4
ANIMASJON
«Den avskylige snømannen»
Regi: Jill Culton & Todd Wilderman
USA, 2019
Helt siden starten har DreamWorks Animation-studioet vært råtasser når det gjelder å naske ideer fra konkurrentene sine. Deres dataanimerte debutfilm «Antz» fra 1998 var en skamløs etterlikning av Pixars «Småkryp»; «Stor ståhai» (2004) minnet mistenkelig om Pixars «Operasjon Nemo» - mens «Megamind» (2010) hadde påfallende likhetstrekk med Illuminations «Grusomme meg». Så det er lett å mistenke at «Den avskyelige snømannen» er mer enn litt «inspirert» av de familievennlige yeti-animasjonene «Smallfoot», «Bigfoot Junior» og «Mysteriet herr Link».
For å være rettferdig har DreamWorks puslet med «Den avskyelige snømannen» i flere år, så kanskje selskapet bare hadde uflaks med timingen. Dette er deres første samarbeid med det kinesiske søsterselskapet Pearl Studio, og nok et bevis på hvor viktig kinomarkedet i Kina har blitt for Hollywood. «Den avskyelige snømannen» flørter så uhemmet med den kinesiske nasjonalstoltheten at dette til tider blir ren turistreklame, og det føles litt klamt med tanke på menneskerettighetsbruddene og den ekstreme statssensuren der. Alt sånt spiller sikkert null rolle for barna filmen er myntet på, og det er uansett hyggelig å se en dataanimasjon der alle hovedpersonene er asiatiske. Tittelens snømann er det stikk motsatte av avskyelig; han er en nusselig yeti med et uttrykksfullt ansikt, som Muppet-mesteren Jim Henson kunne ha skapt.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Yetien Everest har akkurat rømt fra et laboratorium i Shanghai, etter å ha vært fanget av den geriatriske industrialisten Burnish, og hans rødhårede medhjelper dr. Zara. De har en hel privathær til rådighet, komplett med helikoptre og tanks, som saumfarer byen på jakt etter den livredde pelsdotten. Yetien søker dekning på taket til en bygård, der tenåringen Yi bor sammen med sin mamma og bestemor Nai Nai. Yi sørger fortsatt over sin avdøde pappa, som lærte henne å spille fiolin og lovte å ta med seg datteren på en rundreise i Kina. Hun sjonglerer ekstrajobber som hundepasser og ryddehjelp for å spinke sammen nok penger til å ta reisen på egen hånd, og gjør sitt beste for å skjule sorgen for familien. En sen kveld sniker Yi seg opp på taket for å spille fiolin i alle hemmelighet, og møter den livredde yetien. Hun gir ham litt mat, bandasjerer den skadede poten hans, og får en god venn. Yi mistenker at Everest bare er et barn som ble bortført fra familien sin, og gjør det til sin livsoppgave å geleide ham trygt tilbake til toppen av Himalaya-fjellene. En farefull reise som tar dem gjennom kinesiske turistattraksjoner som lysshowet på Oriental Pearl-tårnet i Shanghai, Yangtze-dalen og kjempebuddhaen i Leshan. På ferden får de selskap av den forfengelige nabogutten Jin og hans hyperaktive nevø Peng. Jin er mest opptatt av mobildekning, de dyre joggeskoene sine og å dra Yi trygt tilbake hjem til Shanghai – så han spiller den samme rollen jenter ofte fikk i filmer som dette.
I hælene har de en militærstyrke som er villige til å gjøre alt for å få fatt i Everest, men ingen fare. Yetien er utstyrt med magiske evner som materialiserer seg når han synger; et lettvint hjelpemiddel som dras frem så fort manusforfatterne går tom for ideer. Hver gang ungene er i fare nynner Yetien en mollstemt sang, og alt ordner seg. Han skaper kjempestore blåbær og en diger hestehov, pisker opp storm, maner frem magiske skyer og forvandler en åker til et gult hav. Disse scenene er visuelt oppfinnsomme og fargesprakende vakre, men forsterket inntrykket av at «Den avskyelige snømannen» er en lettvekter med et veldig tynt manus. Det er noen alvorstyngede undertoner som sirkler rundt bearbeiding av sorg, men for det meste er dette rent sukkerspinn for småtroll.
Jeg har også litt vanskelig for å opparbeide meg den helt store entusiasmen for en film der magi manes frem av Coldplay-coverlåter spilt på fiolin. Både den norske versjonen (som er kyndig stemmelagt av blant andre Nora Gjestvang, Even Løken Bergan og Katrine Blomstrand) og den engelskspråklige originalen settes opp på kino her hjemme. Valgmuligheten er jo alltid positiv, selv om «Den avskyelige snømannen» mest retter seg mot en yngre målgruppe - og ikke har så fryktelig mye å tilby voksne publikummere.