Silje Storstein i «Demon Box», et norsk lavbudsjettsdrama om menneskelige realasjoner og moralske valg, som har premiere under Oslo Pix.

Den demoniske tilfeldighet

Oslo Pix-aktuelle «Demon Box» er en mørk stemningslek i den moralske blindsonen.

 

4

DRAMA

«Demon Box»

Regi: Patrik Syversen

Norge, 2017

Tittelen «Demon Box» kan få deg til å tro at Patrik Syversens nye film – den ene av to den norske filmskaperen har premiere på i disse dager – er i tråd med eksempelvis hans egen skrekkfilm «Rovdyr» fra 2008. Demonene i denne nye filmen er imidlertid av det mer uutgrunnelige slaget, de som hviler i menneskenaturen uten å gi seg andre utslag enn at de styrer instinkter og selvoppholdelsesdrift, før de så maner fram handlinger man i forveien ville sagt var utenkelige. Slik er «Demon Box» en mer personlig ladet fortelling om hvordan fortida på uoversiktlig vis kan definere nåtidige hendelser og relasjoner, ikke ulikt det Syversen også utforsket i filmen «Det som en gang var». Der var det et sterkt vennskap som ble utfordret av hovedpersonenes ulike behov på terskelen til et ansvarsfylt voksenliv. I «Demon Box» graver to søsken ikke bare i familiefortiden, men også i dulgte følelser i sitt eget forhold som utløser en uforutsett tragedie og med det en forbrytelse.

Kommentar: Gull og gråstein på Oslo Pix (Mode Steinkjer)

Syversen har selv utmeislet historien sammen med skuespiller Silje Storstein. Som i «Det som en gang var» spiller Storstein den ene hovedrollen, men denne gangen mot Sigurd Myhre i rollen som hennes eldre bror. Om filmen ikke er horror, er de menneskelige mekanismene skremmende nok, og thrillertilnærmingen gir rom for sjangertolkninger. Men den poetiske, assosierende psykologiske finstemtheten gjør at filmen får en dypere dimensjon enn hva som lar seg sette i bås.

Søsknene Amalie og Emil drar til familiens sommersted på senhøsten for å begynne oppryddingen i mormorens dødsbo før resten av familien kommer. Enkelte ting i filmens første sekvenser kan antyde at det vil bli mer dramatisk enn handlinger styrt av såre følelser som savn, fortid og emosjonell arv, men Syversen velger ikke de enkleste dramaturgiske løsningene. Han bygger heller langsomt opp dynamikken i historien og mellom de to, lar dels lange takninger finne en egen ro og tegner ut fra det et forhold preget av spenninger og indre konflikter, både dem imellom og individuelt. De har et sterkt samhold basert på felles referanser, men under ligger søskenfeidene, sjalusi, manipulasjon, makt og underlegenhet. Emil er nyetablert, praktisk anlagt, alvorlig og med veletablert kynisme. Amalie er friere men mer usikker, impulsiv og sårbar. Når en fremmed, en nabo kommer innenfor deres radius reagerer de på ulikt vis. Utfallet setter de to på en moralsk prøve som i deres desperasjon eller verdisyn ikke har noen gitt fasit. Slik menneskelig ondskap og dumskap sjelden har, heller ikke når den bare oppstår, viljeløst og uten vilje.

Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon

De tematiske understrømmene i «Demon Box» er sammenfallende med drivkreftene i «Det som en gang var», det være seg relasjoner som splittes og dramaet som oppstår gjennom enkle menneskelige reaksjonsmønstre, enn så irrasjonelle de kan fortone seg. Selv trekantforholdet som blir filmens springende punkt har samme ferniss, og som en utforskning av mellommenneskelige forhold er «Demon Box» ikke bare en fascinerende fortsettelse, men også en kompromissløs lek med moralske aspekter og dramaturgiske grep som løfter fram det uuttalte i nære relasjoner. Her spiller jakten på fortida, oppdagelsen av mormorens gamle brev, erkjennelsen av hennes historie og hvordan den løslater «demonene», en bakenforliggende, men ikke ubetydelig faktor. Når selvoppholdelsesdriften får overtaket, kjenner kynismen ingen grenser.

Til å være en film laget på svært smalt budsjett og med liten stab, ser den rett og slett fantastisk ut. Fotograf Andreas Johannessen («Det som en gang var») gjør igjen det maksimale ut av naturlig lys, av naturen og den ruglete skjærgården, av høstmørke og sparsommelig bruk av lyskilder. Filmen går fra det lekne og melankolske til det lumre og farlige, mens de sekvensene som nær sagt hvilken som helst annen filmskaper ville laget groteske eller absurde, her får en nærmest lyrisk overtone. Styrken er Syversens evne til å bygge nettopp stemninger og måten han får fotograf og skuespillere til å forme sine respektive roller og dermed historien i seg selv. Denne gangen er Syversen også foran kamera, som den tredje personen i filmen, hyttenaboen. Dialogen er bygd opp på på lignende vis, og også her bryter Syversen forventninger og konvensjoner gjennom lange enetaler og nærmest tirader. Storsteins rolle har her noe av den samme klønete impulsiviteten over seg som i «Det som en gang var», og spiller den med en usikker sjarm som gir filmen tiltrengt letthet.

Les også: Dette er Dagsavisens anbefalinger på Oslo Pix

En avsluttende monolog fra Myhre gir historien den siste omdreiningen. Monologen i seg selv er dessverre langt fra så skarp som den burde være, situasjonen tatt i betraktning, og overforklarer filmens etiske kontrovers og spennende ferd inn i det totale mørket. Men Myhres avlevering er førsteklasses, på samme vis som resten av innsatsen viser at han bærer en filmscene med like stor intensitet og tilstedeværelse som Nationaltheatrets scener. «Demon Box» er, ved siden av mindre TV-roller, hans første større rolle foran kamera. Det blir garantert flere.

Patrik Syversen er ved siden av regissørkollega Henrik Martin Dahlsbakken en av Norges mest produktive regissører, og det på et nivå hvor alt er hjemmesnekret, budsjettene inkludert. Tar man med TV-serien «Hellfjord» er «Demon Box» hans sjuende filmproduksjon, og parallelt denne uka har han premiere på sin åttende, den amerikanske fantasyfilmen «Dragonheart: Battle For The Heartfire». Og han har den norske horrorfilmen «Party Animal» under produksjon. «Demon Box» viser hvilken verdi som ligger i initiativet rundt denne typen filmproduksjoner i Norge, og hvor viktig det er at også det etablerte støtter opp om dem, gjerne på et tidspunkt hvor det fortsatt er mulig å gi manus et ekstra kvalitativt løft.

Premiere på Oslo Pix. Patrik Syversen er invitert til samtale i forbindelse med visningene mandag kveld og tirsdag.