«Nocturama» er en nihilistisk arthouse-film like inspirert av John Carpenter som av Jean-Luc Godard.

Danser mot avgrunnen

Bertrand Bonellos franske «Nocturama» var dømt til å skape oppstyr.

 

4

DRAMA

«Nocturama»

Regi: Bertrand Bonello

Fr.Ty.Be - 2016

Et kryptisk drama om en gjeng ungdommer som utfører et massivt terrorangrep i Paris, som ved en uheldig tilfeldighet ble filmet noen uker før et liknende terrorangrep tok 130 liv i akkurat samme by. «Nocturama» ble avvist av juryen i både Cannes- og Venezia-festivalen, og har slitt med å finne distributører i flere land. Selv løsrevet fra virkelige tragedier er «Nocturama» provokative saker, særlig fordi regissør/manusforfatter Bertrand Bonello («House of Tolerance», «Saint Laurent») slett ikke er interessert i å gi oss lettfordøyelige svar. Vi får ingen klare forklaringer på hvorfor et dusin rotløse ungdommer med helt forskjellige etniske, sosiale og økonomiske bakgrunner velger å slå seg sammen for å utføre et terroranslag mot flere mål i Paris. De har ingen klar ideologi, er ikke drevet av religiøs fanatisme, neppe av politisk engasjement. Men som en av personene i filmen sier: «vi visste alle at dette ville skje før eller senere».

Bonello har laget en nihilistisk arthouse-film som ser ut til å være like inspirert av John Carpenter som av Jean-Luc Godard; mer opptatt av form enn substans og selve definisjonen av «problematisk» – men fortsatt en fascinerende brannfakkel.

Les også: Provoserer med terrorfilm

Den første halvparten av filmen gir oss en veldig grundig og temmelig seig gjennomgang av hvordan man iscenesetter et bombeangrep i praksis; mens ungdommene farter rundt på metroen i Paris, flytter på biler, spaserer inn i bygninger og plasserer Semtex-sprengstoff på strategiske steder. Alt utført (og skildret) med en detaljbevisst, disiplinert presisjon som står i sterk kontrast til hvordan de fleste terrorangrep blir utført ute i virkeligheten. Det går nærmere tjue minutter før noen sier et ord, og den dialogen vi hører er minimalistisk. Ungdommene tar oppgaven ekstremt seriøst, uten å forstå alvoret i det hele tatt. Raske tilbakeblikk antyder at studenten Greg (Vincent Rottiers) er den ideologiske lederen i gruppen, samt at det unge student-kjæresteparet David (Finnegan Oldfield) og Sarah (Laure Valentinelli) hans første rekrutter – men vi finner aldri ut noe mer om hvorfor, bare hvordan. De setter bronsestatuen av Jean D’Arc ved Place de Pyramides i fyr og flammer. Sprenger innenriksdepartementet, et folketomt forretningsbygg og flere biler i lufta. Etter at bombene smeller starter andre halvdel av filmen, mens de gjenlevende deltagerne forskanser seg i et elegant varehus etter stengetid. Her skal de holde seg i skjult ut natten, til ting roer seg litt ned ute i virkeligheten. I ventetiden begynner det så smått å demre for noen av ungdommene hva de har deltatt i, men for det meste er de isolert i sin egen boble – mens de danser, spiller dataspill, herjer og kler seg ut i den kapitalistiske lekegrinden.

Les også: Isabelle Hupperts beste rolle

Bare overflatiske barn, som har gått seg vill i en liksomverden. De ser distrahert på nyhetsopptak fra terroranslaget mens de hører på Willow Smiths «Whip My Hair». En av dem sminker seg opp og mimer til en coverversjon av «My Way», en annen kjører rundt i butikkene med en gocart. Greg var så redd at han tisset på seg under terrorangrepet, men nå føler han seg så uovervinnelig at begir seg ut i Paris’ gater for å se på oppstyret de forårsaket - mens han hovmodig inviterer et hjemløst ektepar til å bli med inn i handlesenteret. Alt disse ungdommene kan gjøre nå er å vente. Vente på at dagen kommer, eller på at virkeligheten innhenter dem. Det er neppe en stor spoiler at «Nocturama» ikke har en lykkelig slutt, eller at vi aldri blir noe klokere på hva som drev dem til å begå disse grusomme handlingene, annet enn ren nihilisme.

Les også: Klagesang for en utslitt sjel

Det nærmeste vi får en forklaring er: «vi gjorde noe vilt som ingen har gjort før». Da, så. Noen publikummere (særlig dem ytterst på høyrefløyen) vil sikkert la seg provosere litt ekstra av at filmen aldri nevner «Islam», «Jihad» eller «Allahu Akbar!», men Bertrand Bonello (som også har komponert filmens suggererende, elektroniske musikkspor) er null interessert i lettvinte politiske poenger. Han er mye mer opptatt av å fange opp vage stemninger, og en konstant følelse av uro. I følge regissøren selv er den første halvparten av filmen inspirert av Alan Clarkes TV-produksjon «Elephant», og den siste halvparten av George A. Romeros «Dawn of the Dead». En interessant sjangerblanding, får en si. «Nocturama» hadde vært mer effektiv hvis den var en halvtime kortere, mindre tvetydig og mer konkret – men dette er fortsatt en uhåndgripelig film som fester seg, setter spor og vekker sterke følelser. Positive eller negative, det er åpent for debatt.