Snekker Andersen (Trond Espen Seim) og Julenissen (Anders Baasmo Christiansen).

Det blir jul i år også

I usikre tider kan det være greit med en påminnelse om at noen ting fortsatt er som de har vært. Slik som at det ligger an til å bli jul i år også.

 

4

FAMILIEFILM

«Snekker Andersen og Julenissen»

Regi: Terje Rangnes

Norge, 2016

Oppdateringer av juletradisjoner skal helst gjøres på nostalgisk og tradisjonstro vis. «Snekker Andersen og Julenissen» tar ingen sjanser, og satser på en traust og koselig fortelling som legger til både forhistorie og etterspill til Alf Prøysens klassiske julehistorie. Alt sammen i tråd med den opprinnelige fortellingen. Bare noen ørsmå øyeblikk av ironisk distanse har sluppet til. Likevel blir det ikke koseoverdose, fordi historien er så rotnorsk og trivelig.

I første rekke er det familielivet til snekker Andersen og juleforberedelsene hans som har blitt en fyldigere del av fortellingen i denne oppdaterte versjonen. I Trond Espen Seims skikkelse er håndverkeren en stødig fyr som samtidig har glimt i øyet. En julefantast som holder barndommens jul i hevd samtidig som han gjerne vil legge inn noen nye sprell, slike som kona (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) kaller juletøys. Når et av påfunnene ender i at serviset går i knas fra dekket julebord, så truer hun med å avlyse hele julen. Slik skal det selvsagt ikke gå, for omtrent da starter historien slik vi har lært å kjenne den fra tidligere.

En spektakulær julenissefelle fra de eldste barna, som mener å ha avslørt nissens egentlige identitet, og en kjelketur som er litt mer ekstrem enn i originalen, er ikke til hinder for at vi sitter igjen med tradisjonell, norsk julestemning. I alle fall er julestemningen på plass idet Anders Baasmo Christiansen dukker opp som den triveligste nissen man kan tenke seg, en perfekt sparringpartner for snekker Andersens litt mer jordnære juleundring.

Les også: Magi over materialisme i jula

Etter hvert som det blir jul både i snekkerstuen og i nissehjemmet under grantreet, så må man være ganske surpomp for å henge seg opp i det lille som finnes av rusk, slik som at filmen ikke helt bestemmer seg for hvilken tidsperiode det egentlig er den skal ta oss med til (fantes det noensinne en svart/hvit-versjon av «Tre nøtter til Askepott», og virker ikke deler av handlingen å utspille seg forut for første sending av juleklassikeren i 1975?).

Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon

I all hovedsak har likevel «Snekker Andersen og Julenissen» den gode stemningen som skal til for å bli en juletradisjon. Mest for de mindre barna, men også for de av oss som har sluttet å tro på julenissen er dette et trivelig møte med barndommens julefølelse.