Film

«De Utrolige 2»: Fortsatt helt supert

Regissør Brad Bird har uttalt at hans mål med «De Utrolige 2» bare var å lage en skikkelig popkornfilm, og det har han sannelig lykkes med.

Dagsavisen anmelder

5

ANIMASJON

«De Utrolige 2»

Regi: Brad Bird

USA, 2018

Pixars første «De Utrolige»-film kom tilbake i 2004: året før Christopher Nolans «Batman Begins» hadde premiere, og fire år før Marvel-studioet kickstartet sitt popkulturelle herredømme med «Iron Man». Disse superhelt-filmene er dessuten i stadig større grad dataanimerte, så det er et åpent spørsmål om «De Utrolige» har noen funksjon i 2018. Svaret er heldigvis: ja, absolutt, selv om «De Utrolige 2» ikke føles like duggfrisk som forgjengeren. Det har passert fjorten år her ute i den virkelige verden, men tiden har stått bom stille i «De Utrolige»-universet. Å si at ingenting har skjedd her vil allikevel være feil. Pixar har tatt enorme tekniske sprang på denne tiden, så selv om «De Utrolige 2» beholder figurdesignet og den visuelle stilen fra forgjengeren ser alt betydelig smidigere ut. Animasjonen er full av små detaljer, naturtro bevegelser og hyperrealistiske bakgrunner som nesten får oss til å glemme at alt er skapt på data. Ingen på kloden gjør dette bedre enn Pixar-studioet, selv det er en litt urovekkende at de i stadig større grad melker sine tidligere suksesser fremfor å skape helt nye ting. «De Utrolige» er allikevel en film som fortjener en fortsettelse; Brad Bird har skapt en retro-futuristisk sekstitallsverden som er så elegant designet at man får lyst til å flytte inn i den, befolket av figurer vi virkelig har lyst til å tilbringe mer tid med. Så da overlever vi at manuset ikke er like sterkt denne gangen. Dette nøkker heller ikke like hardt i hjerterøttene som en del andre Pixar-filmer, men det gjør til gjengjeld den innledende, animerte kortfilmen «Bao».

«De Utrolige 2» starter sekunder etter at første film sluttet, mens superhelt-familien Parr bekjemper skurken Underminer. Mr. Incredible forårsaker samtidig masseødeleggelser som omtrent er på nivå med «Man of Steel», noe som legitimerer myndighetenes drakoniske totalforbud mot superhelter. Enda verre: det statlige støtteprogrammet som har gitt folk med superkrefter en sjanse til å etablere seg i det sivile liv er opphevet, og familien Parr er hjemløse etter at huset deres eksploderte i slutten av forrige film. De bor på et forsoffent motell med dårlige fremtidsutsikter, men så blir familien kontaktet av den eksentriske mogulen Winston Deavor og hans søster Evelyn. De er store fan av superhelter, og har kommet opp med en plan for å oppheve forbudet. Et PR-framstøt bygget rundt mamma Helen «Elastogirl» Parr, som skal dokumentere heltedådene hun utfører med miniatyrkameraer. I mellomtiden er ektemannen Bob pent nødt til å være hjemmepappa, en oppgave han angriper med jevnstore doser pågangsmot og motvilje mens han venter på sjansen til å hoppe inn i Mr. Incredible-drakten igjen. Familien innlosjeres i et utsøkt vedesignet luksushus i Frank Lloyd-Wright-stil, med eget vannfall og hemmelige innganger. Elastogirl får endelig sjansen til å skinne i rampelyset, mens hun hamler opp med den mystiske superskurken Screenslaver - som nærer et dypt hat for superhelter og hypnotiserer ofrene sine via TV-skjermer. I mellomtiden må en stadig mer utmattet Bob hjelpe sønnen Dash med mattelekser, håndtere datteren Violets kjærlighetssorg og hanskes med den hyperaktive babyen Jack-Jack - som ser ut til å ha arvet hver bidige superkraft i universet.

Sistnevnte er soleklart filmens komiske høydepunkt; som har et oppriktig morsomt basketak med en ilter vaskebjørn, forvandler seg til et kakemonster på sukkerkick og spretter rundt i forskjellige dimensjoner. Brad Bird beviste med «Mission: Impossible - Ghost Protocol» at han virkelig kan orkestrere actionscener, og tar dem til nye høyder i «De Utrolige 2». Det merkes samtidig at Brad har skrevet manuset selv: den største skurken er som vanlig det smålige statsbyråkratiet, som knebler samfunnets overmennesker og forhindrer dem i å oppnå sitt sanne potensial. Bird har utforsket disse temaene store deler av karrieren; fra «Ratatouille» til mageplasket «Tomorrowland». Noe som trolig er drevet mer av hans kreative frustrasjoner og betydelige ego enn forsøk på å snikmissjonere for Ayn Rand. Det er allikevel uvanlig å se en amerikansk film der en milliardær er portrettert som en sympatisk entusiast med et oppriktig ønske om å gjøre verden bedre, ikke en potensiell superskurk. I motsetning til de fleste familiefilmskapere er ikke Brad Bird det spor interessert i å fortelle ungene at «alle har talent» og alt du trenger er å «tro på deg selv». Tvert imot. Noen er født med talent (eventuelt superkrefter), noen er ikke det – og sistnevnte bør flytte seg sånn at førstnevnte får sjansen til å blomstre. Jeg aner ikke hvor Brad Bird står politisk, men han fyller «De Utrolige 2» med en masse komplekse, filosofiske (og lettere liberalistiske) spørsmål man ikke forventer av en dataanimert superheltfilm. Hvor stor makt skal staten ha over hvordan folk lever sine liv? Er det rimelig at mennesker med utrolige evner behandles på lik linje med alle andre i samfunnet, eller har de flere rettigheter - og plikter? Bør man bryte loven hvis man føler at regelverket må forandres? Ting å diskutere på bilturen hjem, etter at man har sluttet å flire av den lille rabagasten Jack-Jack. «De Utrolige 2» har blitt den største dataanimerte kassasuksessen i amerikansk filmhistorie, og den mest innbringene Pixar-filmen noensinne. Så det vil forhåpentligvis ikke ta 14 år før vi får se «De Utrolige 3».