Film

«Death Wish»: Skudd i blinde

En totalt uengasjert Bruce Willis sniker seg ut i Chicagos gater for å plaffe ned kriminelt avskum i «Death Wish».

Dagsavisen anmelder

2

THRILLER

«Death Wish»

Regi:

USA, 2017

«Death Wish» kunne knapt hatt dårligere timing. En av de mange problemene med å lage denne typen selvtektthriller i dagens USA er ikke bare den økende motstanden mot våpenlobbyen NRA, folkekravet om strengere våpenkontroll eller politifolk som har en lei tendens til å myrde afroamerikanske mistenkte. I tillegg vil den amerikanske premieren på en sånn film nesten alltid komme kort tid før/etter en ny våpenmassakre. «Death Wish» ble utsatt etter snikskyttermassakren i Las Vegas, og endte isteden opp på kinoer i USA like etter skolemassakren i Parkland, Florida. Jeg kjøper allikevel ikke helt argumentet at dette er en feil film til helt gal tid; en smart nyinnspilling av «Death Wish» kunne ha sagt mye spennende om våpenkulturen i USA, uten å ofre spenningen. Problemet er at regissør Eli Roth ikke er interessert i å si noe som helst, bare kopiere det han har sett før. Hans regi i «Death Wish» er på sitt beste rett-på-hjemmekino-kompetent, men helt berøvet for personlighet, særpreg, engasjement og spenning. Jeg betviler ikke et sekund at Roth har oppriktig affeksjon og entusiasme for filmene han prøver å etterlikne, men han tilfører dem sjeldent noe nytt. Hans «The Green Inferno» (2013) var en veldig tam kopi av den italienske kannibalfilm-sjangeren, mens Roths «Knock Knock» (2015) var en likblek nyinnspilling av grindhouse-thrilleren «Death Game» fra 1977.

«Death Wish» er selvsagt også en nyinnspilling, av Charles Bronson-thrilleren med samme navn fra 1974. En mer nyansert, moralsk tvetydig og interessant film enn den ofte får kreditt for, som fostret fire oppfølgere i bratt dalende kvalitet. Undertegnede har allikevel stor sans for de to første (som er helt hysteriske i sin politisk ukorrekte åttitallsgalskap), og er trolig i besittelse av større entusiasme for denne sjangeren enn de fleste. Men hva er vitsen med å nyinnspille en film hvis ikke resultatet er en forbedring, eller i det minste har en helt ny innfallsvinkel. Årets «Death Wish» har ingen av delene. Bare en blass repetisjonsøvelse ful av sjangerklisjeer vi har sett hundre ganger før, preget av totalt uinspirerte actionscener. Paul Kersey (Bruce Willis) lever et selvparodisk idyllisk liv i øvre middelklasse, sammen med sin elskede kone Lucy (stakkars Elisabeth Shue) og deres tenårige datter Jordan (Camila Morrone). Han er en traumakirurg (ikke ulikt Dar Salims rollefigur i den overlegne, danske hevnthrilleren «Underverden»), som må dra på jobb under fødselsdagsfeiringen sin mens kona og datteren blir hjemme for å bake gebursdagskake. Men så blir hjemmet deres invadert av tre maskerte ranere, i en scene som hadde uendelig større, følelsesmessig kraft i Charles Bronson-versjonen (og ikke bare fordi en ung Jeff Goldblum dukker opp som slimete voldtektskurk i sin aller første filmrolle). Datteren Jordan ender opp i koma, mens kona Lucy dør av skuddskadene. Saken etterforskes av politidetektiven Raines («Breaking Bad»-kjenningen Dean Norris), men Kersey blir stadig mer frustrert over mangelen på resultater. Så han stjeler en Glock 17-pistol fra et gjengmedlem som havner på operasjonsbordet hans, og begir seg ut i Chicago for å skye i hjel skurkepakk.

Som NRA-generalen Wayne LaPierre sa etter den siste skolemassakren: «The only thing that stops a bad guy with a gun is a good guy with a gun». En video av Kersey som plaffer ned to biltyver blir en viralhitt på nettet, han får kallenavnet «The Grim Reaper» og debatten om han er en helt eller seriemorder starter i media. Det er tilløp til ironisk humor i en scene som utspiller seg i en våpenbutikk med et veldig avslappet forhold til statsbyråkrati, og en montasjesekvens til AC/DCs «Back in Black» der bilderuten er delt i to. i Den ene reddet Kersey pasienter med skuddskader, mens i den andre trener han seg opp til å håndtere skytevåpen med hjelp av YouTube-videoer. Disse scenene henger trolig igjen fra originalmanuset til Joe Carnahan («The Gray»), som tilbake i 2012 hadde planer om å regissere «Death Wish» med Liam Neeson i hovedrollen. En lang rekke regissører og skuespillere var inne bildet før sistevalget Eli Roth fikk jobben. Bruce Willis gjør en lusen skuespillerprestasjon her, totalt ute av stand til å utstråle et snev av overbevisende sorg, fortvilelse, raseri eller avmaktsfølelse – men han kvikner til litt etter at drapsscenene starter. Dette er tross alt en Eli Roth-film, så han iscenesetter flere dødsfall med entusiastisk skadefryd. Inklusive en overraskende drøy torturscene der Willis kutter opp isjiasnerven til en skurk med skalpell, og heller bremsevæske i såret. Isj. Ellers er «Death Wish» overlesset av produktplassering for det eksklusive klokkemerket Panerai, og preget av en total mangel på kreativitet. Ingen fascistisk ode til selvtekt og våpenrunking. Bare en stusselig, småkjedelig og skrekkelig overfladisk sjangerøvelse, som føyer seg fint inn i rekken av likegyldige rett-på-hjemmekino-thrillere Bruce Willis har deltatt i de siste årene. Et skudd i blinde.