3
DRAMA
«Destroyer»
Regi: Karyn Kusama
USA, 2018
Regissør Karyn Kusama gjør et kino-comeback med en solbleket, gravalvorlig neo-noir om en forfylla politidetektiv med ustabilt temperament, som er hjemsøkt av gamle synder. I dette tilfellet spilt av Nicole Kidman. Det første man legger merke til er at Kidman definitivt ikke ser ut som seg selv. Hun er nesten ugjenkjennelig i «Destroyer». Ikke på grunn av for mye Botox eller plastisk kirurgi, men takket være mye aldringssminke, litt lateks og en ukledelig parykk, som forvandler henne til en herjet skikkelse med et fjes forvridd av traumer. Effekten er desorienterende og ikke særlig overbevisende.
Les også: «The Favourite»: En bløtkake full av rottegift
Kidman er LAPD-detektiven Erin Bell; som er dypt alkoholisert, og enda dypere plaget. Da vi først møter Erin stabber hun ustødig som en levende død, og minner mest av alt om en zombie-statist i «The Walking Dead». Nok en tøff natt på høy promille, og Erin har ikke rukket å sove ut rusen i bilen. Hennes politikollegaer har oppdaget et uidentifisert lik, skutt ihjel og etterlatt med noen hundredollarsedler med lilla maling. Ødelagt av fargeampuller fra et bankran Erin deltok i 17 år tidligere, som ung undercoveragent sammen med kollegaen Chris (Sebastian Stan). Et jobboppdrag som gikk veldig galt, og etterlot henne som et traumatisert vrak - så forgiftet av skyldfølelse og selvforakt at hun råtner opp innvendig. Men nå er den psykopatiske bandelederen Silas (Toby Kebbell) tilbake i Los Angeles, og Erin akter å gjøre alt i sin magre makt for å få fatt i ham. Mer av bitter hevnlyst enn pliktfølelse.
Les også: Futuristisk fiasko
Erin sporer opp medlemmene av den gamle forbryterbanden en etter en, og pumper dem for opplysninger som leder henne litt nærmere Silas. Noen pumpes mer håndfast enn andre. Første stoppested er den dødssyke bankraneren Toby (James Jordan), som forlanger at Erin onanerer ham før han sier et pip. Noe som leder til filmhistoriens tristeste håndjegere. Erin får null respekt av alle hun møter; blir latterliggjort, banket og bagatellisert. Kollegaer fniser hånlig bak ryggen hennes, og slenger spydigheter om hennes alkoholproblemer. Erin blir konstant undervurdert, men ingenting er farligere enn en person som har mistet alt. «Destroyer» hopper frem og tilbake i tid, og følger Erins synsvinkel så subjektivt at vi frykter at hun har mistet kontakt med virkeligheten.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Sytten år tidligere var Erin en ambisiøs visesherriff (som likner mer på en ung Nicole Kidman, med hjelp av digitale spesialeffekter), men hun mistet seg selv på undercoveroppdrag og utviklet rusproblemer. Noen av vendingene i historien er enkle å forutsi, særlig fordi filmen legger så stor vekt på Erins turbulente forhold til tenåringsdatteren Shelby (Jade Pettyjohn). «Destroyer» har allikevel minst en snedig overraskelse på lur, og når høyden med en kaotisk skuddveksling under et bankran. Filmfotograf Julie Kirkwood fanger perfekt opp et Los Angeles full av skitne bakgater og søppel. Selv om «Destroyer» følger «film noir»-formelen utspiller det meste seg i insisterende skarpt solskinn, mens lydbildet er preget av plagsom bakgrunnsstøy som understreker at Erins eneste livsledsagere er tømmermennene.
Les også: Nicole Kidman – Jeg trenger egentlig ikke jobbe
Etter indie-hitten «Girlfight» (2000) ble Karyn Kusama spådd en lysende regikarriere, som fikk motorstopp så fort hennes futuristiske action-kalkun «Æon Flux» (2005) hadde premiere. Hun gjenfant formen med den stemningsfulle lavbudsjettgrøsseren «The Invitation» (2015), som kan ses på Netflix. «Destroyer» er hennes første norske kinopremiere på over tretten år. Uten Nicole Kidman er det tvilsomt om filmen ville ha fått noen oppmerksomhet, og hun er dessverre den svake linken her. Kidman går igjennom «Destroyer» med såpass mye sminke at det distraherer fra rolleprestasjonen hennes, særlig fordi Karyn Kusama vier så mye av spilletiden til å studere det værbitte fjeset hennes i nærbilder. Vi ser mest en skuespiller som strever for å sikre seg en Oscar-nominasjon, og stadig drar oppmerksomheten bort fra rollefiguren hun portretterer (Kidman var imidlertid ikke blant Oscar-nominasjonene som ble annonsert nå på tirsdag).
Les også: «Glass»: Shyamalan er fortsatt er i stand til å skuffe oss grundig
Jeg tipper at Charlize Therons fysiske forvandling i «Monster» (2003) ble nevnt flittig under forarbeidet, men «Destroyer» ville ha fungert bedre hvis Kusama hadde stolt mer på Kidmans betydelige skuespillerferdigheter, fremfor å forkle henne med distraherende sminke. Hun spiller dessuten en hardkokt arketype som har fulgt «film noir»-sjangeren i over sytti år, og som stadig er en gjenganger i krimromaner. Det eneste som skiller seg ut er at rollen denne gangen er spilt av en kvinne, og at historien for en sjelden gangs skyld er fortalt av en kvinnelig filmskaper. Karyn Kusama ser ut til å være overbevist om at alt hun gjør her er veldig dypsindig; men filmen klarer ikke å opparbeide seg den følelsesmessige tyngden hun sikter etter. Kusama har laget en helt brukbar noir-thriller, men den er ikke på langt nær så smart eller særegen som hun tror.
Les også: «The Mule»: Clint Eastwood i godform