2
DOKUMENTAR
«The Swedish Theory Of Love»
Regi: Erik Gandini
Sverige, 2015
Om noe føler jeg meg litt dummere etter å ha sett filmen. Den italiensk-svenske filmskaperen Erik Gandini har tidligere utforsket USAs tortur av irakiske krigsfanger i «Gitmo» (2005), og Silvio Berlusconis medieimperium i «Vidiocracy» (2009). Nå tar han for seg ensomhet og isolasjon i det svenske folkhemmet, og hevder elendigheten startet i 1972. Før den tid samlet svenske kjernefamilier seg rundt spisebordet. Mamma kjente sin plass hjemme ved kjøkkenbenken, pappa røykte pipe og leste avis før han dro på kontoret - mens ungene drakk melk og lekte med trehester. Ren idyll.
Men så, i 1972, introduserte det sosialdemokratiske kvinneforbundet et manifest med tittelen «Familjen i framtiden – en socialistisk familjepolitik», med formål å styrke kvinners rett til selvforsørging og individets rett til frihet. Svenske borgere skulle ikke lenger være tvunget til å leve sammen av økonomiske årsaker, men fritt velge partner basert på kjærlighet. Derav filmens tittel.
Og det var da alt gikk rett til helvete, hvis vi skal tro Erik Gandini. Over førti år senere er Sverige det landet på kloden der flest mennesker har mulighet til å leve alene (rett foran Norge), og dermed velger å gjøre det. «The Swedish Theory of Love» tegner et vrengebilde av et Sverige preget av avstand, kulde og isolasjon. Fullt av enslige mennesker som sikkert innerst inne er dypt ulykkelige. De har individualisert seg rett ut av hele samfunnet, og lever så isolert at de dør i ensomhet. Gandini tusler retningsløst fra det ene til det andre, mens han prøver å overbevise oss om teoriene sine. Vi møter danske sæddonorer, statsbyråkrater som uten hell prøver å finne etterlatte til gamle mennesker som har dødd i ensomhet. De rydder opp i en leilighet der beboeren ble hengende i taket i to år før noen oppdaget det. Og en gjeng frikete neo-hippier i en utagerende tafseorgie i skogen. Hva de gjør i denne dokumentaren vet bare Erik Gandini.
Alt dette er selvparodisk tendensiøst: alle enslige svensker er portrettert som tafatte, triste skapninger - som bor i deprimerende blokkjungler, omgitt av konstant gråvær, mens kameraet fokuserer på døde potteplanter og tomme spisebord. Så fort filmen forflytter seg til Etiopia byttes gråfilteret ut med friske farger, og Johan Söderbergs illevarslende musikk blir plutselig mye lystigere. Her har den dansksvenske legen Erich Erichsen funnet lykken, mens han lapper sammen lokalbefolkningen med hjelp av sykkel-eiker, drill, hårspenner og godt humør. En pussig skrue, men arbeidsmetodene hans virker direkte livsfarlige. Vi møter en etiopisk pike som fikk operert bort en enorm tungesvulst, og en ung mann med et jaktspyd rett gjennom magen. Litt vanskelig å begripe hva dette har å gjøre med ensomhet i Sverige, men ingen kan beskylde «The Swedish Theory of Love» for å være fokusert.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Selvsagt ikke noe galt med en subjektiv innfallsvinkel, men disse løsrevne anekdotene sier fint lite matnyttig. Det er noe fryktelig reaksjonært over måten Gandini prøver å prente inn at alt var så meget bedre før, og at individuell frihet bare fører til ulykke. Teoriene Gandini lufter er såpass støvete at de dukket opp lenge før «Familjen i framtiden» ble publisert i 1972. Den tøysete, italienske mondo-filmen «Sweden, Heaven and Hell» (1968) påsto at Sverige var et land der de gamle døde alene fordi befolkningen hadde snudd ryggen til familieverdiene. Men den gangen fikk den skandinaviske seksualliberalismen skylda. I «The Swedish Theory of Love» skal hele sosialdemokratiet stil pers, men flere av påstandene hans er rent pølsevev. Som at halvparten av alle svensker bor mutters alene, mens det virkelige tallet ifølge det statistiske sentralbyrået er rundt 16 prosent. Fyren er ingen Werner Herzog, for å si det diplomatisk.