Annonse
De britiske soldatene som var fanget på stranden i «Dunkirk» – i Christopher Nolans film så vel som virkeligheten – satte spor etter seg på kino i 2017.

Dagsavisens filmfavoritter i 2017

Dagsavisens filmeksperter Mode Steinkjer og Espen Svenningsen Rambøl har lagd hver sin topp 10-liste.

Annonse
Filmer

Mode Steinkjers favoritter:

1. «Dunkirk»

Christopher Nolan har imponert oss før med fantasivridende science fiction- og eventyrfilmer, enten det er superhelter eller det innerste menneskelige universet som er agenda. I «Dunkirk» ser han et av de mest skjebnesvangre øyeblikkene under andre verdenskrig i et bakspeil hvor tidsaspektet oppheves, men hvor skrekkvisjonene, redselen, klaustrofobien og ikke minst håpet er sylskarpt beskrevet. En krigsfilm på Nolans premisser, med individet i sentrum for en ubønnhørlig og kynisk krigsmaskin.

Les anmeldelsen: Kraftfull krigstraumesimulator

Les intervju med Barry Keoghan: En stjerne født med «Dunkirk»

 

2. «Moonlight»

Årets Oscar-vinner portretterer et miljø minelagt med mistro, svik og hat. Uten å generalisere er «Moonlight» en tvers gjennom fabelaktig, rystende og sterkt personlig film om en svart amerikansk gutts steg fra skolebarn til nesten voksen. Et generasjonsportrett og et avtrykk fra USAs urbane utposter, og en kjærlighetshistorie som river og sliter uten å miste ømheten av syne. Regissør Barry Jenkins skaper ren poesi av det slaget som slår så vel verbalt som følelsesmessig.

Les anmeldelsen: Fra den andre siden 

Les også: Oscar-tabbe - utropte feil vinner

 

3. «Den andre siden av håpet»

Aki Kaurismäkis filmer kommer i trilogier. Etter «Le Havre» er «Den andre siden av håpet» en svært frittstående film om en syrisk flyktning som kommer til Finland og møter Kaurismäkis kobbel av stusslige, men fortsatt håpefulle overlevere som leter etter nye muligheter til å berike seg selv, også hva lykke angår. En dypt human film med flyktningkrisen som bakteppe, pepret med svart, stoisk finsk humor og ditto bluesmusikk som lyser opp den finske hovedstadens underliv.

Les intervjuet med Aki Kaurismäki i hans eget Helsinki: – Jeg vil dø med støvlene på

4. «Blade Runner 2049»

te tayoro Blade runner filmweb

Det var få filmer i 2017 man hadde så store forventninger til, og fallhøyden hadde vært stor om det ikke hadde innfridd i tråd med mytene som omgir den opprinnelige «Blade Runner». Ingen grunn til bekymring så lenge Denis Villeneuve kombinerer sin unike sans for sømløs visuell storslåtthet med en actionsteft og en sunn sans for de humanistiske aspektene ved vår tids melankolske forestillinger om framtida. Et respektfullt, likevel helt og holdent egenrådig speil holdt opp mot Ridley Scotts 1982-film.

Les anmeldelsen: Som gledestårer i regnet

 

5. «The Square»

Hvordan ter vi oss som flokkdyr? Hvorfor er vi villige til å gå inn i de mest ubehagelige, pinlige situasjonene, enn så ødeleggende de kan være? Alt dette er temaer når Ruben Östlund går inn i sitt sosiologiske filmlaboratorium. Den svenske regissøren bruker her det internasjonale kunstmiljøet når han utforsker handlingsmønsteret og reaksjonene til mennesker som settes på prøve. Lenge før Oscar-utdelingene har filmen innkassert Gullpalmen i Cannes og hele seks European Film Awards.

Les anmeldelsen: Biter der det smerter mest

Les også: Ruben Östlund vant Europa

Les kommentar: Akkurat nå er Östlund størst

 

6. «Kammerpiken»

En sjalusi- og krimintrikat gåte forkledd som et 30-talls periodedrama fra den daværende japanske kolonien Korea. «Kammerpiken» er et overflødighetshorn av sensualitet, skyggeuhygge og sterke rolleprestasjoner, men deler sitt publikum på grunn av eksplisitt grunntone og et scenografisk fyrverkeri av virkemidler, fra det sanselig erotiske til det nedrige, brutale og dødelige. Har man sans for Park Chan-wooks overskridelser og svarte humor, er «Kammerpiken» en uhyre fascinerende film.

Les også: Sex, løgn og gamle bøker

 

7. «Thelma»

På overflaten en sjangerfilm som plasserer seg et sted mellom thriller og grøsser, der det overnaturlige blir en drivkraft i spenningsutløsningen rundt en ung kvinnes kamp med egne demoner. Men «Thelma» er mye mer enn som så, nærmere bestemt en intelligent sjangerøvelse som lar de klassiske virkemidlene bli katalysatoren for en håndtering av tematiske berøringspunkter som personlig forløsning og frigjøring på godt og vondt, med Eili Harboe som lysende hovedrollebærer.

Les intervju med Eili Harboe: – Jeg måtte bare gjøre denne filmen

Les anmeldelsen: Trier triumferer med «Thelma»

 

8. «Hva vil folk si»

Iram Haq («Jeg er din») gir en framstilling av 16-årige Nisha (nydelig spilt av Maria Mozhdah) som er opprivende i all sin nøkternhet. Filmens formuleringer rundt konsekvensene av en ung jentes viljesterke handlinger på tvers av foreldrenes kulturelle og dogmatiske ønsker, treffer oss der de skal. Haqs film er blitt en nyansert og engasjert fortelling om det å vokse opp i Norge og falle mellom to kulturer. Filmskaperens vilje til å sette dagsorden er tydelig og viktig.

Les anmeldelsen: Når oppgjøret blir personlig

Les også: Iram helt på ekte

Les også: Nå har 100.000 sett Irams film

 

9. «The Killing Of A Sacred Deer»

Med «Dogtooth» og «The Lobster» er Yorgos Lanthimos blitt en av filmverdenens mest særegne auteurer. I «The Killing Of A Sacred Deer» skaper han et univers der empatien er skrellet bort til fordel for rasjonell tenkning. Like fullt er det empati som skaper kaos når en lege oppsøkes av en pårørende sønn, og et umake hevndrama utfolder seg. Colin Farrell og en gnistrende god Nicole Kidman kroner det merkverdige verket.

Les anmeldelsen: «Killing Of A Scared Deer»: Et nattsvart mareritt

Les intervj med Nicole Kidman: Nicole Kidman – Jeg trenger egentlig ikke jobbe

Les intervju med Yorgos Lanthimos: – Ingenting er tabu i kunsten

 

10. «Wind River»

Taylor Sheridan skrev manus til «Sicario» og «Hell or High Water», de to første filmene i «grensetrilogien» som «Wind River» avslutter. Og her regidebuterer Sheridan med stort hell. En tenåring blir funnet voldtatt og ihjelfrosset i Wyomings villmark, og det utløser en moderne western fra USAs fjelldaler langt unna maktsentrene, et intenst drama og en indirekte kritikk mot amerikanske myndigheters behandling av urbefolkningen. Jeremy Renner bærer hovedrollens på alle vis tunge støvler.

Les intervju med Jeremy Renner: – Et spørsmål om prinsipper

Les anmeldelsen: Blytung western

Les intervju med taylor Sheridan: Regissør Taylor Sheridan om behandlingen av USAs urfolk: – Skammelig

Nesten topp 10
«La La Land» (Regi: Damien Chazelle)
«Raw» (Regi: Julie Ducournau)

Les intervju med Julie Ducournau: Skaper kjøttlysten filmrevolusjon
«I Am Not Your Negro» (Regi: Raoul Peck)
«I, Daniel Blake» (Regi: Ken Loach)

Les intervju med Ken Loach: – Barbarene banker på døren
«The Big Sick» (Regi: Michael Showalter)


Espen Svenningsen Rambøls favoritter

1. «Blade Runner 2049»

Å se en enhjørning som dette ute i det fri igjen er sannelig et sjeldent skue. Dette er en arthouse-film iscenesatt på blockbuster-budsjett, som når hele veien opp til forgjengeren når det gjelder ideridérikdomrdensbygging, visuell oppfinnsomhet og filosofisk tankegods. Å overgå den visuelle overdådigheten til en av filmhistoriens mest innflytelsesrike sci-fi-klassikere er en bragd i seg selv, men det er nesten mer imponerende at alt er skapt uten kommersielle kompromisser.

2. «Dunkirk»

Tikk. Takk. Tiden er relativ i filmene til Christopher Nolan. Den beveger seg taktfast og truende, men sjeldent i rett linje. Nolan har null interesse av å lage en tradisjonell krigsfilm; «Dunkirk» er en impresjonistisk krigssimulator som kaster oss rett inn i kaoset, og gjør sitt ytterste for å etterlate oss med granatsjokk. En ulidelig intens filmopplevelse iscenesatt med en klokkeklar Kubrick-presisjon, og en helt mesterlig øvelse i visuell historiefortelling.

3. «Get Out»

«Get Out» treffer en sår nerve i tidsånden, og oppnår noe kun de aller beste sjangerfilmene klarer: å si noe relevant på en medrivende og underholdende måte. Jordan Peele kombinerer politiske kommentarer med kommersiell underholdning på en kompromissløs måte, og har laget en paranoid grøsser som fungerer enda bedre som en satire om amerikanske raserelasjoner. Det er sannelig sjeldent man får se en regidebut som er så stilsikker og skarpt observert som dette!

Les anmeldelsen: Nyskapende sjangerfilm

Les også: Nye veier inn i skrekkfilmen

 

4. «Star Wars: The Last Jedi»

Som Luke Skywalker sier: «dette kommer ikke til å ende sånn som du tror». «The Last Jedi» inneholder alt man måtte forvente fra en moderne «Star Wars»-film og mye mer, men regissør Rian Johnson tar noen sjanser her. Han lykkes over all forventning og mot alle odds, ikke bare med å lage en personlig film på filmhistoriens mest kommersielle arena – men dessuten med å overraske oss. Resultatet er det sterkeste «Star Wars»-kapittelet noensinne filmet utenfor Finse.

Les anmeldelsen: Kommer til å styre Star Wars-universets videre skjebne

 

5. «Kammerpiken»

Den sørkoreanske mesteren Park Chan-Wook serverer kinky fuckery med uovertruffen stil og visuell overdådighet. En sensuell, silkeelegant stiløvelse skildret i tre uforutsigbare kapitler med stadig skiftende perspektiv; som avdekker forbudt kjærlighet, knusende bedrag, syndige perversjoner og menneskers mørkeste impulser. Det er en sann fryd å se en av vår tids fremste regissører i fri dressur og «on top of his game» - særlig i filmens komplette «director’s cut».

 

6. «Mother!»

Milde mor. Dette er neppe filmen vi trenger akkurat nå, men definitivt filmen vi fortjener. «Mother!» er mye rart på en gang, men er slett ikke noe for sarte sjeler. Et raserifortvilet primalskrik om tingenes tilstand anno 2017. Et hysterisk febermareritt om hvordan vi ødelegger verden rundt oss. En metafysisk apokalypsefabel om religiøst hykleri, en klaustrofobisk WTF-skrekkfilm og årets mest omstridte kinofilm fra USA. Garantert også en fremtidig kultklassiker!

Les anmeldelsen: Ikke for sarte sjeler
 
7. «Logan»

Etter sytten år fikk endelig Wolverine filmen han fortjente. En melankolsk vei-western med følelsesmessig dybde som røsker, og en vilje til å gå ned noen skikkelig mørke sideveier. Dette er filmen seriøse tegneseriefans har ventet på; et paradigmeskifte med en maskulin patos som matcher Johnny Cash-låtene på lydsporet. Sorgfulle sanger fra en utslitt sjel som vet at solnedgangen nærmer seg. Dette er den første superhelt-filmen som vil knuse hjertet ditt.

Les anmeldelsen: Klagesang for en utslitt sjel

Les intervu med Patrick Stewart: En superhelt signerer sitt avskjedsbrev
 

8. «Raw»

Vi er alle kjøtt! Dette franske «body horror»-dramaet er langt fra så sjokkerende som man kunne ledes til å tro av alle tabloid-overskriftene, og kontroversene sto i fare for å overskygge selve filmen. «Raw» utforsker tunge temaer innenfor rammene til en publikumsvennlig sjangerfilm; om dyrevern, gruppepress, kroppspress, sexpress og rollene jenter blir tildelt. En særegen visjon, som føles desto mer imponerende fordi dette er Julie Ducournau aller første spillefilm.
 

9. «Silence»

Martin Scorsese serverer et tungt måltid med mye seigt å tygge på: en meditasjon om tro, tvil og religiøs forfølgelse. Å se folk som blir torturert fysisk og psykisk i nærmere tre timer kan være i meste laget, selv for de av oss som er livslange Scorsese-fans. Dette er trolig mesterregissørens tyngste og vanskeligste film i en karriere som spenner over femti år, men «Silence» er iscenesatt med skarp intelligens, mye empati og moralsk tvetydighet. En åndelig søken som setter spor.

Les anmeldelsen: Taus åpenbarelse
 
10. «Wonder Woman»

Dette er selvsagt ikke den soleklart beste DC-superhelt-filmen fordi hovedpersonen og regissøren begge har vagina. Det er bare en ekstra bonus. Årsaken til at «Wonder Woman» fungerer så er fordi den har sjarm, hjertevarme, sympatisk humor og en rørende oppriktighet som har vært fraværende i forgjengerne. Dette fungerer over all forventning; både som et mytisk heltesagn, en antikrigsfilm, matiné-eventyr, actionkomedie, opprinnelseshistorie og et romantisk drama.

Les anmeldelsen: Her er en superhelt som innfrir


 
Nesten topp 10

«The Big Sick» (regi: Michael Showalter)
«Thor: Ragnarok» (regi: Taika Waititi)
«The Villainess» (regi: Byung-gil Jung)
«Baby Driver» (manus & regi: Edgar Wright)
«War for the Planet of the Apes» (regi: Matt Reeves)

 

 

Annonse