5
DRAMA
«Selma»
Regi: Ava DuVernay
USA, 2014
«Selma» skulle opprinnelig regisseres av Lee Daniels, som isteden tok for seg flere av de samme temaene i sin «The Butler» – med flere av de samme skuespillerne. Så dette er nok en historisk prestisjefilm med Oprah Winfrey i en sentral birolle. Sjeldent et godt tegn, men «Selma» er så til de grader en sterkere film enn «The Butler». David Oyelowo er helt fenomenal i hovedrollen som Martin Luther King jr., men dette er ingen tradisjonell biografi. «Selma» fokuserer på en spesifikk hendelse som forandret mye, tre år før King ble snikmyrdet i Memphis. Døden henger allikevel over hele historien, og er et tema som stadig dukker opp i dialogen. Særlig i hans anspente samtaler med kona Coretta Scott King (Carmen Ejogo). Filmen starter med fredsprisutdelingen i 1964, noen måneder etter at president Lyndon B. Johnson (Tom Wilkinson) lovfestet The Civil Rights Act of 1964. Nå var all diskriminering på basis av rase, kjønn, hudfarge, religion eller nasjonalt opphav forbudt. Rasesegregering var bannlyst, og afroamerikanere hadde likeverdig rett til å stemme. Og vips-sala-bim, så var all rasisme i USA vasket bort vekk for evig og alltid. Ironivarsel.
Hvite krefter i sørstatene raser over dette angrepet mot deres «tradisjoner», og ekstremister svarer med blind vold. Lokale, byråkratiske og ofte improviserte regler forhindrer fortsatt afroamerikanere å stemme i valg, og Alabamas guvernør George Wallace (Tim Roth) nekter åpenlyst å gi slipp på segregeringen. Martin Luther King Jr. ser at forandringene kommer altfor sakte, og at president Johnson ikke akter å prioritere afroamerikanernes rett til å stemme. Så for å presse igjennom en forandring planlegger King en ikkevoldelig demonstrasjon. En fredelig marsj fra småbyen Selma og 80 kilometer fram til Alabamas hovedstad Montgomery. Et kalkulert forsøk på å tvinge LBJ til handling ved å eksponere et korrupt system. Martin Luther King Jr. er langt fra alene om å komme opp med denne pasifistiske slagplanen, og må manøvrere agendaene til en rekke forskjellige støttespillere. En del av planen er basert på at politistyrkene, myndighetene og lokale rasister vil handle overilt, ty til vold og sabotere seg selv foran et stort presseoppbud. Den delen av planen går over all tragisk forventning. En uke før marsjen blir demonstranten Jimmie Lee Jackson henrettet av en politimann. Første forsøk på Selma-marsjen ender i et desperat blodbad, mens en enorm politistyrke angriper de fredelige demonstrantene på Edmund Pettus-bruen med køller, tåregass, pisker og rå vold. Rett foran kameraer som sender de rystende bildene til sjokkerte TV-seere over hele USA.
Folk med dypere kjennskap til amerikansk borgerrettshistorie enn undertegnede hevder at Lyndon B. Johnson blir behandlet urettferdig i filmen, og at han i virkeligheten var en dedikert støttespiller av King. Godt mulig at det stemmer, men selv med sånne dramatiske overdrivelser føles «Selma» sannferdig og autentisk i sin skildring av hvordan denne historiske marsjen forandret amerikansk historie. Det eneste som lugger litt er scenene som viser utdrag av Martin Luther Kings retoriske evner: siden rettighetene til de kjente talene hans er kjøpt opp av et konkurrerende filmselskap (!) kunne ikke «Selma» benytte dem i filmen. Regissør Ava DuVernay var nødt til å skrive sine egne taler, som er en omtrentlig gjenskaping av budskapet hans. David Oyelowo framfører heldigvis disse talene med så stor innlevelse, og en diksjon som er så lik Kings egen at det spiller marginal rolle.
«Selma» har flere likhetstrekk med Steven Spielbergs «Lincoln». Begge humaniserer en ikonisk, historisk skikkelse, fokuserer på en bestemt periode i livet hans og gir oss innblikk i de politiske manøvreringene bak scenene som må til for å skape forandring. Filmen skygger heller ikke unna Kings utenomekteskapelige forhold (mektige menns kryptonitt siden tidenes morgen), hvordan FBI-sjefen J. Edgar Hoover (Dylan Baker) benyttet hemmelige lydopptak av sidesprangene for å ramme familien hans, og smerten alt dette påførte kona Coretta Scott King. Historiske dramaer har en tendens til å bli litt oppstyltede, stive og tynget av stundens alvor, men «Selma» er full av liv, energi og engasjement. Gripende, tankevekkende saker som fortsatt føles ubehagelig tidsriktige.