Film

«Det siste kuppet»: Finsk feel-good

Prisvinneren Klaus Härö serverer et lavmælt og hverdagslig stykke «feel good»-drama, om en gammel knark på jakt etter en siste sjanse.

Dagsavisen anmelder

4

DRAMA

«Det siste kuppet»

(«Tuntematon mestari»)

Regi: Klaus Härö

Finland, 2018

Den pensjonsklare enkemannen Olavi (Heikki Nousiainen, til forveksling lik den germanske misantropen Michael Haneke!) driver et rotete kunstgalleri i Helsinki, som selger støvete landskapsmalerier ingen lengre vil ha. Internetthandel og moderne litografier har for lengst dyttet bedriften ut på sidelinjen, men butikken er det eneste Olavi har igjen. Han har blitt en sær grinebiter på eldre dager, som lever i selvpålagt isolasjon mens han drømmer om å gjøre et siste kunstkupp før det er kroken på døra. Den typen dinosaur som fortsatt skriver ut fakturaene sine på en gammel skrivemaskin, og har kundearkivet sitt på kartotekkort. Han har mistet kontakten med sin voksne datter Lea (Pirjo Lonka), som sliter økonomisk etter å ha skilt seg fra en ektemann med spilleavhengighet. Olavi gidder knapt å ta telefonen når datteren ringer, og er ikke det spor interessert i at det femtenårige barnebarnet Otto (Amos Brotherus) utfører sin arbeidsuke i galleriet hans. Men der står Otto allikevel, og nærmest tvinger Olavi til å forholde seg til familien han har oversett. En rastløs jypling med nettbrett, som umiddelbart går gubben på nervene. Otto har allikevel en småfrekk, skarp kremmersjel Olavi gradvis lærer seg å sette pris på, og tilgang til nymotens søkemotorer som kan gjøre jobben hans mye enklere.

Les også: «Midsommar»: Vokt deg vel for svensken! (Dagsavisen+)

Den gamle gubben har nemlig fått snusen i et maleri som snart skal selges på en auksjon: et usignert Jesus-ikon av en «ukjent kunstner», som kan være kuppet han har drømt om hele sitt voksne liv. Olavi mistenker at bildet egentlig er malt av den russiske, sosialrealistiske mesteren Ilya Repin (Leo Tolstojs favorittkunstner), og i så tilfelle er bildet verdt over en million riksdaler. Investeringen er allikevel en enorm risiko for en mann som sliter med å få endene til å møtes. Spørsmålet er om Olavi vil klare å skrape sammen over hundre tusen kroner for å kjøpe maleriet på auksjon, om han vil være i stand i å få autentisert maleriet med hjelp av barnebarnet Ottos internettferdigheter – og deretter få solgt det til den ufyselige, svenske kunstsamleren Albert Johnson (Stefan Sauk). Forhåpentligvis mens han reparerer det skrøpelige forholdet til datteren og barnebarnet. «Det siste kuppet» tegner et troverdig portrett av hvordan dårlig kommunikasjon og teite misforståelser kan skape en enorm kløft mellom slektninger – mens folk snakker rundt hverandre og ikke er i stand til å reparere skadene før det er for sent. At denne far-datter-dynamikken er fryktelig forutsigbar forhindrer ikke at samspillet mellom Heikki Nousiainen og Pirjo Lonka er sympatisk og ektefølt.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Vi skjønner akkurat hvorfor den frustrerte datteren mister tålmodighet med den egoistiske faren, akkurat som vi skjønner Olavis økende desperasjon mens drømmen glipper ut av hendene hans. Fremfor å nøye seg med å være en brukervennlig gladfilm om en gammel mann som gjør et kunstkupp, tar «Det siste kuppet» noen vendinger som føles ekstremt … vel, finske. Den depressive folkesjelen tar litt overhånd, der ingen får en halvveis lykkelig slutt før de forsoner seg med sin triste skjebne og gir slipp på alle håp om et bedre liv. Med litt velvilje antar jeg at filmen dessuten har et kristent budskap om selvoppofring og ydmykhet overfor det allmektige, for dem som måtte sette pris på sånt. «Det siste kuppet» fungerer best i små, velobserverte øyeblikk, og ikke like bra som helhetlig historie. En mild, finstemt, liten film preget av stødige skuespillere og en sosialrealistisk ramme, som er såpass forutsigbar, støvete og lavmælt at det er vanskelig å opparbeide seg den helt store lidenskapen.