ANIMASJON
«Frost»
Regi: Chris Buck & Jennifer Lee
USA, 2013
Mens Pixar fortsatt sliter litt med å gjenvinne tilliten vår, imponerer Disneys animasjonsstudio stadig. I likhet med forgjengeren «To på flukt» gjør «Frost» et helhjertet forsøk på å ta oss tilbake til Disneys gullalder. Om ikke onkel Walts glansdager, så i alle fall renessansetida på nittitallet, da Disney ga oss «Skjønnheten og udyret» og «Løvekongen». Dette er et vakkert vintereventyr ekstremt løst basert på H.C. Andersens «Snedronningen», som har tatt mye inspirasjon fra norsk natur. Jeg må likevel innrømme at «Frost» river litt i meg. På den ene siden er dette et erkedisneysk eventyr komplett med prinsesser, «artige» medhjelpere og en masse Broadway-sanger jeg personlig kunne ha vært foruten. Sånt skurrer veldig for min indre tolvåring, som fnyser «bah, humbug» over sånt kliss. På den andre siden er alt så fordømt nydelig iscenesatt at jeg får en liten klump i halsen. Så i dette tilfellet kan min indre drittunge sette seg i skammekroken mens jeg koser meg med en liten tåre i øyekroken.
Disney har slitt med å filmatisere dette eventyret i nærmere femten år, og kansellerte produksjonen flere ganger mens de byttet ut staben. Pixar-guruen John Lasseter har vært aktivt involvert i utviklingen av «Frost», som på veien forandret seg fra å være en tradisjonell tegnefilm til nymotens dataanimasjon. Det er også interessant at dette er den første Disney-animasjonen skrevet og delvis regissert av en kvinne: Jennifer Lee. Ikke minst fordi «Frost» til sjuende og sist dreier som om forholdet mellom to søstre: Anna og Elsa. De vokser opp i det skandinaviske fantasiriket Arendelle, som muligens er en feminin utgave av Arendal. De er privilegerte prinsesser som boltrer seg i kongedømmets romslige slott, men Elsa er i besittelse av magiske Carrie-krefter som lar henne styre snø, is og vintervær. Som barn har søstrene et nært forhold, og de leker lystig sammen, helt til Elsas mektige vinterkrefter ved et uhell nesten dreper Anna. I frykt for flere ulykker holder foreldrene søstrene isolert fra hverandre til de er i tenårene, og Elsa blir innelåst på jenterommet med streng beskjed om å holde «forbannelsen» sin hemmelig. Men så dør kongen og dronningen i en båtulykke, og Elsa må ta sin plass som Arendelles nye dronning. Det går ikke særlig bra. Elsas vinterkrefter detonerer i en storm av undertrykte følelser akkurat da det passer som dårligst.
Mens den forskremte befolkningen finner fram høygaflene rømmer Elsa langt opp i fjellene, og bygger seg et skinnende vinterpalass mens hun synger en fengende sang om å finne seg selv. I H. C. Andersen-eventyret var hun en slem heks, men i «Frost» er hun bare misforstått, usikker og et offer for uheldige omstendigheter. Den rødhårede lillesøsteren Anna drar ut på eventyr for å finne Elsa, i håp om å få slutt på den voldsomme vinteren som har lagt seg over kongeriket. På ferden får hun følge av den ensomme isselgeren Krisoff, hans trofaste reinsdyr Sven og … eh, den snakkende snømannen Olaf. Sistnevnte er en slags manifestasjon av søstrenes lykkelige tid i barndommen, og samtidig en gjøglete maskot som ikke helt hører hjemme i et dramatisk eventyr som dette. La gå at Olaf har et fornøyelig forskrudd sangnummer om hvor mye han gleder seg til sommeren, denne klovnete snømannen hører likevel hjemme i en mye dårligere Disney-film. «Tingeling: Vingenes hemmelighet», for eksempel. Bortsett fra Olaf klarer «Frost» å finjustere balansen mellom bred humor og blodig alvor, på en måte som matcher Disneys aller beste animasjonsfilmer. Anna er dessuten en veldig sjarmerende og sårbar hovedperson; som rommer en forbausende stor spennvidde av følelser til å være laget på data. Vi har kommet dit hen at dataanimasjon er en kunstform helt på nivå med håndlagede tegnefilmer, og «Frost» tar hele mediet enda noen skritt videre.
Disney-teamet har denne gangen dratt mye inspirasjon fra sine studieturer til Norge, komplett med stavkirker, rosemaling, lutefisk og vinterkalde snølandskap med fjorder og fjell.
Jeg kan fortsatt styre meg litt for at alle må bryte ut i sang hvert femte minutt, bare sånn at man kan sette opp en «Frost»-musikal på Broadway noen år fra nå. Jeg vil også bli veldig forundret om småbarnsforeldre ikke blir tvunget til å se «Disney’s Frozen on Ice» på Oslo Spektrum noen år fra nå. Med fare for å si stygge ord i kirken: Disney-konsernets insisterende svakhet for Broadway-musikaler hører fortida til, og det hadde vært befriende hvis de lot seg inspirere mer av Pixar på denne fronten. Det er ingen grunn til at en animasjonsfilm fra 2013 skal være full av showstoppers der figurene bæljer ut følelsene sine som om de er utagerende Idol-deltakere, men smak og behag.
Det hjelper at den norske dubbingen fungerer såpass bra, og sjelden føles sjenerende. Oversettelsen flyter fint, selv om et par av sangene er nødt til å ty til noen desperate nødrim for å få tekstene til å fungere. «Frost» forblir en av de mest gjennomførte Disney-animasjonen på lenge: Nydelig animert og visuelt helt utsøkt. Den har også en følelsesmessig dybde som har vært fraværende i studioets siste filmer, og er drevet av hovedpersoner som bryter seg ut av de snevre rammene som «disneyprinsesser». Her skildres dette med å finne drømmeprinsen som umodne fantasier for jenter uten livserfaring, og romantikken blir bare et sidespor på veien til gjenforeningen av to søstre som er oppriktig glade i hverandre. En fin moral, og en finfin julefilm!
PS: Pass på å ankomme kinoen i tide. Som forfilm får vi en ekstra julegave i form av «Get a Horse». En snedig Mikke Mus-tegnefilm som feirer Disneysymbolets 85-årsjubileum, med de mest effektive 3D-effektene jeg noensinne har opplevd utenfor en fornøyelsespark.