Film

Definisjonen av lykke. Filmanmeldelse: «100 ting»

En publikumsvennlig komedie med bredt nedslagsfelt og flere gode ideer.

Dagsavisen anmelder

4

KOMEDIE

«100 ting»

Regi: Florian David Fitz

Ty. 2018

Den tyske folkesjelen er kanskje ikke først og fremst kjent for sin humoristiske retningssans, men «100 ting» er nærmet designet for å få en amerikansk nyinnspilling, som huker seg tak i den moderne tanken om at materielle goder er et hinder til ekte lykke. Ifølge prologen i «100 ting» blir vi fortalt at foreldregenerasjonen i snitt hadde 650 eiendeler, mens vi europeere i dag gjennomsnittlig eier 10.000 ting. Jeg aner ikke om denne statistikken egentlig stemmer, men det virker slett ikke usannsynlig. Du kan jo begynne å telle rundt i leiligheten din, og se hva du kommer frem til.

Filmen stiller de åpenbare spørsmålene: eier vi disse tingene, eller ender tingene opp med å eie oss? Hvis vi stadig prøver å kjøpe ting som gjør oss lykkelige, betyr ikke bare det at vi egentlig er ulykkelige? Hvor mye trenger man egentlig for å leve et fullverdig liv? Floskler man kunne ha hørt i en episode av «Luksusfellen», men manuset er heldigvis snedigere enn som så.

Også anmeldt: «The Lighthouse»: Et ramsalt mareritt (Dagsavisen+)

«100 ting» er skrevet og regissert av Florian David Fitz, som dessuten spiller en av hovedrollene. Mesteparten av filmene hans har ikke nådd opp på kino her hjemme, men Tourettes syndrom-komedien «Vincent will Meer» (som Fitz skrev og spilte hovedrollen i) ble vist i Norge med den fornøyelig dyslektiske tittelen «Vincent vil ha(v)» i 2011.

De velstående bestekompisene Anton (Matthias Schweighofer) og Paul (Florian David Fitz) har utviklet en app som ser ut til å være en blanding av den virtuelle Apple-assistenten Siri, Google Home og den kunstige intelligensen i Spike Jonzes «Her» - og nå skal dette teknologiske vidunderet snart lanseres. En algoritme som gir snakkende mobilassistenter en personlighet formet etter brukerens preferanser, og samtidig samler inn dypt personlige opplysninger som kan misbrukes til å personalisere nettreklame.

Karene blir tilbudt fire millioner euro av den amerikanske tech-mogulen David Zuckerman (Artjom Gilz, i en slem parodi på Mark Zuckerberg), som selvsagt har kyniske planer om å misbruke oppfinnelsen deres. Det er allikevel mer penger enn noen av dem kunne ha drømt om. Under den fuktige salgsfeiringen ender Anton og Paul opp i en krangel om hvem av dem som er minst materialistisk, og inngår et veddemål i fylla. De skal klare seg uten eiendeler i hundre dager, og den som gir opp først skal donere halvparten av aksjene sine i selskapet som en bonus til resten av de ansatte.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Morgenen etterpå våkner Anton og Paul opp kliss nakne med tunge tømmermenn og fylleanger i hver sin tomme leilighet, mens alt de eier er innlåst på et lager. De ansatte i teknologifirmaet deres har arrangert alt, og akter slett ikke å la sjefene slingre seg unna veddemålet. De har tross alt en klekkelig bonus som venter på dem. Anton og Paul vil få tilbake en valgfri eiendel hver kveld ved midnattslaget, frem til dag nummer hundre. Sko eller seng? Bukser eller mobiltelefon? Vanskelige valg.

De har vært venner siden barndommen, men veddemålet presser frem gammelt grums, skarpe konkurranseinstinkter, sjalusi og mye nag. Anton er en forfengelig spradebasse som har bygget hele sin identitet rundt utseendet sitt, mens Paul har seriøse shoppingproblemer og en enorm samling av svindyre joggesko han aldri bruker. Uten muligheten til å handle bort tomhetsfølelsen, eller distrahere seg med leketøy, er kompisene pent nødt til å konfrontere de eksistensielle problemene sine. De begynner å oppføre seg stadig mer smålig, særlig etter at begge fatter en interesse for den hemmelighetsfulle bohemen Lucy (Miriam Stein).

6er fra Dagsavisen: En mesterlig krigsodyssé (Dagsavisen+)

Fortellertempoet er høyt, men fremfor å surfe på denne høykonseptet tar «100 ting» stadig nye vendinger. Det som først gir inntrykk av å være en gjøglete morofilm om materialisme forvandler seg til en romantisk komedie - og videre til et drama om vennskap, familiebånd og definisjonen av lykke. Overgangene mellom ablegøyeri og moraliserende alvor er ikke direkte smertefrie, men selve utgangspunktet er såpass inspirert at det er lettere å unnskylde de sporadiske svakhetene i utførelsen.