Annonse

Disse filmene fra Cannes kan du glede deg til

Les alt om Filmfestivalen i Cannes og filmene som gjorde mest inntrykk. Anmeldelsene, vurderingene, intervjuene.

Annonse
Filmer

 

Med Gullpalmen til Kore-eda Hirokazu og «Shoplifters» er årets Cannes-festival i havn. Det har vært et år på godt over det jevne, men en rekke virkelig gode filmer og titler som har speilet tiden vi lever i, med grensepasseringer, utenforskap og metoo. Nuri Bilge Ceylan som vant Gullpalmen for «Vintersøvn» meldte seg på i toppsjiktet med filmen «The Wild Pear Tree» etter at Dagsavisen forlot Cannes. Det samme gjorde Nadine Labaki med «Capernaum». Men nå kan vi slå fast at Den riktige filmen vant Gullpalmen.

Les også: «Shoplifters» vant Gullpalmen i Cannes

Les også: Gullpalme i sikte

Les også: – Vi trenger ikke være drittsekker for å lage stor kunst!

 

 

Disse filmene fra Cannes er verdt å vente på:

Fra «Cold War». Foto: Cannes Film festival

5

«Cold War»

Regi: Pawel Pawlikowski

Den polske regissørens forrige film «Ida» gikk på norsk kino et helt år etter premieren, og mottok en rekke internasjonale priser utover Oscar for beste fremmedspråklige film, blant dem European Film Award. Mens «Ida» handler om det personlige oppgjøret med vissheten om at Polens egne innbyggere hjalp nazistene med jødeutryddelsen, er Pawlikowskis nye «Cold War» i større grad en hyllest til drømmene, til livet og den vanskelige kjærligheten innenfor rammen av et gjennomkontrollert samfunn.
«Cold War» er en estetisk nytelse filmet i det gamle normalformatet 1,37:1, der hvert bilde (selvsagt i krispy svart hvitt) suger deg inn i en relasjonshistorie som starter i 1949. Polske myndigheter bestemmer seg for å skape en elitetrupp av sangere og dansere som etter krigen skal fronte polsk kultur, folkesangtradisjonene og dansen. Musikkpedagogen og komponisten Wiktor leder drillingen når de beste fra hele det rurale landet samles i et forfallent herskapshus for å terpe inn et repertoar som skal virke oppbyggelig og oppløftende, men ikke uten at sovjettro tjenestemenn etter hvert påtvinger repertoaret partitro sanger. Wiktor faller for Zula, en sanger med en uforlignelig stemme, som også har en farlig og mystisk klangbunn. Blant annet har hun sittet fengslet for å ha stukket sin egen far med kniv. «Han trodde jeg var moren min. Jeg viste han at det var jeg ikke» forklarer hun tørt. Under en av de første suksessrike turneene som tar den etter hvert berømte truppen til Berlin, bestemmer Wiktor og Zula seg for å hoppe av sammen. En av dem mister motet, og på hver sin kant blir de stjerner på sitt vis.
Tomasz Kot som Wiktor og særlig Joanna Kulig som Zula storspiller i en stillingskrig mellom to sjeler som i hverandre finner «sitt livs kjærlighet», like vanskelig og kaldt uberegnelig som forholdet mellom Polen og resten av verden under den kalde krigen, og hvor hjemlandet har en mytisk tiltrekningskraft på dem uansett hvor de befinner seg i verden. Det er en fortelling full av nydelig, livsbejaende og «gråtende» musikk som bygger opp under tematikken, alt fra polske folketoner og -dans, til blå jazz i Paris’ bakgater, alt mens Pawelkowskis billedbevisste og stiliserte regigrep lar fortvilelsen og lykken kjærtegne hverandre i en vakker runddans av intim estetikk.
Filmen får norsk kinopremiere over sommeren.

Les også: – Metoo-arbeidet vil ta lang tid

Kore-edas butikktyver. Foto: Cannes Film Festival

6

«Shoplifters»

Regi: Kore-eda Hirokazu

Den personifiserte japanske stillferdigheten Kore-eda er en gjenganger ikke bare på filmfestivalen i Cannes, men også på norske kinoer. Mange har latt seg fengsle av hans helt unike og innimellom skrå blikk på hverdagens små og store trusler i form av dulgte følelser, hemmeligheter og drømmer. Med «Shoplifters» luller Kore-eda oss nok en gang inn i en historie om familiære bånd, varm hverdagslighet og såre ytterkanter. Om en familie i storbyen som lever av butikktyverier og småsvindel, og hvor alle må hjelpe til, barn og søstre og bestemor og det hele. Eller hvordan er det nå egentlig stilt med denne tilsynelatende sammensveisede familiens fortidige bånd? Når far og sønn tar vare på en fem, år gammel jente som åpenbart mishandles av sine egne foreldre, rokkes hele fundamentet som familiefreden bygges på, og «kidnappingen» skal avdekke at denne ellers muntre gjengen har hemmeligheter som knapt tåler dagslyset, og gjennom det smått kaotiske - nærmest som om Mike Leigh skulle latt seg overtale til å lage sosialrealistisk drama i Japan - ruller han opp en historie der mystikken stikker langt dypere enn samvittigheten til enkelte av rollefigurene. Men i bunnen for det hele ligger omtanken og humanismen kveilet rundt basale egenskaper som overlevelsesinstinkt og flokktilhørighet.

Les også intervju med jurypresident Joachim Trier: Presidenten under palmene

 

Adam Driver og John david Washington. Foto: Cannes Film Festival

5

«BlacKkKlansman»

Regi: Spike Lee

Ikke siden «Do The Right Thing» og «Malcolm X» har Spike Lee kombinert politisk aktivisme med filmkunst på en så medrivende og helhetlig måte som i komedien «BlacKkKlansman». Det var «Get Out»-skaper Jordan Peele som spurte om Spike Lee ville filmatisere historien om den svarte politimannen som i 1979 greide å infiltrere rasistorganisasjonen Ku Klux Klan (KKK). Rob Stallworth er den første svarte politimannen på kammeret, og må overvinne andres skepsis med å gjøre seg uunnværlig. Han bruker derfor sine talegaver når ikke sjefen er villig til å gi han større ansvar som etterforsker og infiltrator i sivil, og ringer lederen for KKK-avdelingen i Colorado. Gjennom rasende tirader mot svarte og jøder vinner han tillit i den innerste sirkelen, og framstår som en rasist inn til beinet. Det klansmedlemmene ikke vet er at deres nye ivrige medlem er svart, for til møtene og andre treff sender Stallworth sin hvite kollega Flip Zimmermann, som på Robs diktat ikler seg hans påståtte holdninger og væremåte. Slik avdekker de hatkriminalitet, mordplanene på svarte aktivister og republikaneren David Dukes tilknytning til KKK. Spike Lee har valgt satiren og komedien som form, og Stallworth og Flip Zimmermann spilles av henholdsvis John David Washington (sønn av Denzel) og Adam Driver.
Spike Lee legger selvsagt inn alvoret og sannhetsaspektet som premiss for filmens komiske side, som når KKK planlegger dødelige angrep på blant andre «Black Power»-lederen Patricia, spilt av Laura Harrier. Det er heller ikke å røpe for mye at Spike Lee legger inn de ekte bildene fra Charlottesville der en nynazist med overlegg meier ned demonstranter med bil. Selv om handlingen ligger snart fem tiår tilbake i tid, henger han på dette viset bjella på dagens Donald Trump, alt-Breit og høyresiden. Slik vil filmen fungere som en vekker i en tid da sannheten er det første offeret i jakten på makt og innflytelse.
Filmen er innkjøpt for norsk kinodistribusjon.

Les intervju med Spike Lee: – USA er bygd på folkemord og slaveri

 


Whitney Houston, fra Kevin Macdonalds film. Foto: Cannes Film Festival

DOKUMENTAR

«Whitney»

Regi: Kevin Macdonald

Dette er den andre dokumentaren om sangeren Whitney Houston på kort tid, og den kommer med den typen påstander som tabloidpressen lever av. Gjennom intervjuer, musikk og arkivklipp fortelles den tragiske historien om hvordan en av verdens største stemmer endte sitt liv i et hotellbadekar i Los Angeles i 2012, bare 48 år gammel. «Whitney» føyer seg for øvrig inn i en lang rekke av nylige dokumentarer som går detaljrikt til verks når det gjelder å avdekke hvorfor verden har mistet noen av sine mest talentfulle. Asif Kapadias film om Amy Winehouse er i så måte blitt et skoleeksempel på hvordan man kan balansere på en knivsegg mellom gravende journalistikk og ren utnyttelse av alt materialet man som dokumentarfilmskaper har fått tilgang til.
Whitney Hustons historie kjenner de fleste etter hvert. Om hvordan hun kom ut fra det religiøse gospelmiljøet som en amerikansk «sweetheart», om moren Cissy Houston som startet karrieren som korist for Elvis Presley og Whitney Houstons kusine Aretha Franklin, om narkotikabruken og årene som den absolutte superstjerne med filmen «The Bodyguard» som selve toppen. Og så det totalt ødeleggende ekteskapet med en sjalu og voldelig Bobby Brown, et destruktivt liv og et forfall som bar varsler om det som måtte komme. Alt dette fortalte også Nick Broomfield i dokumentarfilmen «Whitney: Can I Be Me?».
Kevin Macdonald («Marley», «The Last King of Scotland», «State of Play») skyr ikke unna de hjerteskjærende omstendighetene som førte til Whitney Houstons alt for tidlige død, men det er filmens siste fjerdedel som virkelig baner vei for nye teorier om hvordan det kunne ha seg at Houston aldri greide å riste av seg demonene. Hvordan hun og broren skal ha blitt seksuelt misbrukt av en kvinnelig slektning som passet dem mens moren var på turné, er klassisk men ikke desto mindre inn til beinet hjerteskjærende. 

Les også: Tid for opprør i Cannes

 

Spenningen tiltar i svenske Gräns. Foto: Cannes Film Festival

DRAMA

«Gräns»

Regi: Ali Abbasi

Ali Abbasis svenske Cannes-bidrag fikk hovedprisen i sideprogrammet Un Certain Regard, etter å ha vært den store snakkisen under hele Cannes 2018. Filmen er basert på en novelle av forfatteren John Ajvide Lindqvist («La den rette komme inn»), og det tilsier at dramaet rundt den kvinnelige tolleren Tina, som har særdeles god luktesans, ikke er en A4-historie. Tvert imot en moderne fabel om utenforskap og det å finne seg til rette i en verden som ikke bare farer blidt med dem som ikke innfrir det konvensjonelle. København-utdannede Abbasi debuterte med den danske skrekkfilmen «Shelley» der norske Ellen Dorrit Petersen spilte en hovedrolle, og heller ikke «Gräns» er uten en viss spenning, for å si det mildt. Tina kan lukte dårlig samvittighet, ondskap og lureri på lang avstand, men en dag lukter hun noe hun ikke har luktet før. Ikke har han noe ulovlig på seg heller, annet enn et ytre som likner Tinas og andre særtrekk som også hun kan kjenne seg igjen i. Filmen tar opp i seg det mytiske og nordiske på en original og fascinerende måte, den styggvakre historien er mørk, rural og surrealistisk overraskende for å si det mildt. Eva Melander spiller hovedrollen med en bravur som fikk Cannes til å ta bølgen. Hun gir liv til en sympatisk skikkelse som på ingen måte passer inn i dagens skjønnhetsideal, og som mot alle odds og drittsekker forsøker å skape seg en tilværelse av normalitet. Det får hun først når hun oppdager sannheten om seg selv.
Filmen er innkjøpt for norsk kinodistribusjon.

Les også: Nå lages filmen om Thomas Quick

 

Lara i Lukas Dohnts film. Foto: Cannes Film Festival

DRAMA

«Girl»

Regi: Lukas Dhont

Kjønn er ingen dansk på roser, det viser denne brakdebuten under årets Cannes-festival, en film som utforsker kjønn og identitet på berørende vis. Den er i tillegg inspirert av en sann historie som den 26-årige regissøren utvikler innenfor rammer som er til for å sprenges, uansett hvor stramme de måtte være. 15-årige Lara skal bli ballerina, og trener knallhardt sammen med sine medstudenter. At hun henger noe etter har flere årsaker. En av dem er at det man ikke vet når filmen starter, er hvordan Lara gjennomgår en hormonkur for å kunne ta den operasjonen hun ønsker, og som kan gjøre henne til den personen hun er på innsiden, også på utsiden. Hun får all den støtten hun behøver fra de andre jentene, men mostanden ligger i hennes egen kropp og sine egne ambisjoner og ønsker. Skuespiller og danser Victor Polster spiller Lara med en fortvilet overbevisning som bidrar til at filmen blir en debut utenom det vanlige.

Les også: – Hvordan skal jeg fortelle barna mine at jeg blir arrestert?

 

The House That Jack Built. Foto: Cannes Film Festival

5

«The House That Jack Built»

Regi: Lars von Trier

Lars von Trier ser seg selv som Dante gjennom inferno i sin nye film. Trangen til bevisst provokasjon gjør likevel filmen distansert og til tider hul, og virkemidlene er så sterke at under gallavisningen i Cannes forlot over hundre salen i sjokk og avsky. Men ser man bak konstruerte provokasjoner, makabre drap og mutilering, ligger det et formidabelt kunstverk gjemt i en kontekst der Lars von Triers livsverk er selve utgangspunktet. «The House That Jack Built» føles på mange vis som en oppsummering av et liv og et verk så langt, en ekstremt grotesk og blodig opplevelse, men også full av svart humor og intellektuell selvransakelse. Les hele anmeldelsen her: «The House That Jack Built»: von Triers inferno

Les ontervju med Lars von Trier: – Jeg har aldri drept noen. Skulle jeg gjøre det måtte det bli en journalist

Les om livet og karrieren og veien tilbake til Cannes for Lars von Trier: Vender tilbake til åstedet

 

Rock'n'roll på russisk. Foto: Cannes Film Festival

4

«Leto»

Regi: Kirill Sebrebrennikov

Det er vanskelig å ikke bli glad i Kirill Sebrebrennikovs litt ujevne «Leto», som betyr sommer. Denne «sommeren» i 1980-tallets Leningrad er proppet med opportunisme og rock’n’roll smuglet inn fra vesten, alt fra Rolling Stones til punk og new wave, Iggy Pop, David Bowie og Lou Reed. Filmen følger Leningrads lokale rockegud Mike, som med sine bandkonstellasjoner er den hotteste i hele byen. Konsertene, som overvåkes av statsansatte som hindrer all form for hengivenhet utover høflig applaus, er fullstappede tross det faktum at hvert band og artist må få godkjent repertoaret på forhånd. Sangene skal være pro sovjetiske i tematikk og tekster. Når en ny og yngre musiker, Viktor, entrer scenen, blir Mike hans mentor og nære forbundsfelle. Mikes kone Natasha tiltrekkes av Viktor, og et underlig trekantdrama utfolder seg i en film som mest av alt imponerer med en forrykende energi, et drivende soundtrack og skittenvakker filming i svarthvitt som gjør filmen til et speil på en grå tid hvor musikken, alkoholen og kjærligheten skaper fargene. I surrealistiske musikaløyeblikk oppløses realismen og animerte «musikkvideoer» avløser handlingen.
Kirill Sebrebrennikov så nordmenn sist på kino med «Disippelen», en film som sammen med hans aktivisme mot Putins styre har ført til husarrest i hjemlander. Han ble også nektet å reise til Cannes med «Leto». Sånn sett blir også «Leto» en politisk film og ytrings- og tankefrihet og en hyllest til musikkens befriende kraft. Filmens Viktor – med etternavn Tsoi – er modellert etter frontmannen i bandet Kino som døde i 1990, som en av Russlands store rockpionerer.

Les også: Et farlig lærestykke

 

Her er Lazzaro, kommer på norsk kino. Foto: Cannes Film Festival

5

«Happy As Lazzaro»

Regi: Alice Rohrwacher

Alice Rohrwachers «Happy as Lazzaro» er i likhet med hennes «Miraklene i Toscana» (2014) en fabel som inkluderer lek med tida og med de mytiske aspektene ved godhet i sin ytterste form. Unge Lazzaro er for god for seg selv, og blir mildt utnyttet på tobakksgården der han bor sammen med en underlig forsamling mennesker. En fingert kidnapping, et fall og et tidshopp deler filmen inn i to deler, fra den rustikke landsbyen i innlandet nord for Roma, til storbyens skitne og miserable randsone. Filmen er en mektig og oppfinnsom dveling med et samfunn fanget mellom gammel aristokratisk storhet og den moderne utbyttingen av de svakeste i samfunnet. Filmen er i lengste laget, men Rohrwachers lune og samtidig foruroligende filmspråk holder interessen skjerpet gjennom en handling som på ingen måte er forutsigbar, og hvor de humanistiske aspektene er foret med underfundig humor og surrealistiske pek som ville gjort Fellini stolt.
Filmen er innkjøpt for norsk kinodistribusjon.

Les også: Vagt mirakuløst

 

3

«Solo: A Star Wars Story»

Regi: Ron Howard

Fra anmeldelsen i Dagsavisen: «Solo: A Star Wars Story» legger handlingen til tida like før George Lucas’ «Star Wars» gjorde Harrison Ford i rollen som Han Solo til en populærkulturell myte for all overskuelig framtid. Denne myten behandler «Solo» med lysets hastighet, og forteller hvordan den unge Corellia-røveren Han ble Han Solo, møtet med Chewbacca og tilegnelsen av smuglerskipet The Millenium Falcon. «Solo» er full av visuelt godt utformede nostalgiske referanser til de tidlige (etter utgivelsesår) filmene, og Alden Ehrenreich glir fint inn i rollen som en enda yngre utgave av den unge Harrison Ford. Ikke fordi han rent fysisk ligner, for det gjør han i svært liten grad, men han har noe av den samme gutteaktige sjarmen og gliset som kan selge bestemødre for en femmer. I likhet med «Rouge One» er «Solo» mørkere og mer ullen i framstillingen av omgivelsene, men noen scener og figurer løfter seg. Emilia Clarke trekker for all del «Game of Thrones»-publikummet med seg selv uten draker, og den alltid fine Paul Bettany finner fram sin indre rødstripete tiger som filmens erkeskurk Dryden Vos. Men den i birollerekka som lyser sterkest, er en ung og tvetydig seksuelt framstilt Lando Calrissian i Donald Glovers skikkelse. «Poker»-scenene mellom Glover og Ehrenreich bygger (u)vennskapelige relasjoner, og akkurat her er humoren, elegansen og energien som filmen for øvrig skriker etter. Les hele anmeldelsen her: «Solo» uten framdrift
Norsk kinopremiere 23. mai.

Les også intevju med Penelope Cruz: Skulle tvinges til nakenscene

 

Penelope Cruz og Javuer Bardem. Foto: Cannes Film Festival

4

«Everybody Knows»

Regi: Asghar Farhadi

Hvilke krefter skjuler de dypeste strengene i de små samfunnene der familier rakner i det stille, og venn- og naboskap settes på prøve når noen bryter ut? Iranske Asghar Farhadi tar tak i universelle følelser i filmene sine, noe han understreker gjennom geografisk uavhengighet. Både gjennom filmene og i de valgene han foretar utenfor fiksjonen, ligger et dypt humanistisk engasjement. Han har vunnet både Oscar og hjerter med sine tidligere filmer, som «Nader og Simin – et brudd», «Fortiden» og hans forrige «En handelsreisende», som han unnlot å hente Oscar-statuetten for i protest mot Donald Trumps immigrasjonspolitikk. I hans nye film «Everybody Knows» er Farhadis grep om de skjulte sidene og de fordekte følelsene i nære relasjonene er godt gjenkjennelig. Kanskje så godt at man begynner å føle at han gjentar seg selv og sin egen oppskrift, og det til tross av at han i denne filmen legger inn noe nær et thrillerelement som vanskelig kan beskrives uten at man gir bort for mye av handlingen. Filmens omveltende hendelse rører opp i gamle skjulte emosjonelle føringer og godt begravd bitterhet, med et Spania (eller en hel verden) i sosial og økonomisk endring som dulgt bakteppe. Som eksistensielt drama avviker knapt «Everybody Knows» («Todos lo saben») fra hans tidligere verk. Men mens noen av filmene hans har handling fra hjemlandet, og «Fortiden» hadde handlingen lagt til Paris, har han denne gangen dratt til Spania og funnet et stjernelag av skuespillere med Penelope Cruz og Javier Bardem i front. Les hele anmeldelsen her: «Everybody Knows»: Faretruende nær klisjeene

Annonse