Disse filmene kan vinne publikumsprisen for beste europeiske film

Her kan du kan være med å stemme fram den beste europeiske filmen for 2019.

Avstemningen over European Film Awards publikumspris nærmer seg deadline, men du kan fortsatt være med og stemme fram den beste europeiske filmen og med det delta i konkurransen om å få komme på utdelingen av European Film Awards, det europeiske svaret på Oscar som i år går av stabelen i Berlin i desember. 

Det europeiske filmakademiet har på forhånd valgt ut 12 filmer til kategorien Peoples Choice Award. Du har fortsatt muligheten til å stemme på din favoritt blant de utvalgte og konkurrere om muligheten til å få mingle med stjernene og sitte i salen under prisshowet der prisene til Beste film, beste skuespillere samt ærespriser blir delt ut. I fjor gikk denne prisen til italienske «Call Me By Your Name».

Men nå haster det, fristen går ut ved midnatt 31. oktober. Du kan gi din stemme her.

Ingen norske filmer er i år med i filmutvalget som kan vinne publikumsprisen, men norske Blindsone med Pia Tjelta, regissert av Tuva Novotny er tatt ut i kategorien European Discovery 2019 - Prix FIPRESCI som medlemmene av Det europeiske filmakademiet skal stemme over, i likhet med filmene som tas ut i de øvrige kategoriene. De teller blant annet Beste film og Beste regi i tillegg til skuespillernominasjoner og tekniske priser.

Her kan du se hvem som vant prisene for 2018: Dette er årets beste europeiske film

 

Les mer om de utvalgte filmene til publikumsprisen 2019:

I år er antallet filmer som kan vinne publikumsprisen utvidet fra ni til tolv filmer, og flere av dem er gjengangere også fra fjorårets utdeling, men først vært å se på kino også i Norge i inneværende år. Her kan du lese hva Dagsavisen har skrevet om de ulike filmene:

Artikkelen fortsetter under bildet.

 «Cold War» vant hele fem priser under fjorårets EFA-utdeling. Nå kan de få en til. Foto: Norsk Filmdistribusjon.

«Cold War»

Regi: Paweł Pawlikowski

Pawel Pawlikowski vant mange hjerter med «Ida». Hans siste film «Cold War» er en av de vakreste filmene fra nyere tid, og ble belønnet med hele fem priser under utdelingen av European Film Awards i 2018 og Oscar-nominasjon i kategorien Beste fremmedspråklige film. «Cold War» er en film om tilhørighet og samvittighet i en tid da nasjoner ble bygget på hver side av jernteppet. En politisk allegori og et hjerteknekkende kjærlighetsdrama om to mennesker som ikke kan leve uten hverandre, heller ikke med hverandre. Alt mens Pawlikowskis stiliserte regi lar fortvilelse og lykke kjærtegne hverandre i en runddans av intim estetikk, udødelig jazz og polsk folklore.

Les Dagsavisens anmeldelse: «Cold War»: Kald krig, varme hjerter

 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Filmweb

«Journal 64»

Regi: Christoffer Boe

Filmatiseringene av Jussi Adler-Olsens «Avdeling Q»-romaner er ikke besittelse av den samme politiske samvittigheten og rasende engasjementet som salige Stieg Larsson, og er langt mer sjangerbevisste enn «Millennium»-trilogien. Serien har likevel blitt en stor publikumssuksess, og «Journal 64» er den fjerde filmen i rekken, hvorav norske Hans Petter Moland regisserte den tredje, «Flaskepost fra P» (2016). Christoffer Boe holder seg til formelen som er etablert i de tidligere avsnittene i serien. «Journal 64» har til gjengjeld et polert filmfoto og er en skikkelig effektiv klisjekrim. Det hjelper dessuten at filmen har en solid intrige, som tar seg betydelig friheter i forhold til romanen. Avdeling Q-kriminalbetjenten Carl Mørck (Nikolaj Lie Kaas) ser ut til å ha overvunnet traumene fra forrige film, og er tilbake i grinete godform, mens makkeren Assad (Fares Fares) har en uke igjen i politistasjon-kjelleren før han blir forfremmet.

Les Dagsavisens anmeldelse: «Journal 64»: Menn som hater kvinner

 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: EFA

«Den usynlige piken» («The Breadwinner»)

Regi: Nora Twomey

En nydelig animasjonsfilm om den 11 år gamle afghanske jenta Parvana som på begynnelsen av 2000-tallet kler seg som en gutt i håp om å få brødjobber nok til å forsørge familien etter at faren blir arrestert. Filmen er basert på en populær bok i den såkalte Breadwinner-serien av den canadiske forfatteren Deborah Ellis, som også jobber mye politisk for barns rettigheter over hele verden. Filmen er dels produsert av Angelina Jolie.

Har ikke hatt ordinær kinodistribusjon, men kan strømmes på Netflix under den norske tittelen «Den usynlige piken» .

Les også: Stjerneregissør lager norsk juleromantikk for Netflix

 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Filmweb

«Dogman»

Regi: Matteo Garrone

Fra Dagsavisens anmeldelse: «Mannen bak det skittenrealistiske mafia-dramaet «Gomorrah» (2008) og det groteske godnatteventyret «Tale of Tales» (2015) er tilbake med nok en film basert på virkelige hendelser. Det aller første vi ser er et nærbilde av en rasende rottweiler, som glefser truende mot kamera. Bikkja er en av klientene til Marcello (Marcello Fonte), som slett ikke vil vaskes mens han roper koseord som «bello!» med beroligende tonefall. Marcello driver hundefrisørsalongen «Dogman», et steinkast unna hans beskjedne blokkleilighet i utkanten av Roma som er så nedslitt at området befinner seg i grenselandet mellom neorealisme og postapokalypse. Dette er en del av Italia turister aldri nærmer seg, med mindre de havner ned noen mørke sidegater. Marcello hilser blidt på dem han ser foran frisørsalongen. Det er allikevel noe desperat over hans konstante nervøse smil, insisterende hjertelighet og enfoldige behov for å bli likt av alle. Han sliter med å få endene til å møtes, og for å finansiere scubadykking-turene med datteren selger han litt kokain. Dyrevennen Marcello er en mild sjel, men den typen hverdagsklovn som gråter på innsiden».

Les Dagsavisens anmeldelse: «Dogman»: Et hundeliv

 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: SF Studios/Warner

«Fabeldyr: Grindewalds forbrytelser»

Regi: David Yates

Kapittel to i denne avleggerserien fra J.K. Rowlings Harry Potter-univers, komplett med en rekke referanser til en av tidenes mest sette fantasifilmserier. I slutten av den første filmen ble det klart at skurken Percival Graves egentlig var den diabolske, mørke trollmannen Gellert Grindelwald (nå spilt av Johnny Depp). «Fabeldyr: Grindelwalds forbrytelser» starter et halvår senere, mens Grindelwald rømmer fra varetekten til Den amerikanske magikongressen, og stikker av til Paris for å samle tilhengere. Handlingens forløp i et 1930-talls Europa antyder fascismens vekst, og hit sender Humlesnurr (Jude Law) vår hovedperson Newt (Eddie Redmayne) på hemmelig oppdrag.

Les Dagsavisens anmeldelse: «Fabeldyr: Grindewalds forbrytelser»: Ingen grunn til å deppe over Depp

 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Filmweb

«Girl»

Regi: Lukas Dhont

Lukas Dhonts film handler om 15-årige Lara som skal bli ballerina, men guttekroppen som vokser i takt med puberteten klarer hun ikke å stagge ved hjelp av tanken alene. En nydelig og vond film med en fantastisk hovedrolle i Victor Polster som vektlegger kompleksiteten i så vel Laras ivrige natur som i omgivelsenes omgang med fordommer og forventninger. En tilværelse som er like skjør som de tynne hudlagene som sprekker under Laras føtter i møtet med ballettgulvet. «Girl» balanserer på nydelig vis de sterke følelsene som hamrer gjennom Lara. Dhont lar kroppen, blikket og dansen til Lara snakke for seg, og bevegelsene og den minimale men kraftfulle ansiktsmimikken understreker prosessen Lara gjennomgår. Det er også befriende at filmskaperen ikke lar seg friste til overtydelighet eller forklaringer, verken innenfor Laras egen familie eller hvordan hun og faren rent formelt takler omgivelsene.

Les Dagsavisens anmeldelse:«Girl»: Ingen dans på roser

 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: AWE

«Grensen» («Gräns»)

Regi: Ali Abbasi   

Ali Abbasis svenske Cannes-bidrag fikk hovedprisen i Cannes-sideprogrammet Un Certain Regard og er basert på en novelle av forfatteren John Ajvide Lindqvist («La den rette komme inn»). Det tilsier at dramaet rundt den kvinnelige tolleren Tina, som har særdeles god luktesans, ikke er en A4-historie. Tvert imot en moderne fabel om utenforskap og det å finne seg til rette i en verden som ikke bare farer blidt med dem som ikke innfrir det konvensjonelle. København-utdannede Abbasi debuterte med den danske skrekkfilmen «Shelley» der norske Ellen Dorrit Petersen spilte en hovedrolle, og heller ikke «Grensen» er uten en viss spenning, for å si det mildt. Tina (Eva Melander) kan lukte dårlig samvittighet, ondskap og lureri på lang avstand, men en dag lukter hun noe hun ikke har luktet før. Ikke har typen det gjelder (Eero Milonoff) noe ulovlig på seg heller, annet enn et ytre som likner Tinas og andre særtrekk som også hun kan kjenne seg igjen i. Filmen tar opp i seg det mytiske og nordiske på en original og fascinerende måte, den styggvakre historien er mørk, rural og surrealistisk overraskende. Eva Melander spiller hovedrollen med bravur.

Les Dagsavisens anmeldelse: «Grensen»: Troll kan temmes

 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Arthaus

«Lykkelige Lazzaro»

Regi: Alice Rohrwacher

Italienske Alice Rohrwachers «Lykkelige Lazzaro» er fascinerende filmkunst som bergtar, men som også irriterer, og som evner å si noe om uskyld kontra det skyldbefengte i dagens samfunn. I likhet med hennes forrige film i norsk distribusjon, «Miraklene i Toscana» (2014), er «Lykkelige Lazzaro» en fabel som utgjør en finurlig lek med tid og rom og de mytiske aspektene ved godhet i sin ytterste form. Tittelrollen, den unge Lazzaro, er som en engel blant falne, eller lik en cherub som i sin streben etter å gjøre godt ender med å tråkke over, slik bibelens mannslignende englevoktere av Edens hage også gjorde. Han blir mildt utnyttet på den avsidesliggende tobakksgården Inviolata der han bor sammen med en underlig forsamling mennesker i familielignende konstellasjoner som på sin side utnyttes grovt av Alfonsina de Luna, kalt tobakksdronningen. De er totalt avskåret fra omverdenen i en illusjon av tidløshet, og heller ikke for tilskueren er det godt å si hvilket tiår, for ikke si århundre de lever i.

Les Dagsavisens anmeldelse: «Lykkelige Lazzaro»: En fascinerende filmfabel

 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: UIP

«Mamma Mia! Here we go again»

Regi: Ol Parker

Oppfølgeren til en av tidenes musikalsuksesser på kino plukker opp tråden fem år etter at Sam (Pierce Brosnan) ankom den den idylliske, greske øya Kalokairi sammen med datteren Sophie (Amanda Seyfried). De har bygd om den avdøde morens villa til hotellet Bella Donna, men store deler av handlingen utspiller seg i 1979, der vi i tilbakeblikk følger den unge kinaputten Donna på vei til Hellas. Nå spilt av erkebritiske Lily James («Downton Abbey», «Pride and Prejudice and Zombies»), som ikke kan sies å ha påfallende mange likhetstrekk med Meryl Streep som spilte Donna i den første Mamma Mia-filmen. Hennes scener viser seg allikevel å være høydepunktene i «Here We Go Again», og Lily James bobler over av så mye sprudlende sjarm at det blir veldig vanskelig å mislike filmen, het det i anmeldelsen.

Les Dagsavisens anmeldelse: Kitschfest rundt karaokemaskinen

 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: EFA

«Sink or swim» («Le Grand Bain»)

Regi: Gilles Lellouche

En franskspråklig stjernetrio av skuespillere – Mathieu Amalric, Guillaume Canet og Benoît Poelvoorde – spiller hovedrollene i denne godfølelsen av en film om en gruppe menn på midtlivsstigen som bestemmer seg for å danne et lokalt synkronsvømmeteam. Det skaper selvsagt reaksjoner i miljøet. En komedie om vennskap, medmenneskelig kontakt og gruppedynamikk på dypt vann. Har ikke hatt ordinær kinodistribusjon i Norge.

Les også: – Jeg var en plaget tenåring

 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: FIlmweb

«Smerte og ære» («Pain and Glory»)

Regi: Pedro Almodóvar

Pedro Almodóvar fylte sytti år i høst, og har med «Smerte og ære» laget sitt mest avkledde stykke autofiksjon hittil, som avslutter hans såkalte «ikke planlagte trilogi» etter «Begjærets lov» (1987) og «Dårlig oppdragelse» (2004) med å portrettere seg selv. Hans alter ego Salvador Mallo (Antonio Banderas) er en isolert, deprimert skikkelse som sitter ensom igjen med mye mer smerte enn ære. Han hevder at livet er meningsløst når han ikke lager film, og har for lengst mistet inspirasjonen til å skrive manus.

– Selvfølgelig tilhører hukommelsen til hovedkarakteren meg selv. Men med det sagt, så er dette også fiksjon. Når fiksjon oppstår i narrativet, tar det styringen, og man må være lojal til fiksjonen og ikke til virkeligheten for at en historie skal oppstå, sa han nylig i et intervju om filmen med Dagsavisen. Antonio Banderas topper sammen med Penelope Cruz en sterk rolleliste og ble belønnet med skuespillerprisen i Cannes.

Les Dagsavisens anmeldelse: «Smerte og ære»: Mer om min mor

 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Norsk Filmdistribusjon

«The Favourite»

Regi: Yorgos Lanthimos

Regissøren av «The Lobster» (2016) og «The Killing of a Sacred Deer» (2017) leverte med «The Favourite» en forholdsvis normal film, et kongelig kostymedrama løst basert på virkelige hendelser, som er en bra blanding av absurd komedie og klaustrofobisk tragedie. Fra Dagsavisens anmeldelse: «Dronning Anne (Olivia Coleman) har marginal interesse av noe som skjer utenfor slottet; hun er svekket av sorg, depresjoner og urinsyregikt-smerter. En psykisk skjør monark med dårlig selvtillit, som lett lar seg manipulere av sin barndomsvenninne, hemmelige elskerinne og offisielle hoffsjef lady Sarah Churchill (Rachel Weisz), hertuginnen av Marlborough. Mennene i hoffet sprader rundt som forfengelige påfugler med pudder, sminke og komiske parykker mens de forlyster seg med andeveddeløp, dans og kaster råtten frukt på nakne tjenere. (…) «The Favourite» er jevnlig oppriktig morsom (med noen overraskende innslag av ren slapstickhumor), men mørket kommer selvsagt snikende. I motsetning til hans tidligere filmer snakker ikke rollefigurene som lobotomerte roboter, og miljøet er mye mer overdådig. Mesteparten er filmet med vidvinkel- og fiskeøyelinser, som gir alt et forvridd preg. Små mennesker fanget i alt for store rom, omgitt av luksus som blir stadig mer grotesk.».

Les Dagsavisens anmeldelse: «The Favourite»: En bløtkake full av rottegift