3
DRAMA
«Den gylne hansken»
Regi: Fatih Akin
Ty./Fr. - 2019
De fleste kjenner navnene til seriemordere som Ted Bundy, Jeffrey Dahmer og John Wayne Gacy, men så godt som ingen husker noen av ofrene deres. I fjor var det en del snakk om at seriemordere ble stadig mer glamorisert i media, men absolutt ingen kan beskylde «Den gylne hansken» for å glamorisere den tyske seriemorderen Fritz Honka (Jonas Dassler). Han er portrettert som akkurat det han var: en frastøtende fysak med brune Gollum-tenner, deformert potetnese og tynt, fett hår. En skjeløyd, stakkarslig rotte av en mann, som er like motbydelig utenpå som inni. Gullbjørn-nominerte «Den gylne hansken» ble møtt med ren avsky etter premieren på fjorårets Berlin-festival, og det er helt forståelig reaksjon. Ikke fordi filmen er så grenseoverskridende ekstrem eller engang særlig provokativ, men fordi regissør Fatih Akin gjør sitt aller ytterste for å forsikre at vi er vemmet av både Honka og miljøet han jaktet i.
Akin legger seg på en stil som får selv Rainer Werner Fassbinders mest misantropiske filmer til å minne om romantiske Hollywood-komedier, og skildrer alt med så stor menneskeforakt at «Den gylne hansken» blir et banalt-burlesk mareritt. Vi møter først Fritz Honka i 1970, like etter at han har begått sitt første drap. Honka er travelt opptatt med å stappe liket av en aldrende prostituert inn i en søppelsekk, før han gir opp og parterer det nakne kadaveret med en rusten sag. Han slenger noen av likdelene i en bakgate, og lagrer resten i et kott i den forfalne loftsleiligheten sin. De sennepsgule veggene er dekorert med sider revet ut av pornoblader, og pyntet opp med barnedukker. Hjemmekoselig.
Honka tilbringer mesteparten av tiden i Hamburgs horestrøk, mens han drikker seg sanseløs i den døgnåpne baren Den gylne hansken. St. Paulis bruneste og tristeste bule. «Den gylne hansken» er basert på en roman av Heinz Strunk (som undertegnede ikke har lest), men hva som enn eksisterte av psykologisk dybde i boken er totalt fraværende i filmen.
Den tyrkisktyske regissøren/manusforfatter Fatih Akins («Soul Kitchen», «Ut av intet») har laget en forbløffende overflatisk film. Han ser ut til å tro at hans dveling på det stygge, skitne og avskyelige i seg selv er realistisk, men bortsett fra det tidsriktige produksjons-designet føles ingenting i «Den gylne hansken» det spor autentisk. Akins har isteden forvandlet historien til et grotesk arthouse-freakshow med et utstudert fokus på munnsår, oppkast, blåmerker, flekkete undertøy, blodige filler, diare og ulekre nakne kropper. Et inferno av total håpløshet, til tonene av grøssjævlig tysk slagermusikk fra syttitallet. Selv oss med stor sans for ekstreme kultfilmer vil få tålmodigheten grundig utfordret her. Dette er virkelig en deprimerende, nedrig, illeluktende film, med publikumsappellen til en bøtte full av romtemperert oppkast.