5
«Deadpool 2»
Regi: David Leitch.
USA, 2018
Absolutt ingen var forberedt på at «Deadpool» skulle bli en sånn astronomisk suksess. En grenseoverskridende, psykotisk superheltfilm med lavt budsjett og streng voksengrense endte opp med å bli den mest innbringende kinofilmen med aldersgrense «R» noensinne på verdensbasis. I USA er den bare slått av Mel Gibsons Jesus-epos «The Passion of the Christ», noe hovedpersonen selvfølgelig passer på å gjøgle med selv i «Deadpool 2».
Denne oppfølgeren er mer disiplinert og fokusert enn forgjengeren, uten at det går på bekostning av den enorme mengden av «in-jokes», sarkastiske referanser, absurde gags og vittige gjestespill. Nå som opprinnelseshistorien er overstått, kan oppfølgeren vie mer at tida til tegneseriens karakteristiske metamoro, hypervoldsomme ablegøyer og inspirert superheltgalskap. Mer overraskende er det at filmen er såpass historiedrevet og tett fortalt, og rydder plass til noen følelsesladede øyeblikk.
Ved siden av «Thor: Ragnarok» er dette fortsatt den morsomste filmatiseringen av Marvels endeløse tegneseriearv, selv om jeg sikkert ville ha følt at «Deadpool 2» var enda festligere i fjortenårsalderen. Vi bør neppe avsløre så mange detaljer om selve historien, siden filmen flesker til med overraskelser allerede før åpningsteksten kommer. Men det vil neppe være en stor spoiler å si at dette er, som Deadpool selv påpeker i starten, en historie om familieverdier. Dessuten en historie som kombinerer familieverdiene med noen ekstremt stygge bruddskader, gørrete mutileringer, kokainmisbruk, babytestikler og en temasang fremført av Céline Dion.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Musikksporet inkluderer ellers postironiske godbiter fra musikalen «Annie», Dolly Parton, Cher og A-has «Take on Me». Deadpool går denne gangen igjennom en eksistensiell krise, kommer på kant med X-Men-kumpanene Colossus (Stefan Kapicic), og Negasonic Teenage Warhead (Brianna Hildebrand) – og møter den tidsreisende Terminator-badassen Nathan «Cable» Summers (Josh Brolin, som også er å se på kino som Thanos i «Avengers: Infinity War»). Sistnevnte er ute etter å få has på superskurken Firefist, som flere tiår inn i en postapokalyptisk fremtid har drept familien hans. Tilbake i nåtid er denne superskurken en newzealandske guttunge (Julian Dennison) med raseri- og vektproblemer. Han akter å ta hevn på den religiøse bestyreren (Eddie Marsan) i et mutant-barnehjem, mens Deadpool akter å gjøre et forsøk på å redde sjelen til guttungen før det er for sent.
Til det formål stifter Deadpool sitt eget superhelt-team: X-Force. En broket gjeng som blant andre består av overnaturlig heldige Domino (Zazie Beetz) og Peter (Rob Delany) – en helt alminnelig, middelaldrende fyr som ikke helt skjønner hva han har begitt seg inn i. Den største svakheten i forgjengeren var en ekstremt forglemmelig fiende, og denne gangen er grensene mellom skurker og helter såpass flytende at vi ikke helt vet hvem som er hvem før filmen er over.
Det er fortsatt påfallende at Wade Williams er såpass normal i sitt sivile liv, og plutselig forvandler seg til en sprøyte gal Snurre Sprett på LSD så fort han ikler seg Deadpool-drakten. Sistnevnte er så til de grader mer underholdende, men «Deadpool 2» presser overraskende sterke følelser ut av Wades traumatiske opplevelser. Det er vanskelig å forestille seg at dette hadde fungert uten Ryan Reynolds. Han kommer trolig til å spille denne rollen i flere år fremover.
PS! Hva du enn gjør, ikke storm ut av kinosalen så fort rulleteksten kommer. «Deadpool 2» har en av de cooleste «mid credit»-scenene i superhelt-filmhistorien.