Film

De beste filmene

Du vet det kanskje ikke, men noen av de beste filmene du har sett på kino kan du takke Arthaus for. Denne helgen feirer filmdistributøren 25 år som uavhengig stiftelse og importør av kvalitetsfilm fra hele verden.

Det finnes knapt den Gullpalmevinneren som distributøren Arthaus ikke har sørget for å ha med seg hjem til Norge. Legg gjerne til all verdens prisvinnere fra de store festivalene, de mest kontroversielle filmene og de store internasjonale debattfilmene. Bare siden 2010 har hele fem Oscar-statuetter for beste fremmedspråklig film gått til en film som i Norge distribueres av Arthaus – stiftelsen for filmkunst som ble etablert ut av en frustrasjon blant kino- og filmklubbentusiaster over det dårlige tilbudet av kvalitetsfilm på kinomarkedet i Norge.

Les også: Cannes – 70 år under stjernene

25 år og mange hundre filmer senere forvalter de norske rettigheter til en unik katalog titler og filmskapere, blant dem årets Gullpalme-vinner Ruben Östlunds «The Square» og filmene til regissører som Michael Haneke, brødrene Dardenne, den fantastiske japanske animasjonsfilmskaperen Hayao Miyazaki, Aki Kaurismäki, iranske Jafar Panahi, franske Laurent Cantet og en rekke andre.

Når Arthaus plukker innovative filmskapere tidlig i karrieren, gir det seg utslag i originale stemmer som Miranda July («Me And You And Everyone We Know»), Noah Baumbach («Frances Ha»), Lynne Ramsey («Morvern Collar») og Gabriela Pichler «Spise, sove, dø»). Og da har vi ikke engang begynt å se på katalogen over tidløse filmklassikere, alt fra Chaplin til «Casablanca».

På Gimle kino i Oslo kan du helgen 1. - 3. september se 10 utvalgte Arthaus-filmer som et ledd i 25-årsfeiringen, inkludert Grand Prix-vinneren «120 slag i minuttet» fra årets Cannes-festival og flere av de forannevnte titlene. Ingen vil vel bli overrasket om Arthaus’ «gave til publikum», den hemmelige åpningsfilmen, skulle vise seg å være «The Square», som åpner Bergen internasjonale filmfestival i slutten av september. Men om Gimle er langt unna, er filmkatalogen proppende full og tilgjengelig på andre visningsplattformer.

Anmeldelsen av «The Square»: Biter der det smerter mest

Her er et knippe av de aller beste, viktigste eller mest rystende filmene fra selskapets 25 år med ikke-kommersiell filmformidling.

4 mpneder, 3 uker, 2 dager.

«4 måneder, 3 uker, 2 dager» (2006)

Regi: Cristian Mungiu

En av filmene som satte Romania på kartet som en filmnasjon utenom det vanlige. En rystende og inn til beinet skåret historie om illegal abort og tyng­ende håpløshet i et land preget av gårsdagens strukturelle vanstyre hvor frykten sitter som en evig refleks i folks ryggmarg.

###

«Amour» (2012)

Regi: Michael Haneke

Haneke er den fremste av Arthaus’ typiske «husregissører». Ofte sett som en østerriksk misantrop, men full av latter og svart humor bruker han kunstfilmen som redskap for å røske i menneskelige følelser. Tross mesterverk som «Pianolærerinnen», «Skjult» og «Det hvite båndet» er det «Amour» som lyser sterkest. Ved å beskrive den naturlige alderdomsdøden skaper Haneke et fortettet, vakkert og vondt drama uten sentimentalitet eller utenomsnakk.

Les også: Et stille eldreoppgjør

Fra "Blå er den varmeste fargen".

«Blå er den varmeste fargen» (2013)

Regi: Abdellatif Kechiche

Kjærlighetens store svingninger er knapt blitt skildret så intimt, vakkert og vondt på film før. «Blå er den varmeste fargen» trollbinder oss med sin eventyrlige framstilling av to mennesker som grådig griper etter livsappetitt og nysgjerrighet, og hvor sosiale forventninger og klassetilhørighet utgjør en tematisk understrøm. Adèle Exarchopoulos og Léa Seydoux i rollene som Adele og Emma gjør «Blå er den varmeste fargen» til en dypt sanselig opplevelse.

###

«Buena Vista Social Club» (1999)

Regi: Wim Wenders

Tyske Wim Wenders er en gjenganger hos Arthaus, og denne perlen fikk enorm suksess, en musikkdokumentar som åpnet Cuba for omverdenen og presenterte et aldrende lag musikere som alle ble stjerner verden over.

###

«Irreversible» (2002)

Regi: Gaspar Noe

Uavhengig av kvalitet, skandalefilmen fra Cannes ble tatt inn av Arthaus tross dens eksplisitte voldsestetikk, der tidenes mest brutale filmvoldtekt bare er en av flere avskyelige scener laget med vitende sjokkeffekt. Franske Gaspar Noes debutfilm «Alene mot alt» ble nektet visning på kino i Oslo, og med valget av «Irreversible» befestet Arthaus samfunnsoppdraget og kampen for filmskaperes kunstneriske frihet, hvor ikke minst debatten rundt virkemidler, innhold og grenseoppganger står sentralt.

Les også: Noe med sex, død og kjærlighet

###

«Mannen uten minne» (2002)

Regi: Aki Kaurismäki

Aki Kaurismäki lager vidunderlige filmer et eller annet sted mellom det hardbarka realistiske og det drømmende. «Mannen uten minne» er hans mesterverk, poengtert, håpefull og vakker. En fabel om vanlige mennesker som i Kaurismäkis speil blir sympatiske uansett framtoning. Om en mann etter å ha blitt overfalt erklæres død på sykehuset. Men når alle maskiner er koblet fra våkner han i sykesengen, og tas vare på av mennesker som deler det lille de har. En dypt humanistisk film fra Nordens store melankoliker.

Les også: – Jeg vil dø med støvlene på

###

«Min pappa Toni Erdmann» (2016)

Regi: Maren Ade

Sjelden har komplett uventede hendelser, hvite løgner, Whit­­ney Houston, nakenhet og emosjonell sparring vært så pinlig på film som i tyske Maren Ades storartede humorleksjon «Min pappa Toni Erdmann». Om den ensomme pappa Winifred som forsøker å gjenopprette kontakten med datteren Ines ved hjelp av sitt noe ensporede «humorrepertoar» og en overdreven evne til såkalte «practical jokes» som datteren pleide å elske da hun var liten.

Dagsavisens anmeldelse: Sin skrullete fars datter

###

«Mot veggen» (2004)

Regi: Fatih Akin

Gullbjørn-drama om følelsene og forholdene innvandrere lever under i Vesten, en universell film båret fram av en regissør som har noe på hjertet og to utmerkede skuespillere. Tyrkiske Sibel forsøker å bryte ut av de strenge, muslimske familiedogmene hun er født inn i, og er i likhet med regissør Fatih Akin annengenerasjons innvandrer i Hamburgs urbane tyrkiskdominerte arbeiderklasseutkant.

###

«Nader og Simin – et brudd» (2011)

Regi: Asghar Farhadi

Irans nye store stemme imponerte stort med denne Gullpalme-vinneren som også fikk Oscar for beste fremmedspråklige film. Et lavmælt, men sterkt engasjert hverdagsdrama med det iranske samfunnet som bakteppe for en universell skilsmissehistorie.

Fra "Oldboy".

«Oldboy» (2003)

Regi: Park Chan-wook

Det er sjelden man føler direkte ubehag når man ser en film, samtidig som man ber om at det ikke må ta slutt. Sørkoreanske Park Chan-wooks ultraestetiske filmspråk der volden er eksplisitt og følelsen av å være fanget i en klaustrofobisk verden akutt, gjør «Oldboy» til «Kammerpiken»-regissørens mest sentrale film, en på alle vis kompromissløs hevnthriller.

###

«Once» (2006)

Regi: John Carney

Arthaus kanskje mest atypiske distribusjonsvalg, en sosialrealistisk musikal om to skakke sjeler som finner hverandre over musikken. Med kultmusikeren Glen Hansard i hovedrollen som gatesanger i Dublin, er det duket for fullblods romantisk feelgood med overraskende vri. En liten, intim lykkepille av en film fylt med irsk folkmusikk fra indieland.

Fra "Requiem For A Dream".

«Requiem For A Dream» (2000)

Darron Aronofsky, som senere lagde «The Wrestler», «Black Swan» og kommende «Mother», skildrer stoffmisbrukets nådeløse nedbrytning i en film som både ble et generasjonsportrett, et sosiologisk skremmeskudd og en fortellermessig bragd som med et storartet rollegalleri gjorde uutslettelig inntrykk da den kom. En av Arthaus’ publikumsvinnere.

###

«Shame» (2011)

Regi: Steve McQueen

Iskaldt og mesterlig psykologisk drama med en superb Michael Fassbender som sexavhengig, dysfunksjonell fan­­­­­­atiker. Forholdet mellom han og søsteren, to ødelagte sjeler i personlig skjærsild, har brent seg fast i hukommelsen som ubehagelig, medrivende, vesentlig og mesterlig filmkunst.

###

«Tilbake» (2003)

Regi: Andrej Zvyagintsev

En av tidenes sterkeste debutfilmer. Russiske Andrej Zvyagintsev skulle følge opp med «Elena» og «Leviathan», men hans Venezia-vinner «Tilbake» står fortsatt igjen som et fullendt drama, vekslende mellom drøm og brutal virkelighet når en fraværende far vender tilbake for å oppdra sine sønner i et nattsvart grenseland mellom gårsdagens Sovjetunionen og dagens Russland.

Filmkunst og kinounderholdning i skjønn forening. Tom Tykwers «Løp Lola, løp» var en tidlig Arthaus-suksess. Denne helgen markerer distributøren 25 års filmtjeneste.

«Løp Lola, Løp» (1998)

Regi: Tom Tykwer

En energieksplosjon av en film, som befestet Tom Tykwers plass i en ny generasjon tyske filmskapere som ikke rygget unna underholdningsaspektet og publikumsfrieriet. Når rødhårede Franka Potente starter sitt løp gjennom filmen for å berge kjæresten, spiller Tykwer ut sjangerfilmens spenningsmomenter samtidig som han ivaretar opprørsk stemme vi sjelden ser maken til. Det må i så fall være i en langt nyere tysk film, «En natt i Berlin» («Victoria»), som også finnes i Arthaus-katalogen.

Mer fra Dagsavisen