Film

Det rene vanvidd

En rekke muslimske land totalforbød «Noah», regissøren har fått flere fatwas slengt etter seg og kristne fundamentalister i USA er skikkelig iltre over at filmen ikke er en ordrett gjenfortelling av historien fra Bibelen.

Dagsavisen anmelder

DRAMA

«Noah»

Manus & regi: Darren Aronofsky

USA, 2014

Ingen kan beskylde Darren Aronofsky for å mangle ambisjoner og store vyer. Han har tatt den kommersielle goodwillen etter suksessen med «Black Swan», og satset alt sammen på et kort: en kostbar nyinnspilling av Steve Carrell-komedien «Evan Almighty»! Vel, nesten. Aronofsky har drømt om å lage film om Noahs ark mesteparten av sitt liv, basert på ideer som har skranglet rundt i skolten hans siden barndommen. I en alder av tretten år besvarte Darren Aronofsky en skoleoppgave med et dikt, om duene som ble sendt ut fra Noas ark for å finne land - og endte opp med å vinne en skrivekonkurranse som ga ham sjansen til å lese opp diktet foran delegatene i FN. Stas. Dette ble gnisten som startet alt, og i voksen alder har Aronofsky prøvd å få virkeliggjort «Noah» siden han debuterte med «Pi» i 1998. Paramount har finansiert denne storproduksjonen i håp om å tiltrekke seg det samme kristne markedet som slafset i seg Mad Mel Gibsons tortur-extravaganza «The Passion of the Christ», men Aronofsky har gitt dem noe helt annet. En apokalyptisk eventyrfilm, der det religiøse sagnet om Noahs er forvandlet til en fantasifull fabel om miljøvern, vegetarisme og menneskets selvdestruktive natur. Så en film alle trosretninger kan sette pris på. Ha ha! Jeg bare tøyser.

En rekke muslimske land totalforbød «Noah», regissøren har fått flere fatwas slengt etter seg og kristne fundamentalister i USA er skikkelig iltre over at filmen ikke er en ordrett gjenfortelling av historien fra Bibelen. Du vet, den om en fem hundre år gammel gubbe som samler sammen minst to eksemplarer av alle levende skapninger på kloden om bord en hjemmesnekret trebåt. Høres jo plausibelt ut. For dem som har et litt mer nyansert, reflektert og intelligent forhold til religiøs mytologi byr «Noah» på mye tankevekkende teologisk tankegods. Så det faktum at Darren Aronofsky er en ateist burde ikke forhindre deg i å se filmen, uansett hva du måtte velge å tro på. Russell Crowe gjør sin sterkeste prestasjon på flere år som Noah: en rettskaffen familiemann i slektsleddet til Seth, den tredje sønnen til Adam og Eva. Han bor isolert langt fra andre folk, sammen med kona Nameeh (Jennifer Connelly), sønnene Kam (Logan Lerman), Sem (Douglas Booth), Jafet (Leo McHugh Carroll) og stedatteren Ila (Emma Watson). Vi er bare ti generasjoner unna strabasene i Edens hage, og kloden er allerede i ferd med å bli ødelagt av Kains etterkommere. Menneskeheten har vist seg å være et skuffende skaperverk: barbariske tåper som har brukt opp alle naturlige ressurser, forgifter kloden og dreper som ren forlystelse. De kan ikke frelses, bare utslettes. Så skaperen bestemmer seg for å gå tilbake til start med nye fargestifter og en blank ark.

Noah får voldsomme visjoner av en syndflod som skal vaske verden ren, og hans oppgave er klar. I alle fall etter at bestefaren Metusalem (Sir Anthony Hopkins) gir ham en skikkelig heisatur på sterke hallusinogener, og et magisk frø fra Edens hage. Hallusinasjonene forteller Noah at han skal bygge en ark til å romme alle de uskyldige dyreartene, mens frøet skaper en frodig skog med rikelig av trevarer til byggingen. Litt av en snekkerjobb for en mann uten fagbrev, så Noah er nødt til å søke hjelp fra de mektige, seksarmede steinkjempene. Jo, seriøst. Steinkjempene. Kjemper av stein. Vel, teknisk sett er de falne enger som er pakket inn i et tykt lag magma, eller ifølge Første Mosebok: «anakitter av kjempeætt». Poenget er at de er kyndige håndverkere med mange armer, som kan fikse en komplisert byggejobb som dette på rekordtid. Dette konstruksjonsarbeidet vekker interessen til krigerkongen Tubal-cain (Ray Winstone), som synes det er en smule urettferdig at bare Noah og hans nærmeste familie får lov til å være med på båtturen. Framfor å bygge sin egen båt rekrutterer Tubal-cain en hel horde krigere, som samler seg i en leir utenfor Noahs magisk skog der de vier tida til kannibalisme, slavehandel, voldtekt og dyremishandling. Ikke rart skaperen foretrekker å drukne dem alle.

Alle de (dataanimerte) dyrene kommer parvis og i samlet flokk til arken, legger seg fredelig ned i sine designerte seterader og slumrer inn i en slags koma etter at Noahs trofaste hustru Nameeh doper dem alle ned med magisk røkelse. Praktisk. Så den delen av planen går overraskende bra. Situasjonen tilspisser seg veldig etter syndefloden, mens Noah sliter med posttraumatisk stress over å ha latt hele menneskeheten seile sin egen sjø. Han bestemmer seg for at ingen folk skal få sjansen til å besudle skaperverket neste gang, så hele familien hans må også dø så fort oppdraget er utført. Man merker at Darren Aronofsky har hatt filmen kvernene i hodet store deler av livet: hver eneste detalj er nøye gjennomtenkt, ofte på bekostning av helheten. Dette er en film som er i konstant konflikt med seg selv: en metaforisk fabel som fungerer best på ren drømmelogikk. Sånn sett er «Noah» i alle fall trofast mot Bibelens ånd. I sitt forsøk på å presse ambisjonene sine inn i en episk Hollywood-produksjon har Aronofsky allikevel vært nødt gi slipp på en del av ideene sine. For et par år siden publiserte han en tegneserieroman basert på «Noah»-manuset; som gjør det klarere at dette egentlig er en postapokalyptisk (og pre-apokalyptisk) sci-fi-historie som er nærmere Jodorowsky, Moebius og Bilal en King James-Bibelen. Flesteparten av disse fantastiske elementene er fraværende i filmversjonen, trolig i et forsøk på å gjøre den litt lettere å selge til massene.

Paramount prøvde i all hemmelighet å redigere om «Noah» for å gjøre den mer salgbar for religiøse billettkjøpere, men ga til slutt opp og slapp Aronofskys originalversjon på kino verden rundt. Man kan allikevel ane konturene av kompromisser, utvanning og studioinnblanding, uansett hvor særegen filmen har blitt. Aronofsky forholder seg til Første Mosebok omtrent som Peter Jackson har forholdt seg til J.R.R. Tolkiens «Hobbiten», og benytter seg av flere kilder for å utdype det som i utgangspunktet er en temmelig vag historie. Han favner bredere, vel vitende om at dette myten har dukket opp i en rekke forskjellige versjoner, i en rekke motstridende trosretninger (man kan argumentere for at hele Noah-historien bare var en omskriving av sagnet om den store syndefloden fra «Gilgamesj», som ble skrevet rundt seks hundre år før Første Mosebok, men la oss for hellige Jehovas skyld ikke ta den diskusjonen her). «Noah» er en merkelig film, og jeg kan med hånden på hjerte si at jeg aldri har sett noe lignende. I det ene øyeblikket tramper dataanimerte steinkjemper i hjel menneskemasser som om de var maur, i det neste får vi en kondensert gjenfortelling av skapelsesberetningen som blander kabbalisme med evolusjonsteorien. Russell Crowe slakter motstandere som en gammeltestamentlig gladiator i 3D, før han mediterer over betydningen av begrepet «nåde». En intens feberdrøm iscenesatt i et enormt format, vekselvis virkelig imponerende og skikkelig frustrerende. Ingen uforbeholden triumf, men i alle fall bedre enn boken.