Film

«Cold War»: Kald krig, varme hjerter

Årets kanskje vakreste film kommer fra regissøren av «Ida», og den er like hjerteskjærende som den er klangfull.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«Cold War»

Regi: Pawel Pawlikowski

Polen 2018

Den polske regissørens forrige film «Ida» gikk på norske kinoer et helt år etter premieren, og mottok en rekke internasjonale priser utover Oscar for beste fremmedspråklige film, blant dem European Film Award. Mens «Ida» handler om en nonnes personlig oppgjør med fortidens skampletter, er Pawlikowskis nye «Cold War» i større grad en hyllest til drømmene, til livet og den vanskelige kjærligheten innenfor rammen av et gjennomkontrollert samfunn og i spennet mellom to på hvert sitt vis rastløse sjeler. Det er også en hyllest til musikkens grenseløse evne til å bryte barrierer og knytte bånd på tvers av ideologi og klassetilhørighet. Og ikke minst en uendelig vakker hyllest til filmen som kunstspråk.

Les også anmeldelsen av Ida: Oppgjør med krigshistorien

Utgangspunktet for «Cold War» var regissørens ønske om å lage en film om sine foreldre Wiktor og Zula, som også er navnene på paret vi møter i filmen, som igjen er dedisert til hans foreldre. Pawlikowski har selv fortalt at foreldrene hans hadde et forhold hvor de ikke kunne leve sammen, men heller ikke fra hverandre, og som på og av-paret i filmen reiste de også Europa rundt i skyggen av den kalde krigen.

Med stiliserte og til dels fastfrosset kamera er «Cold War» en estetisk nytelse fra første ramme, filmet i det gamle normalformatet 1,37:1 der hvert bilde (selvsagt i krispy svart hvitt, som «Ida») suger deg inn i en relasjonshistorie som starter i 1949. Polske myndigheter bestemmer seg for å skape en elitetrupp av sangere og dansere som etter krigen skal fremme polsk kultur, folkesangtradisjoner og dans, først og fremst som en del av nasjonsbyggingen.

###

Joanna Kulig som Zula. Foto: Norsk Filmdistribusjon

Musikk-pedagogen og komponisten Wiktor og pedagogen Irena, løst skissert i et slags forhold, reiser rundt som et polsk svar på de amerikanske barnesangsamlerne Iona og Peter Opie, eller bluesfolkloristen Alan Lomax, og gjør såkalte «field recordings» og kartlegger mulige talenter. Målet er å finne de beste sangerne og danserne fra den fattige, rurale landsbygda, gi dem en sjanse og samle dem i et forfallent herskapshus for å terpe inn et repertoar som skal virke oppbyggelig og oppløftende. Det er en hard kulturskole med statlig overoppsyn, tysting i krokene og høye krav, og i takt med et voksende renommé som turnerende trupp modellert etter virkeligheten Mazowsze-kompani, som fortsatt eksisterer, påtvinger sovjettro tjenestemenn dem et repertoar av Stalin-støttende sanger.

Les også: Den riktige filmen vant Gullpalmen

Blant stemmene Wiktor oppdager er Zula, som på alle vis skiller seg ut fra resten. Wiktor faller for Zula med den uforlignelige stemmen og den forførende, vanskelige og mystiske personligheten som har rot i at hun slett ikke er den hun utgir seg for å være. Blant annet har hun sittet fengslet for å ha stukket sin egen far med kniv. «Han trodde jeg var moren min. Jeg viste han at det var jeg ikke» forklarer hun tørt.

Under en av de første suksessrike turneene som tar truppen til Øst-Berlin, bestemmer Wiktor og Zula seg for å hoppe av til vest. En av dem får kalde føtter, og på hver sin kant blir de stjerner på sitt vis, men ikke uten at de begge inngår kompromisser og forsakelser for å komme den andre i møte i et stormforhold som i filmen strekker seg over 15 år og over et halvt kontinent. Tidshoppene blir nærmest umerkelige og naturlige, og behøver ingen videre forklaring enn den som eventuelt ligger i Zulas og Wiktors blikk for hverandre.

Les også: «Føniks»: Når håpet ulmer i asken

Av stoppesteder males særlig etterkrigstidens pulserende jazz- og bohemscene i Paris fram med hjerteskjærende, sigarettung melankoli, hvor Wiktor lytter til Louis Jordans «Is You Is Or Is You Ain’t My Baby», en låt som fanger hele filmen i refrenget alene. Musikk og tidskoloritt, alt fra polske folketoner og -dans til blåsvart jazz i Paris’ bakgater og «Tom & Jerry», skaper de genialt antydende kontrastene mellom to verdener, så vel de geografiske som de personlige. Som når Zula for eksempel framfører den polske folkevisen «Dwa serduszka» to ganger, først i et arrangement à la Mazowsze-kompaniet, senere i en nydelig nedbrutt jazzversjon idet erkjennelsen av svik slår inn over henne.

###

Tomasz Kot som Wiktor. Foto: Norsk Filmdistribusjon

Så, når Bill Hayleys «Rock Around The Clock» spiller opp, står man foran filmens kanskje mest fantastiske scene, en bærevegg av løsrivelse og smilende fortvilelse. Og uansett hvor Pawlikowski fører sine rollefigurer imponerer han med sin økonomiske og nøkterne tilnærming til de store følelsene, enten de er mørke og tunge eller forbigående lykkelige. Her finnes det ikke en eneste scene som har for mye kjøtt på beinet, og i det ligger også filmens enkle og jagende styrke.

Les også: «Mordene i Kongo»: Går inn i mørkets hjerte

Tomasz Kot som Wiktor og særlig Joanna Kulig som Zula – hvor Kulig trekker veksler på sin over 20 år lange sangkarriere – er formidabelt gode i en stillingskrig mellom to sjeler som i hverandre finner «sitt livs kjærlighet». Men hvordan de skal forholde seg til denne altoppslukende forelskelsen er like vanskelig og uberegnelig som forholdet er mellom Polen og resten av verden under en kald krig som nettopp under disse årene fryser ytterligere til. Og uansett hvor de kommer har hjemlandet en mytisk tiltrekningskraft på dem. Slik blir det også en film om tilhørighet og samvittighet i en tid da nasjoner ble bygget på hver side av jernteppet. Over det hele, enten man ser filmen som en politisk allegori eller som et hjerteknekkende kjærlighetsdrama, akkompagneres «Cold War» av nydelig, livsbejaende eller «gråtende» musikk som bygger opp under tematikken, alt mens Pawlikowskis billedbevisste og stiliserte regigrep lar fortvilelsen og lykken kjærtegne hverandre i en vakker runddans av intim estetikk.