Film

«Diego Maradona»: Historien om fotballgudens kaotiske liv

Kinodokumentaren om Diego Maradona er uhyre severdig uavhengig av hvorvidt man liker forball eller ikke.

Dagsavisen anmelder

5

Dokumentar

«Diego Maradona»

Regi: Asif Kapadia

Eng. 2019

Den britiske Oscar-vinneren Asif Kapadia har en overlegen evne til å gjøre temaene han tar for seg totalt fascinerende. Undertegnende har i utgangspunktet ikke noe glødende lidenskap for Formel 1-stjernen Ayrton Senna og var ingen ivrig blodfan av Amy Winehouse, men Kapadias dokumentarer «Senna» (2010) og «Amy» (2015) var på hvert sitt vis ekstremt gripende.

Og nå fullfører han sin såkalte «tragi-heroes»-trilogi med en dokumentar om fotballikonet Diego Maradona, som er minst like severdig for oss som ikke bryr oss en døyt om fotball. Det hjelper selvfølgelig at hovedpersonen i utgangspunktet er en så fargerik fyr, som har levd et liv fylt av ekstreme opp- og nedturer.

I det ene øyeblikket bokstavelig talt hyllet som en gud av enorme menneskemasser, som synger «Mamma, jeg tror jeg er forelsket i Maradona!». I det neste kåret til Italias mest hatede mann, som møtes av ren forakt hvor han enn viser seg. Til dels hadde Maradona bare seg selv å skylde; hans uspiselige oppførsel var drevet av enorme mengder kokain, og hans «Guds hånd»-øyeblikk under VM-kampen i 1986 sikret ham en status som fotballsportens største juksepave. Men Maradona var samtidig skjebnens hjelpeløse narr, som ble løftet opp bare for å bli dratt brutalt ned igjen. Hovmod har sjeldent falt hardere enn dette. I motsetning til Ayrton Senna og Amy Winehouse er 58-åringen Diego Maradona fortsatt i live, selv om helsetilstanden hans angivelig er sterkt svekket.

Les også: Maradona vil ha Solskjærs jobb

Han har gitt dokumentaren sin velsignelse, både i form av en fortellerstemme som kan høres fra tid til annen - og har dessuten gitt regissør Asif Kapadia tilgang til over fem hundre timer med videoopptak som tidligere ikke er vist offentlig. Kapadia har redigert dette materialet helt mesterlig, uten et overflødig minutt, med en intensitet som blir forsterket av et kraftfullt lyddesign og et forrykende elektronisk musikkspor av Antonio Pinto.

Så dette er ikke akkurat en normal sportsdokumentar; den starter med en intens biljakt, og ender i bitre tårer. Filmen tar for seg Maradonas åtte år i Italia, etter at han i 1984 ble kjøpt opp av S.S.C. Napoli. Allment ansett som et taperlag med «skitne bønder», som ble beskyld for å ha «solgt rumpene sine» for å kjøpe verdens dyreste fotballspiller.

Det første spørsmålet Maradona får under sin aller første pressekonferanse i Italia er om han kjenner til Napoli-lagets nære forhold til Camorra-mafiaen – før fotballpresidenten Corrado Ferlaino får et raserianfall over frekkheten, og forlanger at journalisten blir kastet ut. Humor, med tanke på det hjelpeløst nære forholdet Maradona utviklet med mafia-familien Giuliano. Et stykke på vei er dette en utrolig suksesshistorie: om hvordan fattiggutten fra slummen nærmest egenhendig tok S.S.C. Napoli til uante høyder og oppnådde en mytisk status som tidenes kanskje beste fotballspiller.

Fremfor å ende med triumfene følger filmen livshistorien videre ned til de mest knusende nederlagene; rusmisbruket, mafiaforbindelsene og sønnen han fikk med elskerinnen Cristiana Sinagra mens den gravide kona Claudia ventet hjemme. Selv om «Diego Maradona» tar for seg en periode på bare åtte år ser vi hovedpersonens metamorfose foran øynene våre: den naive guttungen som signerer kontrakten med Napoli er et helt annet menneske enn den desillusjonerte, dypt ulykkelige skyggen som sniker seg ut av Italia i 1992. På et punkt forteller Maradonas italienske trener Fernando Signorin at han måtte forholde seg til to vidt forskjellige mennesker.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Privatpersonen Diego; en varm, hardtarbeidende og omtenksom kar han ville ha fulgt til verdens ende. På motsatt side: det arrogante, temperamentsfulle ikonet Maradona, som han ikke ville ha fulgt gjennom en dør. Den ene kunne ikke eksistere uten den andre. I dag ser det ut til at kun Maradona gjenstår. Hans «viltre» privatliv og kokainmisbruk blir en offentlig hemmelighet som unnskyldes så lenge Maradona presterer på banen; og han beskyttes av mafiaen helt til den skjebnesvangre World Cup-semifinalen mellom Argentina og Italia i 1990.

Filmen gir oss et krystallklart innblikk i akkurat hvor kaotisk livet hans ble: med febrilske menneskemasser som haler, drar og presser Maradona i alle retninger. Scener fanget opp av håndholdte kameraer, som skaper ren klaustrofobi. I store deler av disse opptakene har Maradona panisk frykt i øynene, gjemt over et glassaktig smil. Dette er på mange måter en enda tristere film enn «Senna» og «Amy», nettopp fordi Maradona har levd lenge nok til å se talentene sine smuldre bort, helsa svikte, fansen gradvis forsvinne. Et vemodig bevis på at de eneste suksesshistoriene er dem som ender før historien er ferdig fortalt.