Film

Det vi ikke snakker om

Tuva Novotny har ikke akkurat gjort det lett for seg selv. Eller for oss, med hennes regidebut «Blindsone».

4

DRAMA

«Blindsone»

Regi: Tuva Novotny

Norge, 2018

Ikke bare takler hun med «Blindsone» et av de vanskeligste temaene på kloden, men gjør det dessuten i en eneste, lang tagning.

Svenske Tuva Novotny er allerede godt kjent som allsidig skuespiller i svenske filmsuksesser som «Jalla! Jalla!» (2000) og «Smala Sussie» (2003), internasjonale storproduksjoner som Alex Garlands «Annihilation» (2018), samt de norske TV-seriene «Nobel» og «Dag» (som Novotny dessuten regisserte fire episoder av) – der hun har demonstrert sin overlegne evne til å snakke flytende norsk bedre enn de fleste nordmenn. Muligens derfor hun har valgt å regidebutere med en historie som fortelles totalt gjennom skuespillerne, og presser dem til bristepunktet.

«Blindsone» er en rystende simulering av hvordan det kan fortone seg å oppleve at barnet ditt uten forvarsel prøver å begå selvmord, som fortelles i realtid under en 100 minutter lang, uavbrutt tagning som i seg selv må ha vært et lite mareritt å orkestrere. Kameraføringen av svenske Jonas Alarik er et imponerende kunststykke i seg selv, men dette er ikke akkurat en film der man først og fremst fokuserer på de tekniske prestasjonene.

Dette er en film man føler hardt i mellomgulvet. Selvmord er fortsatt så tabubelagt at media ofte foretrekker å unngå temaet, som lenge var sentralt plassert på «vær varsom»-plakaten som noe man i hovedregel ikke skulle omtale i frykt for smitteeffekt. «Blindsone» våger å ta for seg det vonde, vanskelige og usagte, ved å fokusere på lidelsene til de pårørende.

Les også: «BlacKkKlansman»: Rasende angrep på Trump (DA+)

Vi følger tenårige Tea (Nora Mathea Øien) og venninnen Anna (Ellen Heyerdal) mens de spaserer hjem fra håndballtreningen. De snakker om lekser, stiloppgaver, teite jenter som bare er opptatt av sminke og gutter. Absolutt ingenting tyder på at noe er galt, eller at Tea bærer på mørke tanker. Hun går opp trappene til familiens blokkleilighet, sier hei til mamma Maria (Pia Tjelta), sier natta til den fem år gamle lillebroren Bjørn og går inn på rommet sitt. Skriver noe i dagboken sin, ringer pappa Anders’ (Anders Baasmo Christiansen) mobilsvar for å si «jeg elsker deg».

Mamma Maria oppdager etter en stund at noe er veldig galt, flyr ned trappene og finner datteren hardt skadet foran blokka. Snart kommer svigerforeldrene Hasse (Per Frisch) og Mona (Marianne Krogh) stormende: Maria er i total oppløsning, helt hysterisk og selv i behov for profesjonell assistanse. I det ene øyeblikket var alt fint, i det neste har alt rast sammen. På veien til Aker sykehus blir Maria stadig påminnet om at hun må «huske å puste», og senere forteller folk gjentatte ganger at hun ikke må klandre seg selv. Ektemannen Anders kommer stormende rett fra jobb, og reagerer på dette traumet med et retningsløst raseri som ikke klarer å overdøve den desperate avmaktsfølelsen.

Pårørendekontakten Martin (Oddgeir Thune) gjør sitt beste for å skape illusjonen av stabilitet og roe gemyttene, men for denne familien har bakken forsvunnet. Etter hvert får vi en litt klarere forståelse av Teas familiesituasjon, men i likhet med foreldrene sitter vi igjen uten å fatte hvordan noe sånt som dette kunne ha skjedd. Alt var jo helt fint.

Les også: «De Utrolige 2»: Fortsatt helt supert (DA+)

Det er lett å mistenke at dette må ha vært en tøff påkjenning for skuespillerne, som må vrenge ut følelser med en intensitet som er hjerteskjærende. Særlig Pia Tjelta går igjennom en virvelvind av psykisk smerte: ukontrollert hysteri, sjokk, nummen ut av kroppen-apati, krampegråt, den dypeste sorg, fortvilelse, sinne og psykisk kollaps. Den personen vi møter i begynnelsen av filmen har bare flyktige likhetstrekk med den vi forlater mot slutten. At begge foreldre reagerer med et så ekstremt nivå av hysteri er langt fra usannsynlig, selv om det kan bli en påkjenning å være så fastlåst til skuespillere som hyperventilerer, hulker, skriker og er i sjokktilstand.

Filmen gir også et sterkt, troverdig og ikke minst betryggede inntrykk av den betydelige påkjenningen dette er for legepersonell og sykehusansatte som må håndtere pårørende, samt den enorme innsatsen de gjør for å lindre lidelsene. Utfordringene med å filme alt i lange tagninger er at det kan være vanskelig å modulere skuespillerprestasjonene, og fylle tomrommet i de transportetappene der ingenting egentlig skjer.

«Blindsone» er en dypt ubehagelig opplevelse, men jeg er ikke sikker på hva filmen egentlig vil formidle – hinsides å åpne opp en samtale rundt barns psykisk helse. Den numne tomheten vi etterlates med, er i tråd med dette blytunge temaet. I likhet med foreldrene sitter vi hjelpeløse igjen uten svar, og et behov for å snakke om hva som har skjedd. Alt var jo helt fint.

Mer fra Dagsavisen