Film

Det var en gang et menneske

«Hvordan kan jeg stole på at jeg bare kan være meg selv?», spør Ole Giæver i sin nye «Fra balkongen». I filmen fabulerer han over svar som vedkommer oss alle.

4

FILM

«Fra balkongen»

Regi: Ole Giæver

Norge, 2017

BERLIN (Dagsavisen): Det er de virkelig store spørsmålene som står på agendaen i Ole Giævers nye film «Fra balkongen», en hybrid som fascinerer med sin direkte, lekne og innovative form for hverdagsfilosofering, men som må fortone seg som en hodepine for kinosjefene. Den har på sett og vis noen paralleller til Giævers forrige film, «Mot naturen», i måten den sirkler inn det dagligdagse tankegodset som noen hver kan kjenne seg igjen i. Denne gangen er imidlertid ikke Ole Giæver en metafiktiv rolleskikkelse som øser av sine innerste, intime tanker, men seg selv. Intimt er det imidlertid fortsatt. «Jeg syns ofte det er sånn at jeg ikke er til stede i det som foregår», sier han innledningsvis, før han med Google Earth zoomer inn på leiligheten i Brochmannsgate i Oslo, der han bor sammen med skuespilleren Marte Magnusdotter Solem og deres to barn. De utgjør alle, i likhet med øvrig familie, et viktig springbrett for Giævers tankesprang mellom det trivielle og det universelle.

Ole Giæver har også med sine foregående filmer vist seg som en original stemme i norsk film, og denne gangen i ekstrem grad. Det er ingen lineært fortalt historie, snarere et selvutleverende prosjekt i gråsonen mellom kunst og dokumentarfilm. Dels gjennom Giævers egen fortellerstemme, dels med han selv foran kamera i ulike situasjoner, med barna, med broren, i ulike dagligdagse situasjoner og ikke minst på balkongen, skuende ut over seg selv, i fortid og framtid. Det er store tanker han tumler med, og i en tid da grensene mellom fiksjon og virkelighet brytes innen kunsten opphever «Fra balkongen» grensene totalt, like inn til det mest private hvor familien, og særlig barna, ikke bare eksponeres men blir et virkemiddel i seg selv. Et klokt håndtert virkemiddel riktignok, uten at regissøren frir seg fra å ta opp de helt store familietraumene som død og selvmord.

Hans egne gamle filmopptak og «hjemmevideoer» utgjør en god del av materialet, inkludert «tullevideoer» av ham selv og broren og venner som på mer enn ett vis bringer humoren inn i Giævers tankeflyt, ungdommelige raptuser fra den gang man kunne «høre Enya på repeat uten å tenke at det var flaut», eller sammenlignende hjemmeopptak fra familiejulen før og nå. Det er rutinene som gjør hverdagen så flat, påpeker filmfilosofen, og vi tror ham fordi han holder opp sine trivielle hverdagsskildringer som et speil, samtidig som det er lite ved hans kunstneriske virke som antyder rutine.

Fikk du med deg denne? Slakter Fifty Shades: «Knusktørt i hakket»

Du bruker tid på å komme inn i hans særegne prosjekt og rytme, og noen vil ikke komme inn i den i det hele tatt, prosjektets kompromissløse sammenfatning tatt i betraktning. En rekke bilder, tilsynelatende tilfeldige filmopptak, små morsomme animasjonssnutter og annet utgjør holdepunkter i en hverdagsfilosoferende avhandling om hva det vil si å være menneske. Det er tilsynelatende bunn ærlig, utleverende og personlig inn til det private. Det er en dokumentarfilm, fabulerende på sin helt egen måte, men han bryter også inn i den fiktive sfæren, for eksempel med «meta»-scener der ulike mennesker danser til den samme musikken, som et ekko av videoen til Pharrell Williams «Happy», eller når Trine Wiggen og noen av hennes skuespillerkolleger «eksemplifiserer» Giævers funderinger og regissøren selv bryter inn i prosessen. Dermed lugges man ut av virkelighetsframstillingen og inn i et grenseland hvor man kan spørre hvor oppriktige Giævers tanker er. Han skuer også utover seg selv, hvor lidelsene andre steder i verden formulerer spørsmålene rundt hans egne empatiske reaksjoner. Krigsbilder av sårede flettes inn, sterkere enn de fleste man ville vist i ordinære medier, og massegravbilder fra holocaust som er ubeskrivelige i sin uhyrlighet. Spennet mellom disse og familiefarens glade lek med barna antyder det skjøre spennet vi alle fornemmer. Det Giæver makter med sine egne tanker i en i utgangspunktet vanskelig tilgjengelig film, er å få andre til å gjøre det samme, altså tenke.

Filmen har ordinær kinopremiere i dag, torsdag 29. juni, men hadde verdenspremiere under filmfestivalen i Berlin tidligere i år, da denne anmeldelsen ble skrevet.

Mer fra Dagsavisen