Det nye neontestamentet

3

DRAMA

«Guddommelig kjærlighet»

Regi: Gabriel Mascaro

Br./Ur./Da./No./Sv./Ch. 2019

«Gudommelig kjærlighet» ble laget som en reaksjon på at høyreekstreme, evangelisk kristne populisten Jair Messias Bolsonaro ble valgt til president i Brasil i fjor; en ivrig abortmotstander, klimafornekter, folkemordentusiast, rasist og frådende homofob som får Donald Trump til å minne om Bernie Sanders på valium. «Gudommelig kjærlighet» ser for seg den nære fremtidens Brasil, som ifølge den barnlige fortellerstemmen «har forandret seg» i år 2027.

Alle aspekter av samfunnet er gjennomsyret av evangelisk kristendom; karnevalet i Rio er byttet ut med et religiøst rave-party der herren lovprises med ekstatisk dans («100 % Jesus!»). Drive-in-kirker tilbyr enkle løsninger for all eksistensiell angst, og moderne teknologi henger ut kvinner som ikke er gravide så fort de tar en tur innom en dagligvarebutikk. Statsbyråkratiet styrer alle aspekter av folks hverdag, i skjønn harmoni med religiøs undertrykkelse.

Dette virker som et dystopisk Kafka-mareritt for de fleste, men den dypt kristne hovedpersonen Joana (Dira Paes) er en plomme i egget. Dette er Joanas verden, akkurat sånn som hun vil ha den. Et paradis på jord, styrt av hennes personlige kjerneverdier.

Hun er et aktivt medlem av en karismatisk swingers-sekt som får stadig sterkere fortfeste i Brasil, der høytlesning fra Bibelen kombineres med sexterapi.

I jobben som statsbyråkrat i «Ministeriet for kvinner, familie og menneskerettigheter» tilbringer Joana mesteparten av arbeidstiden med å overtale ektepar til å unngå skilsmisse, enten hun må ty til skamløs manipulasjon, ilter argumentasjon eller ren sabotasje for å forsikre at folk forblir gifte.

Joana er selv gift med Danilo (Julio Machado), som lager symbolske begravelseskranser og blomsteroppsatser hjemme. De knuller som mekaniske kaniner, men Joana klarer bare ikke å bli gravid. Barnløsheten blir et sårt punkt som gnager i ekteskapet.

Hun henger ektemannen opp i en høyteknologisk fruktbarhetshuske, med infrarødt lys som skal gjøre testiklene hans mer virile. Søker råd i en smakløs drive-in-kirke som bare tilbyr tomme ord. Avreagerer med partnerbytte og gruppesex. Ingenting fungerer. Hvorfor svarer ikke Gud på bønnene hennes, når Joana har viet hele livet til å fromt lovprise helligheten?

Livet hennes blir ikke akkurat enklere etter at den høye herren endelig svarer på bønnene, og gir Joana akkurat det hun vil ha. «Gudommelig kjærlighet» ender brått mens historien endelig begynner å bli interessant, noe som bare forsterker følelsen av at Gabriel Mascaro ikke har så mye mer å komme med denne gangen enn en bunt ufordøyde ideer. Skikkelig interessante ideer, men like fullt ufordøyde.

Denne oppsummeringen får dessuten filmen til å høres betydelig mer energisk enn den er i praksis. «Gudommelig kjærlighet» blir til tider selvparodisk «arthouse»-preget, med et fortellertempo som er seigere enn en døsig søndagsgudstjeneste.

Omtrent hver bidige scene utspiller seg foran et statisk kamera, og varer et par minutter lengre enn de burde. For all del, selv på sitt mest livløse og langtekkelige ser i det miste filmen konstant lekker ut. Bildene er dominert av neonlys og duse pastellfarger, mens lydsiden fylles av et stilig synthwave-soundtrack komponert av fem forskjellige elektroniske musikere. Gabriel Mascaro spriter også opp historien med flere umotiverte, erigerte peniser og det som ser ut til å være autentiske samleiescener.

Regissøren hevder selv at han har laget et slags vrengebilde av TV-serien «The Handmaiden’s Tale», der hovedpersonen ikke kjemper mot et undertrykkende system, men er en aktiv del av det. Det er lett å beundre hva Gabriel Mascaro prøver å si her, og enda lettere å bli fryktelig frustrert over måten han sier det på.

Fremfor å utforske hva som får folk til å bli tiltrukket av totalitære systemer velger han å observere alt med klinisk distanse, og er ekstremt påpasselig med å ikke rette noen skarpe skyts mot den religiøse ekstremismen.

President Bolsonaros støttespillere utgjør tross alt flertallet av befolkningen i Brasil nå, og han har blant annet uttalt at den eneste svakheten med Den skitne krigen var at militærjuntaen «bare torturerte, og ikke drepte».

Å lage en film som dette i dagens politiske klima er muligens oppviglersk i seg selv i Brasil, men for oss utenfor landegrensene føles «Gudommelig kjærlighet» veldig tannløs.

På tilstrekkelig avstand er nøytralitet vanskelig å skille fra ren feighet, uansett hvor mange stive peniser du retter kameraet ditt mot.