & Abdul» vever fiktive elementer inn i en historie som er spennende nok uten dem, og unngår nyanser som kunne ha gjort filmen mye mer interessant. Filmen tillegger dronning Victoria en selvinnsikt som er i overkant sjenerøs, og Abdul et ydmykt vesen som korresponderer dårlig med beskrivelsene av hvordan han var kjent for å oppføre seg. Likevel, filmen byr på en kommersiell kombinasjon av elementer det aldrende, britiske kinopublikummet ser ut til å elske: kongeligheter og indisk eksotisme med en dæsj god, gammeldags imperialisme.

Les også: Vaniljemild romantikk