Film

«Child’s Play»: Psycho-Siri!

Mens sommerens kostbare blockbusters stort sett har skuffet, innfrir til gjengjeld lavbudsjett-sjangerfilmene forventningene.

Dagsavisen anmelder

4

Grøsser

«Child’s Play»

Regi: Lars Klevberg

USA/Canada/Frankrike,2019

Så det var muligens litt overilt at jeg i forrige uke kåret alligator-thrilleren «Crawl» til sommerens store B-film, for her kommer nok en god kandidat. En nyinnspilling av den oppviglerske dukke-skrekkfilmen fra 1988, som fostret seks oppfølgere og betydelige kontroverser. En TV-serie kommer dessuten til neste år. «Child’s Play»-serien gjorde drapsdukken Chucky til et popkulturelt ikon i Freddy Krueger-stil, og ble gradvis mer gjøglete. Årets nyinnspilling går tilbake til start og fortsetter i en ny retning som (i alle fall nesten) legitimerer filmens eksistens.

En bra blanding av splatter-skrekk, svart komedie og sci-fi-satire, som tar oss med noen minutter inn i framtida. «Child’s Play» er attpåtil regissert av en nordmann, og gode greier. Lars Klevberg har før dette kun laget lavbudsjett-grøsseren «Polaroid», som opprinnelig skulle ha hatt verdenspremiere tilbake i 2017 – men ble utsatt på ubestemt tid takket være #metoo-oppstyret rundt produsent Harvey Weinstein. Klevberg viser seg å være en kløktig håndverker med en velutviklet sans for humor, som ligger godt an til å bli vår motsvarighet til en ung Joe Dante. I originalfilmen var Chucky en barnedukke som med hjelp av litt voodoo ble besatt av ånden til seriemorderen Charles Lee Ray (Brad Dourif). Nå er han forvandlet til en kunstig intelligens med null impulskontroll (stemmelagt av Mark Hamill), som mener det godt – men gjør veldig mye ondt.

I filmens alternative verden blir så godt som all forbrukerelektronikk produsert av det verdensomspennende storkonsernet Kaslan Corporation. En blanding av Amazon og Elon Musks The Boring Company, som selger alt man kan forestille seg av smartprodukter – fra flatskjermer, blåtann-høyttalere og leketøy, til droner og termostater. De har en egen Uber-tjeneste med førerløse biler, og en betryggende gallionsfigur i den faderlige konsernsjefen Henry Kaslan (Tim Matheson). De har dessuten lansert Buddi; en uhyggelig guttedukke som kan snakke, gå og styre selskapets smartprodukter. En livs levende blanding av Alexa, Siri, Google Home og HAL fra «2001: A Space Odyssey». Den andre generasjonen av disse dukkene skal snart slippes på markedet, men i mellomtiden klarer alenemoren Karen (Aubrey Plaza) å få fatt i en eldre Buddi-dukke. I filmens prolog så vi en deprimert databehandler på samlebåndet i Kaslan-konsernets fabrikk i Vietnam, som fjernet alle beskyttelsesprotokoller og moralske sperrer i programvaren til akkurat denne dukken – før han slang seg ut fra et tak i beste Foxconn-stil. Karen jobber i returavdelingen på et kjøpesenter, og tar med seg den defekte dukken hjem som en tidlig fødselsdagspresang til sin hørselshemmede sønn Andy (Gabriel Bateman).

Som trettenåring er han i eldste laget for en dukke som dette, men de har akkurat flyttet til Chicago etter en opprivende skilsmisse og Andy vil gjerne muntre opp moren sin. Så han skrur på Buddi-dukken og later som om han setter pris på gaven. Dukken døper seg selv til Chucky og «imprinter» Andy som sin nye bestevenn. En patologisk eiesyk, sjalu og krevende kompis, som sliter litt med å skjønne sosiale signaler. Chuckys eneste formål er å glede Andy, og han slår hardt ned på enhver som kommer mellom dem. Enten det er familiens lunefulle huskatt, eller mamma Karens ufyselige elsker Shane (David Lewis). I oppstarten prøver Chucky å forstå den nye verdenen han befinner seg i, og reagerer i henhold til informasjonen han får. Så det er muligens ikke verdens beste idé at den første filmen Chucky ser er «The Texas Chainsaw Massacre 2». Selv om historien mangler de store overraskelsene er manuset (av dataspillveteranen Tyler Burton Smith) sprekt skrevet, og vier mer tid til karakterutvikling enn forgjengeren.

Sarkasmedronningen Aubrey Plaza gir alenemoren Karen noen interessante grånyanser, og «Atlanta»-kjenningen Brian Tyree Henry er sympatisk i en sentral birolle som politidetektiv. «Child’s Play» fungerer best når det løsriver seg fra kildematerialet og går i sine egne retninger; som en lengre historietråd der Andy ender opp med et flådd menneskefjes tredd over en melon, pakket inn i fint gavepapir. Dette fungerer ikke fullt så bra i de øyeblikkene filmen prøver å leve opp til forventningene med forutsigbare skrekkscener, men selv på sitt mest groteske har «Child’s Play» en kledelig sans for humor. Dessuten en gøyal tilfeldighet at plottet har såpass mange likhetstrekk med den danske dataanimasjonen «Rutete Ninja». Sandberg har ikke tilstrekkelig budsjett for å gi filmen det spektakulære «Gremlins»-klimakset den fortjener, og selv om slutten er livlig kan man mistenke at planen opprinnelig var å iscenesette noe i større skala. Vel, det kommer forhåpentligvis i fortsettelsen. «Child’s Play» er en sjelden nyinnspilling som er på høyde med originalen, og bygger opp en mytologi som sikkert kan utnyttes enda bedre i oppfølgerne.