Filmen om M.I.A. er en musikkdokumentar vel verdt å vente på.

De beste filmene fra filmfestivalen i Berlin

Det er ikke gull alt som glimrer, men årets festival i Berlin bød på enkelte filmer av edelt metall som vi kan se fram til på norske kinoer.

Filmfestivalen i Berlin 2018 vil ikke gå inn i historien blant de mest spennende rent filmmessig, men noen titler er verdt å vente på også for norske kinogjengere. Alt fra hundeanimasjon til soderberghsk skrekk til lune svenske padder for de aller minste. Her er filmene Dagsavisen mener det er verdt å holde et øye med i tida som kommer.

 

b

«Isle Of Dogs» av Wes Anderson. FOTO: FOX

 

5

«Isle Of Dogs»

Regi: Wes Anderson

Wes Anderson skriver et nytt kapittel i animasjonshistorien – og sin egen lekegrind – med denne filmen om hvordan storbyen Megasakis hunder blir forvist til en øy full av søppel etter at hundepesten truer med å bli en farlig smittebærer også for menneskene. Med et dystopisk bakteppe av fascistiske skumlerier fra byens ordfører starter en utryddingsprosess som kun de smarteste hundene kan stanse. De er så tilbakelente og kule som man kan forvente av en flokk velsituerte hunder som blir redusert til bakgårdsbikkjer på en søppelfylling der overlevelsen sitter i den intellektuelle stoltheten og ikke i evnen til å finne mat. Her avløses stoisk humor av absurde scenarier godt lånt fra Akira Kurosawa og animasjonslegende Myazaki. Som i «Den fantastiske Mikkel Rev» er også «Isle Of Dogs» såkalt «stop motion»-animasjon med dukker, og med et stemmegalleri som er uforlignelig. Fremst i «flokken» finner vi Bill Murrey, Bryan Cranston, Tilda Swinton, Scarlett Johansson, Greta Gerwig og en rekke andre. Japansk framtidstenkt folklore blandet med Wes Andersons fascinasjon for det stormannsgale og detaljrike. Kan knapt bli bedre.

Les også: – Et bikkjeslagsmål om sannheten

 

Berlin

Fra filmen om M.I.A. Foto: Cinereach

5

«Matangi/Maya/M.I.A»

Regi: Steve Loverigde

Hvorfor er M.I.A. en popstjerne som ofte havner i søkelyset like mye for sin aktivisme som sin musikk? Dokumentarfilmen «Matangi/Maya/M.I.A» gir mange av svarene på hvordan Mathangi «Maya» Arulpragasam, eller M.I.A., ble en av verdens mest innovative popstjerner i skjæringspunktet mellom pop, hip hop, dance og elektronika, samtidig som hun ble en av de skarpeste samfunnsaktivistene både på og utenfor scenen. Som datteren av Tamiltigrenes grunnlegger og sterkt engasjert i krigens ofre på Sri Lanka, Kunststudenten ville selv bli dokumentarfilmskaper, men mye materialet som danner denne filmen og som består av hennes egne opptak, ble gitt til barndomsvennen og medstudenten Steve Loverigde som har satt dem sammen med klipp fra konserter, videoer, intervjuer og annet, og fått fram de store følelsene og engasjementet som skaper en helt unik artist. Filmen forteller historien fra barndommen og flukten til England, gjennom ungdomstiden og artistens spede begynnelse til verdensberømthet og den berømte fingeren på Super Bowl med Madonna. Noe så sjeldent som en politisk engasjert og klok musikdokumentar.

Les også: Slik blir kinovåren 2018

 

berlinale

Ana Brun. Foto: Lababosacine

 

5

«Las herederas»

Regi: Marcelo Matinessi

«Las Heredas» fra Paraguay er blitt til takket være norsk støtte gjennom ordningen Sørfond. Her møter vi Ana Brun og Margarita Irún i rollene som Chela og Chiquita, to middelaldrende lesbiske kvinner som bor sammen og deler alt bortsett fra gjelden. Når Chiquitas gjelsbyrde blir så stor at hun må i fengsel blir Chela, den til da underdanige og introverte i det stivnede forholdet, oppmuntret av sin nye hushjelp til å påta seg jobben som sjåfør for andre venninner, selv om hun aldri har fått lov å kjøre bilen før. Hennes reise er både bokstavelig og symbolsk i et dogmatisk klassesamfunn der kjønnsrollene er inngrodde og vanskelig å rokke. Marcelo Matinessi heter regissøren som har skapt et nydelig drama om kjærlighet, opprør og de ulike kvinnerollene i samfunnet, uten at filmen inneholder et eneste mannlig blikk. Slik blir den også en kraftig symbolsk film om kvinners posisjon i et konservativt og patriarkalsk samfunn.

Les også: «Black Panther»: Panter viser klør

 

Berlinale

Foto: Lee Film

 

5

«Gordon og Paddy»

Regi: Linda Hambäck

En tvers gjennom sjarmerende godbit for de minste. Den svenske animasjonsfilmen «Gordon og Paddy» er klassisk animasjon med mer eller mindre søte skogsdyr i menneskelige miljøer. Den gamle og gretne, men først og fremst svært trøtte «lensmannen» Gordon får hjelp av sin nye assistent Paddy til å løse et mystisk tyveri. Det oppklarer de ganske så raskt, men intrigen har en historie til, og tro om ikke det står en rev bak den. Animatøren Linda Hambäck har latt en padde (Gordon) og en mus (Paddy) danne et umake par i en film for de aller minste, og lykkes i all sin enkelhet. Men om den norske stemmen greier å matche Stellan Skarsgård i rollen som Gordon, skal nok noe til når filmen kommer på norsk til høsten.

Les også intervju med Stellan Skarsgård: – Det er et helvetes vær i disse filmene

 

Berlinale

Foto: Fingerprint Releasing / Bleecker Street 

 

5

«Unsane»

Regi: Steven Soderbergh

Unsane» er festivalens kanskje beste sjangerfilm, en thriller med sterke satiriske undertoner som utvikler seg på helt andre og mer overraskende måter enn man først forventer. Innspilt før metoo-kampanjenes tid, lander den likevel midt i problematikken og det med et for mennene lite flatterende fortegn. Claire Foy spiller en ung kvinne som mot sin vilje legges inn på et mentalsykehus etter at hun sliter med depresjoner og har flyktet fra en «stalker». Soderbergh er en av amerikansk films mest selvstendige og innovative filmskapere, som før han «pensjonerte» seg selv lagde filmer som «Ocean’s Eleven» og «Traffic». Thrilleren «Unsane» er imponerende filmet med mobiltelefon, noe som innvirker på utsnitt og kameravinklinger og ikke minst fargebruk. Claire Foy («The Crown») er fabelaktig i rollen som en ung kvinne som kjemper for frihet og sannhet i en historie som heller ikke mangler samfunnskritiske undertoner.

Les også: Oceans 7-11

 

Berlinale

Foto: Flybridge

 

5

«Toppen av ingenting»

Regi: Måns Månsson og Axel Petersén

Svenskene Måns Månsson og Axel Petersén har kjent hverandre siden kortbuksealderen, og kommer her sammen for en av årets mørkeste og mest urovekkende filmer, skitten og på fascinerende frastøtende. Den er også en høyst original film om det svenske utleiemarkedet som den hjemvendte, evige solkystflyktningen Nojet som skal ordne opp i farens dødsbo. I det inngår en leiegård som drives av et par kakerlakker på samfunnets nederste nivå, en verden den bitre og handlekraftige Nojet slett ikke viker unna, og i likhet med det meste forsyner hun seg grovt av de «godene» livet byr på. En beksvart komedie om hvordan Medelsvensson er i ferd med å gå til hundene, gitt oss av regissørene bak «Yarden» (Månsson) og «Avalon» (Petersén). Léonore Ekstrand er den 68-årige svenske skuespilleren som filmdebuterte for bare tre år siden og ble nominert til Sveriges fremste filmpris for «Avalon». Med «Toppen av ingenting» styrer hun mot en ny Guldbagge, om bare noen har mage til å se filmen. Og så musikken da. Noen som husker smørsangeren Don Benecchi?

Les også: Arbeidet edler mannen

 

Berlinale

Maria Bäuer som skuespillerikonet Romy Schneider. Foto: Rohfilm Factory / Prokino / Peter Hartwig

 

5

«3 Days In Quiberon»

Regi: Emily Atef

En elskelig film for filmelskere kan man kalle «3 Days In Quiberon», der Maria Bäumer i et nydelig svarthvitt filmet drama gir liv til skuespillerlegenden Romy Schneider mot slutten av livet. Schneider ble bare 43 år gammel, men før hun døde gjorde hun et legendarisk intervju med det tyske magasinet Stern mens hun frivillig hadde lagt seg inn på en helseklinikk i Quiberon for å forsøke å få bukt med alkoholisme og depresjon. Filmen er en tenkt dramatisering av hvordan intervjuene foregikk over tre dager med følelsesmessige berg og dalbaner, alt mens det presseetiske settes på prøve. «3 Days In Quiberon» viser gjennom Bäumers slående likhet med Schneider både legendens skjønnhet, fortsatt slående, men også hennes demoner og hvordan hun med sår sjarme forsøker å leve med en berømmelse som jaget henne fra hun som 15-åring slo gjennom i rollen som Sissi i de klassiske «Heimat»-filmene. Bäumer tolker legenden med finstemte nyanser og får fram både styrken og sårbarheten, og Emile Atifs regi gjenskaper de ikoniske fotografiene til Sterns Robert Lebeck.

Les også: Ingen pris til Utøya-filmen i Berlin

 

Berlinale

Foto: INSTITUTE/Lauren Greenfield/Berlinale

5

«Generation Wealth»

Regi: Lauren Greenfield

Du har ikke peiling på hva dekadanse er før du har sett fotografiene til Lauren Greenfield, for tiden på utstilling i Oslo. Gjennom snart tre tiår fulgte hun de aller rikeste, de som har så mye at de er totalt avstumpet av forbruk, plastiske operasjoner, luksusartikler og en livsstil som kunne båret en hel liten afrikansk nasjon oppe bare ved hjelp av drikkepengene. Nå har hun laget en film hvor hun utforsker sin egen fascinasjon for det fascinerende, og hun problematiserer på intelligent vis sine egne beveggrunner helt fra de første ikoniske bildene av tenåringer i Hollywoods rikmannsmiljø til mødre som kler opp døtrene sine som skjønnhetsdronninger og mennesker som har så mye penger at de ikke vet hvor de skal gjøre av dem. Fotoutstillingen «Generation Wealth» , med de mest kjente bildene hennes, henger nå på Nobels fredssenter i Oslo. Filmen vil bli vist i løpet av utstillingsperioden, og første mulighet er 8. mars under filmfestivalen Human i Oslo.

Les også: Stiller ut den store bling-festen