Dagsavisens kritikere kårer de beste filmene fra 2018

Listene over årets beste filmer ifølge Dagsavisens anmeldere er basert på titler som hadde ordinær norsk kino- eller strømmepremiere i 2018, uavhengig av når de hadde sin ordinære internasjonale premiere.

Årets beste filmer - Mode Steinkjer

1. «UTØYA, 22. JULI»

I et år da vi fikk hele tre filmer om 22. juli-terroren, gjorde ingen dypere inntrykk enn Erik Poppes hyllest til det skjøre samholdet blant dem som uten å vite hva eller hvem som rammet dem løp for livet på Utøya. Poppe utviser finfølelse og respekt for valget om å lage denne filmen, samtidig er han kompromissløs i måten han berører det mest smertefulle. Filmdebutanten Andrea Berntzen spiller Kaja med en umenneskelig god innlevelse, tematikken, situasjonen og ikke minst intensiteten filmen gjennom tatt i betraktning. I 72 minutter bærer hun den personifiserte skrekken, dødsangsten og den isnende omtanken for hverandre, den de opplevde de som var der. Slik blir «Utøya 22. juli» deres film, de som må leve med at de kom tilbake, og de som aldri fikk sine hjem igjen.

Les anmeldelsen: «Utøya 22. juli»: Til ungdommen

Les intervjuet med Andrea Berntzen fra premieren i Berlin: – Filmen er ikke laget for å vinne priser

Saken fortsetter under bildet.

Foto: Netflix

2. «ROMA»

Med Netflix-filmen «Roma» har Alfonso Cuarón laget en sterk film med utgangspunkt i barnepiken han vokste opp med. I nydelig svarthvitt leier han oss inn i den allmenne følelsen av hvordan man som voksen betrakter barndommen gjennom et slør av innfall og situasjoner, hvor detaljene blåses opp mens de livsforandrende hendelsene blir desto mer uhåndgripelige. Skildringen av såvel den stillestående som den frenetiske hverdagen skaper et klokt og visuelt storverket av en film. Den ble den første Netflix-filmen som vant hovedprisen på en av de største filmfestivalene, Gulløven i Venezia, og den fikk utvalgte kinovisninger i Norge før premieren på Netflix.

Les anmeldelsen: «Roma»: Tro mot fantasiens beskyttende varme

3. «COLD WAR»

Pawel Pawlikowski vant mange hjerter med «Ida». Hans nye «Cold War» er en av de vakreste fra 2018, en film om tilhørighet og samvittighet i en tid da nasjoner ble bygget på hver side av jernteppet. En politisk allegori og et hjerteknekkende kjærlighetsdrama om to mennesker som ikke kan leve uten hverandre, heller ikke med hverandre. Alt mens Pawlikowskis stiliserte regi lar fortvilelse og lykke kjærtegne hverandre i en runddans av intim estetikk, udødelig jazz og polsk folklore. Filmen vant regiprisen i Cannes og hele fem priser - blant annet beste film og beste regi - under European Film Awards.

Les anmeldelsen: «Cold War»: Kald krig, varme hjerter

Les også: Dette er årets beste europeiske film

4. «120 SLAG I MINUTTET»

Sjelden har en «periodefilm» virket så vitalt viktig som Robin Campillos energifylte og såre aidsdrama «120 slag i minuttet», lagt til såvel «en krigssone» i de franske gatene som til det mest intime og private. Med utgangspunkt i 1980-tallets rettighetskamp rundt aids og aidssyke, blir filmen både en påminnelse om hvordan enkelte miljøer og land fortsatt knytter aids til fordømmelse og utstøtelse. Et hjertemedrivende drama om kampen for aksept og menneskeverd.

Les anmeldelsen: «120 slag i minuttet»: Liv, død og aktivisme

5. «THE SHAPE OF WATER»

Årets store Oscar-sanker er en mildt sagt litt uvanlig kjærlighetshistorie, om en stum rengjøringsarbeider og et monster fra en eller annen svart pøl som forelsker seg i hverandre på et forrykt forskningssenter. Del Toros helt personlige visuelle verdensbilde og forkjærlighet for 1950-tallets science fiction legger grunnlaget for en billedblendende og rik historie om hvem som er de virkelige monstrene, det hele satt opp mot fremmedfrykt og fordommer slik de fortoner seg i dag.

Les anmeldelsen: En fantastisk fiskefantasy

6. «CALL ME BY YOUR NAME»

Luca Guadagninos første av to filmer på årets norske kinolister (den andre er «Suspiria») vil bli stående igjen som et lite mesterverk i historiebøken. «Call Me By Your Name» er i utgangspunktet en beskjeden film, men fortellingen om ung brytningskjærlighet mellom Elio og Oliver, som i løpet av en solfylt sommer i Italia opplever det helt store eventyret, kan kan knapt bli større idet den formidles med så stor og instinktiv sensualitet og medmenneskelighet.

Les anmeldelsen: «Call Me By Your Name»: Sensuelt i sommersol

Saken fortsetter under bildet.

Foto: UIP

7. «BLACKKKLANSMAN»

Ikke siden «Do The Right Thing» og «Malcolm X» har Spike Lee kombinert politisk aktivisme med filmkunst på en så medrivende måte som i komedien «BlacKkKlansman». Filmen om den svarte politimannen som i 1979 greide å infiltrere rasistorganisasjonen Ku Klux Klan (KKK) er ikke lytefri, men med alvoret som premiss for satiren, inkludert bildene fra Charlottesville, blir Lees knyttneve en vekker i en tid da sannheten er det første offeret i jakten på makt og innflytelse.

Les intervju med Spike Lee: – USA er bygd på folkemord og slaveri

Les anmeldelsen: «BlacKkKlansman»: Rasende angrep på Trump

8. «FLORIDA PROJECT»

Sean Baken viser oss USAs brennende underside i denne filmen om den stadig voksende gruppen hjemløse som søker tilflukt i de shabby motellene som ligger rundt storbyene og turistmagneter som fornøyelsesparken Walt Disney World i Orlando. Barnefamilier og andre klamrer seg til fire vegger i håpløsheten, som i det virkelige motellet Magic Castle som danner rammen rundt «The Florida Project», en film som går tett på virkeligheten til tross for at den forteller fiktive historier.

Les intervju med Willem Defoe: – Du tiltrekkes av det som skremmer deg

Les anmeldelsen: «The Florida Project»: Amerikanske rakkerunger

Saken fortsetter under bildet.

«Girl». Foto: Europafilm

9. «GIRL»

Lukas Dhonts film handler om 15-årige Lara som skal bli ballerina, men guttekroppen som vokser i takt med puberteten klarer hun ikke å stagge ved hjelp av tanken alene. En nydelig og vond film med en fantastisk hovedrolle i Victor Polster som vektlegger kompleksiteten i så vel Laras ivrige natur som i omgivelsenes omgang med fordommer og forventninger. En tilværelse som er like skjør som de tynne hudlagene som sprekker under Laras føtter i møtet med ballettgulvet.

Les anmeldelsen: «Girl»: Ingen dans på roser

Saken fortsetter under bildet.

Laura Dern i HBO-filmen The Tale. Foto: HBO

10. «THE TALE»

Jennifer Fox’ film «The Tale» – laget for HBO – er noe av det vondeste du kan tenke deg. Det er historien om henne selv som 13-åring – og som voksen i erkjennelsen av å ha blitt misbrukt som barn. En uhyre sterk film om minneforvrengning og mentale underslag av følelser som går ubehagelig tett på. Hendelser og bekmørke mønstre skildres med nok distanse til at manipuleringen og løgnene vises fram med et nyanserende blikk. Et storslagent skuespillerensemble har Laura Dern i front.

Les anmeldelsen: «The Tale»: Unik og ubehagelig om overgrep

Les intervju med Jennifer Fox: Overgrepsutsatt, men ikke offer

Årets beste filmer - Espen Svenningsen Rambøl

Saken fortsetter under bildet.

Hereditary: Nordisk Film Distribusjon

1. «HEREDITARY»

Dette er slett ingen trygg, tradisjonell skrekkfilm. Dette en psykisk terrorhandling forkledd som et mørkt familiedrama, som maner frem den typen eksistensiell angst vi går på kino for å rømme fra. «Hereditary» er iscenesatt med en formell kontroll som er oppsiktsvekkende fra en langfilmdebutant. Ari Aster har allikevel laget en genuint uhyggelig filmopplevelse som føles faretruende ute av kontroll, og slingrer seg inn i underbevisstheten som en bendelorm i hjernen.

Les anmeldelsen: «Hereditary»: Demoner i dukkehjemmet

2. «THE SHAPE OF WATER»

Ikke noe utenom det vanlige her. Bare en helt vanlig kjærlighetshistorie om en stum vaskehjelp som forelsker seg i et fiskemonster. Oscar-vinneren «The Shape of Water» utforsker ukonvensjonell seksualitet, religiøst hykleri, diskriminering og mørket i USAs hjerte. Et bemerkelsesverdig eventyr fra en bemerkelsesverdig filmskaper - og en gave å være takknemlige for, mens vi drømmer om å leve i den samme eventyrverdenen som Guillermo del Toro gjør.

Les også: Forutsigbare priser i politisk show

3. «LEAVE NO TRACE»

Debra Granik har laget en gripende overlevelseshistorie, om foreldreansvar og hvor mye som kreves for å leve utenfor samfunnet. Om definisjonen av frihet. Dessuten et troverdig portrett av USA utenfor allfarvei, og virkeligheten som ventet amerikanere som risikerte livene sine i meningsløse kriger, bare for å bli glemt av myndighetene. I likhet med hovedpersonene følger filmen sin egen rytme og går sine egne veier. La gå at veien kan være kald og stiene gjengrodde.

Les anmeldelsen: «Leave No Trace»: Ute i det fri

Saken fortsetter under bildet.

Sorry to bother you. Foto: Arthaus

4. «SORRY TO BOTHER YOU»

Hip hop-aktivisten Boots Riley har skapt årets mest originale, oppviglerske og oppfinnsomme regidebut! En absurd, antikapitalistisk marxistkomedie som drar sin forakt for storkorporasjoner langt hinsides surrealistisk science fiction. Komplett med leiranimasjon, sexorgier, gateslag, genetiske eksperimenter og hestemenn med digre peniser. Oppsiktsvekkende ukonvensjonell, konstant kreativ, forfriskende eksentrisk og komplett ulikt noe annet jeg noensinne har sett.

Les anmeldelsen: «Sorry To Bother You»: En revolusjonær regidebut

5. «SPIDER-MAN: INTO THE SPIDER-VERSE»

Jeg var innstilt på å avskrive «Into the Spider-Verse» som en bagatellmessig fotnote i en overgrodd superhelt-jungel. Isteden viste dette seg å være den mest frydefullt underholdende superhelt-filmen satt opp på kino i år, og trolig den beste «Spider-Man»-filmen til dags dato. Vi har aldri sett en animasjonsfilm som dette før; som blander så mange forskjellige stilarter, og er så psykedelisk fargesprakende. Resultatet føles direkte revolusjonerende.

Les også: «Spider-Man»: Årets supreste overraskelse

Spider-Man. Foto: UIP

6. «FIRST MAN»

Damien Chazelle tar oss med til den mørke siden av Månen, i en sanseopplevelse som fungerer best på et digert IMAX-lerret. En fascinerende utforskning av den personlige prislappen på USAs romfartsprogram: og den enorme risikoen Apollo 11-astronautene utsatte seg for å sikre USA en propagandaseier i den kalde krigen. «First Man» inneholder noen av de mest intense scenene jeg har opplevd på kino i år, sammen med noen av de skjøreste og mest intime.

Les anmeldelsen: «First Man»: Den mørke siden av månen

Saken fortsetter under bildet.

Coco: Foto: Pixar/Disney

7. «COCO»

Denne følelsesladede dataanimasjonen fortjener å stå side om side med Pixars beste. En fargesprakende feiring av den meksikanske folkesjelen, som utforsker temaer man vanligvis skygger unna i animerte familiefilmer. Om døden, demens og hva som skjer når alle har glemt at du engang levde. «Coco» føles dessuten som en stor lettelse for oss som fryktet at Pixar hadde mistet grepet, og ikke lengre var i stand til å vekke sterke følelser med hjelp av nuller og ettall.

Les anmeldelsen: «Coco»: Viva Pixar!

8. «MISSION: IMPOSSIBLE - FALLOUT»

Den sjette filmen i «M:I»-serien er en av de mest gjennomført imponerende, studioproduserte actionfilmene på lang tid. Alle elementer er destillert ned til sin mest potente essens, mens Tom Cruise risikerer livet for å underholde oss, utfører de mest halsbrekkende stuntscenene i hele sin karriere og presser grensene for hva en middelaldrende filmstjerne strengt tatt bør utsette seg selv for. Det er sannelig lenge siden vi så en James Bond-film av dette kalibret!

Les anmeldelsen: Ingenting er umulig med litt pågangsmot

Les om Tom Cruise på Preikestolen: Spektakulære stunt på Preikestolen

9. «YOU WERE NEVER REALLY HERE»

Lynne Ramsays første film på sju år er en kruttsterk svipptur rett inn i mørkets hjerte, som skreller alt ned til beinet og tegner et impresjonistisk portrett av en dypt traumatisert mann. Joaquin Phoenix er urovekkende bra her; alternativt skremmende og helt hjerteskjærende. Ramsay holder tilbake absolutt all katarsis man kunne ha fått av å se Phoenix denge ihjel pedofile overgripere med hammer. Temaet er håpløst dystert, men alt ender med et håpefullt lysglimt.

Les anmeldelsen: «You Were Never Really Here»: Treffer hodet på spikeren

Les intervju med Lynne Ramsey: – Alle tror jeg er en svartsynt jævel

Saken fortsetter under bildet.

Grensen. Foto: Another World Entertainment

10. «GRENSEN»

Måten dette moderne, svenske folkeeventyret blander fantasi og sosialrealistisk virkelighet er skikkelig særegen, og likner ingenting annet vi noensinne har sett. Et kjøkkenbenkdrama om utenforskap, som forvandler seg til en erotisk kjærlighetshistorie og ender opp som en tragisk skrekkfilm. Eva Melander gjør et gripende, nyansert portrett av en skapning som eksisterer på grensen mellom menneske og noe helt annet. En unik film, om unike skapninger!

Les anmeldelsen: «Grensen»: Troll kan temmes