Film

«Det tredje mordet»: Mordmysterium som skurrer

Allerede fra første minutt fersker vi at «Det tredje mordet» blir noe utenom det vanlige fra japanske Hirokazu Koreeda.

Dagsavisen anmelder

4

DRAMA

«Det tredje mordet»

Regi: Hirokazu Koreeda

Japan, 2017

Den japanske auteuren Hirokazu Koreeda har tidligere vært å se på norske kinoer med varsomme dramaer som «Nobody Knows» (2004), «Still Walking» (2008) og «Søstre» (2015). Han er litt av en mester når det gjelder å fange opp familiedynamikk, velobserverte hverdagsscener og mellommenneskelige forhold, rullet ut i et bedagelig fortellertempo som til tider fordrer sin tålmodighet. «Det tredje mordet» er imidlertid andre boller, som befinner seg et godt stykke unna Koreedas komfortsone. En kryptisk thriller om dødsstraff, japansk rettspraksis og den fruktløse jakten på sannheten i en mordsak uten vitner.

Koreeda baserte filmen på erfaringene til en advokatvenn, som understreket at rettssalen ikke er et sted der man søker sannhet. Det er en teaterscene der alle spiller sine tildelte roller, og utfallet ofte er forutbestemt. Utgangspunktet hans i «Det tredje mordet» var spørsmålet: «hva ville skje hvis en advokat virkelig ble opptatt av å finne sannheten?». Manuset ble angivelig skrevet etter at regissøren tilbragte flere måneder sammen med en stab av advokater, som ble sendt igjennom en rekke teaterøvelser. Fiktive rettssaker som ble iscenesatt mens Koreeda noterte seg hvordan de snakket, forhandlet, tenkte og oppførte seg. Så ingen grunn til å tvile på at «Det tredje mordet» skildrer ritualene rettssystemet i Japan på en like autentisk måte som regissøren tidligere har fanget opp hverdagslig familiedynamikk – men det er et åpent spørsmål om han gjør det på en særlig fengende måte.

Les Dagsavisens intervju med Hirokazu Koreeda: - Jeg kommer aldri til å lage blodige actionfilmer. Jeg tåler ikke å se blod.

Koreeda starter filmen med et brutalt mord, mens middelaldrende Misumi (Koji Yakusho) kakker ihjel sin tidligere arbeidsgiver med en skiftenøkkel, dynker ham med bensin og brenner liket med et smil. Misumi tilstår drapet umiddelbart, og saken burde være ren rutine for den statsutnevnte forsvarsadvokaten Tomoaki Shigemori (Masaharu Fukuyama). Under det første avhøret hevder Misumi at han drepte offeret fordi han trengte penger til å betale spillegjeld, så skyldspørsmålet er allerede besvart. Misumi har tidligere tilbragt mesteparten av sitt voksne liv bak murene for drapet på to lånehaier, og risikerer dermed dødsstraffen for sitt tredje mord. Shigemori og staben på hans advokatkontor prøver dermed å finne en måte å forhandle ned straffen til livsvarig fengsel. Problemet er imidlertid fraværet av håndfaste beviser, hinsides Misumis egen tilståelse (og det faktum at vi i publikum var eneste vitne til mordet i filmens prolog). Et enda større problem er at Misumi er en frustrerende enigmatisk skikkelse, som stadig forandrer forklaring. Før arrestasjonen uttalte Misumi i et intervju med et tabloidblad at han begikk drapet på oppdrag fra offerets kone, som var ute etter å cashe inn forsikringspengene.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Shigemori blir gradvis mer besatt av å grave fram sannheten, mens flere motstridende og stadig snodigere, «Rashomon»-aktige forklaringer dukker opp. Er Misumi en manipulerende psykopat, en nobel skikkelse som har drept med god grunn, en impulsiv småforbryter, en patologisk løgner eller kanskje en helt uskyldig mann? I en mer tradisjonell krimfilm ville alt bli forløst med en definitiv forklaring, men Koreeda akter ikke å la oss slippe så billig unna.

«Det tredje mordet» stiller interessante, etiske spørsmål; om noen har retten til å ta et annet menneskes liv, om vi burde stole på at rettssystemet er utrustet til å takle komplekse saker og hvorvidt det er mulig å komme frem til en definitiv sannhet. Kan vi tro på det vi blir fortalt? Kan vi i publikum stole på det vi ser? Koreeda nekter plent å gi oss klare svar, noe som unektelig gjør det lett å sympatisere med advokatens Shigemori økende frustrasjonsnivå. Og selv om vi ikke har noen rett til å forvente konvensjonelle grep fra en såpass ukonvensjonell filmskaper, sitter man fortsatt igjen med følelsen av at Koreeda ikke har det rette temperamentet til å få en historie som dette til å fungere. Tilnærmingen hans er for distansert, tørr og dempet; mer opptatt av å fange opp autentiske detaljer i rettsprosessen enn å holde på interessen vår. «Det tredje mordet» er stilig iscenesatt i klassisk «Cinemascope»-format, av en mester i faget – men jeg kan ikke påstå at dette er en særlig tilfredsstillende filmopplevelse.