Film

Disse filmene bør du se på Oslo Pix

Fra amatører til hardtslående musikkdokumentarer. Dagsavisen anbefaler det beste fra Oslo Pix.

Bilde 1 av 5

Filmfestivalen Oslo Pix (4. - 10. juni) arrangeres for andre år på rad, og leverer et program som byr på en rekke nye kvalitetsfilmer fra de store utenlandske festivalene, samt et særlig fokus på de siste strømningene innen nordisk spillefilm og dokumentar. Dagsavisens Mode Steinkjer anmelder og anbefaler her et knippe av de beste filmene som vises i dagene som kommer:

For fakta om Oslo Pix og visningssteder, se nederst i saken

5

DRAMA

«Amatører»

Gabriela Pichler

Gabriela Pichler sto bak en av svensk films sterkeste debuter med «Spise, sove, dø» – om klasseskiller og sosialt armod i et brutalt arbeidsmarked. Nå er hun tilbake med nok en samfunnsbevisst film med humor og skarpe observasjoner, med manusstøtte fra Jonas Hassen Khemiri. Handlingen i «Amatører» er lagt til den fiktive kommunen Lafors, en gang i tida Sveriges hjerte for lær- og skinnproduksjon. I dag en sove- og fraflyttingskommune som øyner håp og arbeidsplasser når den tyske lavpriskjeden Superbilly vil etablere seg der. På grunn av kommunens dårlige økonomi unnfanges ideen om at reklamefilmen som skal vise Lafors fra sin beste side, settes ut til de to høyskoleelevene Aida og Dana. De følger på ingen måte instruksene, så selv om de mister oppdraget til en kommersiell filmskaper fortsetter de å filme. Gjennom deres øyne ser vi et svært sammensatt og gjenkjennelig småsamfunn der nettopp amatørene har hodet på rett plass. De lokale pampene kles av i sin udugelighet, sliterne får sin oppreisning og mikrosamfunnet Lafors blir et varmt, medrivende og sannferdig universelt bilde som knuser glansbildet kommunestyret har bestilt. Med original stemme og tydelig klassebevissthet skaper Gabriela Pilcher et energisk portrett av antiheltenes uforbeholdne fortrinn når det gjelder å se og videreformidle sannheter ikke alle vil ha fram i lyset. Fra den fantastisk dansende åpningen hvor Lee Hazelwood og Nancy Sinatras «Summer Wine» akkompagnerer «cowboykommunens» country-«martna», er vi totalt fanget av maskefallet i Pichlers film, hvor amatørskuespillerne Zahraa Aldoujaili og Yara Aliadotter er sjarmerende og handlingskraftige veivisere i et virvar av mennesketyper som på overflaten stemples med utgangspunkt i bakgrunn og opphav, men som når alt kommer til alt danner de nødvendigste brikkene i lokalsamfunnet.

Les også: De beste filmene fra filmfestivalen i Berlin

Toppen av ingenting. Foto: Berlinale

5

DRAMA

«Toppen av ingenting»

Regi: Måns Månsson og Axel Petersén

En av filmene som ble sørgelig lite sett på kino for et par år siden, var svenske «Yarden», om de svakest stilte i et nådeløst arbeidsmarked. Den var laget av Måns Månsson, som nå har dannet regimessig kompaniskap med Axel Petersén. De har kjent hverandre siden kortbuksealderen, og er da også usedvanlig samstemte når de leverer en av årets mørkeste og mest urovekkende filmer – skitten og fascinerende frastøtende, en beksvart komedie om hvordan Medelsvensson er i ferd med å gå til hundene. «Toppen av ingenting» er ikke minst en høyst original film om det svenske utleiemarkedet, som den hjemvendte, evige solkystflyktningen Nojet returnerer til når hun skal ordne opp i farens dødsbo. I det inngår en leiegård som drives av et par kakerlakker på samfunnets nederste nivå, men dette viser seg å være en verden den bitre og handlekraftige Nojet slett ikke viker unna. I tråd med hennes eget misantropiske livssyn forsyner hun seg grovt av alle de «godene» livet byr på, uten nevneverdig varme eller omtanke for verken hennes nærmeste eller andre som tilfeldigvis krysser hennes vei. Léonore Ekstrand er den 68-årige svenske skuespilleren som filmdebuterte for bare tre år siden og ble nominert til Sveriges fremste filmpris for «Avalon». Med «Toppen av ingenting» styrer hun mot en ny Guldbagge, om bare noen har mage til å se filmen. Og så musikken da. Noen som husker smørsangeren Don Benecchi?

Les også: Disse filmene fra Cannes kan du glede deg til

Førpremiere

Foto: SF Studios

«Ocean's 8»

Regi: Gary Ross

Tuftet på filmserien som startet med  «Ocean's Eleven», her kommer den kvinnelige motsatsen som samler de fremste skuespillerne i Hollywood. Debbie Ocean (Sandra Bullock) planlegger sitt livs ran, men hun kan ikke utføre det alene, og sammen med Lou Miller (Cate Blanchett) samler hun gjengen som kan gjøre henne 150 millioner dollar rikere, målt i diamanter. Rihanna, Mindy Kaling, Awkwafina, Sarah Paulson og selveste Helena Bonham Carter utgjør et superlag som skreddersydd for metoo-året 2018, og hvor ingen ringere enn Anne Hathaway spiller offeret som skal robbes til skinnet.

Les også: – Metoo-arbeidet vil ta lang tid

Gordon & Paddy. Foto: Berlinale

5

BARNEFILM

«Gordon & Paddy»

Regi: Linda Hambäck

En tvers gjennom sjarmerende godbit for de minste. Den svenske animasjonsfilmen «Gordon & Paddy» er klassisk animasjon med mer eller mindre søte skogsdyr i menneskelige miljøer. Den gamle og gretne, men først og fremst svært trøtte «lensmannen» Gordon får hjelp av sin nye assistent Paddy til å løse et mystisk tyveri. Det oppklarer de ganske så raskt, men intrigen har en historie til, og tro om ikke det står en rev bak den. Animatøren Linda Hambäck har latt en padde (Gordon) og en mus (Paddy) danne et umake par i en film for de aller minste, og lykkes i all sin enkelhet. Men om den norske stemmen greier å matche Stellan Skarsgård i rollen som Gordon.

Les også: – Det er et helvetes vær i disse filmene

Førpremiere

Hereditary. Foto: Norsk Film Distribusjon

«Hereditary», regi: Ari Aster

Det har ikke manglet fantastiske debutfilmer innen skrekksjangeren de siste årene, bare tenk på «It Follows», «Raw», «Babadook» og «Get Out». Nå kommer Ari Asters «Hereditary», allerede utropt til vår tids «Eksoristen», hvor Toni Collette spiller Annie, datteren til en avdød mor av det vanskelige slaget, og selv mor til en datter med store sosiale tilpasningsvansker. Med sorg som klangbunn skapes skrekktablåer i skjæringspunktet mellom tungt psykologisk arvegods og emosjonell horror av det inntrengende slaget.

Les også: Skaper kjøttlysten filmrevolusjon

4

DOKUMENTAR

«Silvana – väck mig när ni vaknat»

Regi: Mika Gustafson, Olivia Kastebring, Christina Tsiobanelis

Silvana Imam har etter hvert fått en stor tilhengerskare også i Norge, men i Sverige er hun et fenomen uten sidestykke. «Sylvana – väck mig när ni vaknat» er dokumentarfilmen som følger henne gjennom det året da det virkelig smalt, inkludert turneer og utgivelser og intervjuer (som hun for øvrig hater). Med litauisk mor og syrisk far og en oppvekst utenfor A4-livet og med politisk aktivisme i blodet, er hun blitt spydspissen innen svensk hip hop, en på scenen og i offentligheten rasende aktivist på vegne av kjønn og LHBT-bevegelsen som vil vise «en annen side av dette ekle landet». Silvana er «svensk kulturarv» sier hun om seg selv i tredjeperson, og påpeker hvordan hun er en representant for et mangfold hennes argeste kritikere på ytre høyre flanke vil til livs. Filmen også viser en langt mer forsonende og omtenksom side, som når hun på besøk i Litauen der moren kommer fra manøvrer mellom homofobi og fornuft når hun skjønner hvilke konsekvenser det kan få for moren om det blir kjent at hun er lesbisk. I utakt med det kronologiske følger filmen Imams vekst som artist, krydret med filmopptak fra da hun var barn, hjemme med foreldrene, med kjæresten og selvsagt på scenen som et forsoningshåp Norden knapt har sett maken til.

Les også: Rapper forrevolusjon

Førpremiere

Foto: Oslo Pix

«Ulydighet», regi: Sebastian Lelio

Han vant Oscar for beste fremmedspråklige film for sin forrige «En fantastisk kvinne. Nå er han tilbake med «Ulydighet», der Rachel Weisz spiller Ronit som returnerer til sitt opprinnelige miljø etter å ha bodd i New Yorks kunstnerboble i mange år. Faren hennes, rabbineren Krushka, er død, og dramaet sentrer seg rundt Ronits møte med fortid og nåtid i skyggen av et dogamtisk samfunn.

Les også: «The House That Jack Built»: von Triers inferno

4

DRAMA

«Vinterbrødre»

Regi: Hlynur Pálmason

En intuitiv, mentalt intensiv og annerledes reise inn i en historie om to brødre som på ingen måte følger forutsigbare spor. Den islandske regissøren Hlynur Pálmason, med tilhold i Danmark, har med «Vinterbrødre» ikke laget Oslo Pix’ enkleste film. Men den fascinerer med sin utilnærmelighet og det på tross av at den går så fysisk tett på menneskene den skildrer at det nærmest er et brudd på intimgrensene. Emil og Johan arbeider i et kalksteinsbrudd, et åpenbart intetsigende liv i slit, sprit og med en kjæreste som i likhet med hovedpersonene ikke blir forklart utover sin blotte eksistens. Kalken kleber seg til ansikter, klær og kropper, like skittenhvit som snøen i det ugjestmilde landskapet. Hvem de enkelte er, hvor de kommer fra og hva som får dem til å reagere som de gjør, uvennskapelig inntil det latent voldelige og eksplosive, får vi ikke vite, men fornemmelsen av hvor de psykisk sett er på vei den blir bekreftet. Et ublidt og ugjestmildt drama der varmen ligger i randsonen og inspirasjonen trolig er hentet fra de progressive filmimpulsene øst i Europa.

Les også: Danser 40 år etter «Grease»

5

DRAMA

«Styx»

Regi: Wolfgang Fischer

Med det uregjerlige havet som den virkelig store stjernen, har Wolfgang Fischer laget et originalt og intens drama om flyktningkatastrofen, og hvilke gap som er mellom den vestlige verdens intensjoner og det humanistiske skriket om hjelp fra nødstilte. Å døpe filmen «Styx», etter elven som skiller de døde fra de levende i gresk mytologi, antyder at metaforene kan være vel overtydelige, men skuespiller Susanne Wolff gjør en fantastisk innsats med å holde dramaet i realismen når hun i rollen som Ada alene i en seilbåt legger ut fra Gibraltar med atlanterhavsøya Ascension som mål. Etter en storm utenfor Mauritania befinner hun seg side om side med en båt overfylt med flyktninger i havsnød, kanskje hundre av dem i tallet. En vekt Adas båt aldri kan bære. Kystvakten som hun får kontakt med kommer aldri, og desperasjonen i begge båtene stiger når en av flyktningene greier å ta seg over til seilbåten. Situasjonen står i skarp kontrast til den fantastiske filmingen, lyset og bruken av naturlige omgivelser, alt mens fortvilelsen rommer essensen ved utfordringene som ligger i de kulturelle og fysiske barrierene mellom mennesker på flukt og et (i denne sammenhengen) Europa som vegrer seg mot folkestrømmen. En «alene på havet»-film som er rystende i all sin enkelhet.

Les også: «Adrift»: En sann historie om kampen mot naturkreftene

Førpremiere

Laura Dern i «The Tale». Foto: HBO Nordic

«The Tale», regi: Jennifer Fox

Jennifer Fox’ mye omtalte film «The Tale» handler om hvordan Jennifer (Laura Dern) fra det øyeblikket hun får en telefon fra moren vedrørende noen gamle brev, må ta stilling til hele oppfattelsen av det livet hun har levd. Hennes traumer fra overgrep i barndommen og fortrengte oppgjør danner filmens historie, som er regissørens egen. Selv har hun bakgrunn i dokumentarfilmen, og hun lar Laura Dern spille filmens Jennifer på en måte som har gitt gjenlyd helt siden «The Tale» hadde premiere under Sundance-festivalen, og legges i disse dager ut på HBO Nordic. her er muligheten til å se den på stort lerret med regissøren selv som festivalgjest.

Les også: – Hvordan skal jeg fortelle barna mine at jeg blir arrestert?

Fakta om Oslo Pix 4. – 10. juni

Oslo Pix ble arrangert første gang i 2017

2018-utgaven åpner med Joern Utkilens norske spillefilm «Vann over ild».

Deler ut tre priser inkludert hovedprisen Oslo Grand Prix.

Viser kvalitetsfilm, førpremierer, animajsonsfilm og utvalgte kassikere.

Eget program for blant annet dokumentarer, politisk film, kunstrelatert film og barnefilm.

Festivalgata mellom Klingenberg og Saga har egen scene for filmarrangementer, barer og foodtrucks.

Visningssteder: Klingenberg, Saga, Kunstnernes Hus Kino, Vippa og flere andre steder.

Les også: Filmvåren: Kvinner lager film for barn

Mer fra Dagsavisen