Film

«Maria by Callas»: Den ufrivillige divaen

Den legendariske operadivaen Maria Callas levde et liv som virkelig fortjener en dokumentar, men er det denne?

Dagsavisen anmelder

4

DOKUMENTAR

«Maria by Callas»

Regi: Tom Volf

Frankrike, 2017

«Maria by Callas» er en nesegrus hyllest regissert av en stor fan, i hovedsak for fansen. Den franske skuespilleren Tom Volf er drevet av en besettelse for temaet, og «Maria By Callas» er bare en del av arbeidet han har lagt ned i å kartlegge livet til Maria Callas, som ellers inkluderer flere bøker, en utstilling og en musikkutgivelse. Volf reiste kloden rundt for å intervju folk i omgangskretsen til Maria Callas, han saumfarte arkiver og samlet en enorm mengde materiale. Til slutt endte han opp med å forkaste mesteparten, og bestemte seg istedenfor at «Maria by Callas» skulle bestå av hovedpersonens egne ord.

Les også anmeldelsen av «mid90s»: Nostalgitripp for alle som husker 90-tallet (+)

Det er en historie fortalt via bakomklipp, TV-intervjuer, familiebilder, private filmopptak, opplesning av personlige brev og utdrag fra en upublisert selvbiografi. Et slags rekonstruert selvportrett der fokuset forblir på hennes korte sangkarriere, der vi får sjansen til å oppleve fem av hennes mest kjente arier i sin helhet. En interessant innfallsvinkel som dessverre ikke fungerer optimalt i praksis. Til dels fordi Maria Callas var veldig påpasselig med å verne privatlivet sitt, og til dels fordi regidebutanten Tom Volf ikke er rutinert nok til å få maksimalt ut av materialet sitt. I et TV-intervju som starter filmen forteller Maria Callas at hun følte det var to mennesker inni henne: den Maria hun så gjerne vil være, og operadivaen Callas hun må leve opp til. En evig dragkamp mellom privatpersonen og artisten, som begge døde i en ung alder av 53 år.

Artikkelen fortsetter under bildet. 

Maria Callas’ forhold til Aristotle Onassis får uforholdsmessig stor plass i «Maria by Callas».

Maria Callas' forhold til Aristotle Onassis får uforholdsmessig stor plass i filmen, skriver Dagsavisens anmelder. Foto: Selmer Media

For oss filistere er det frustrerende like bakgrunnsinformasjon om hvorfor Callas regnes som en av opera-verdenens største ikoner, og jeg må ærlig innrømme at jeg oppdaget mer matnyttig om Maria Callas på Wikipedia-siden hennes. «Maria by Callas» hopper kokett over store deler av forhistorien; om hvordan Callas ble presset til å ekstremslanke seg over 35 kilo etter at hun hadde rundt tretti år, og helseproblemene det medførte. Hun vokste opp i New York med greske immigrantforeldre, og vi får noen referanser til en hard oppvekst med en veldig ærgjerrig mor - som presset datteren inn i en sangkarriere som senere splintret forholdet deres.

I flere intervjuer hører vi Callas klage over mangelen på en normal oppvekst, og hvor gjerne hun vil ofre karrieren til fordel for et stabilt familieliv. Noe hun aldri fikk i tiåret med ektemannen Giovanni Battista Meneghini. Pressen stemplet Callas som en temperamentsfull primadonna, et rykte som befestet seg etter en velpublisert feide med operaimpresarioen Rudolph Bing. Det skapte enda større furore at hun i 1958 avlyste en fremføring av «Norma» i Roma etter første akt, selv om den italienske presidenten satt i publikum. «Maria by Callas» understreker at hun hadde bronkitt og var skikkelig syk, men skandalene er en sentral del av legenden. Det er selvsagt også hennes stormfulle forhold til den greske shipping-magnaten Aristotle Onassis, som får uforholdsmessig stor plass i «Maria by Callas». I flere arkivintervjuer sitter man igjen med følelsen av at svarene hennes er innøvde, utstuderte og bare nok en maske hun gjemmer seg bak.

Les også: To norske filmer på kinotoppen – se hele lista (+)

De mest interessante øyeblikkene kommer fra en samtale Maria Callas gjorde med den britiske TV-legenden David Frost i 1970, der hun virker litt mer åpenhjertig - samt bakomklipp fra hennes eneste filmrolle i Pasolinis «Medea». Vi får i dessuten fornøyelsen av å se Maria Callas opptre i en sirkusmanesje, mens hun blir dultet av en nusselig elefantbaby. Men fremfor å fokusere på de avslørende øyeblikkene som virkelig gir oss et inntrykk av hvem Callas var bak fasaden, er Tom Volf mest fortrolig med å holde idolet sitt langt oppe på pidestallen mens han fokuserer på glamouren. Isteden vier han mye tid på intetsigende scener av publikummere på vei inn i operasalonger, samt en uendelig rekke nyhetsopptak der divaen kommer ut av privatfly og hopper inn i limousiner mens paparazzier svermer rundt henne.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

For operafans er det sikkert verdt billettprisen bare for å få sjansen til å se digitalt fargelagte opptak av divaens ikoniske roller i «Tosca» og «Norma», men som helhet er dessverre ikke «Maria by Callas» særlig dynamisk regissert. Et intimt portrett som holder oss på en armlengdes avstand, mens hovedpersonen gjør det klart at hun aller helst vil unngå rampelyset. I fjor ble forresten Maria Callas gjenopplivet som et digitalt hologram i den smakløse festforestillingen «Callas in Concert», som fortsatt turnerer verden rundt. Så selv førti år etter sin død får ikke divaen lov til å hvile i fred.