Film

«Call Me By Your Name»: Sensuelt i sommersol

En selvskreven Oscar-nominert kjærlighetsfilm som allerede har sanket priser verden rundt.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«Call Me By Your Name»

Regi: Luca Guadagnino

It./Fr./Bra./USA . 2017

En sensuell-melankolsk oppvekstskildring skråstrek kjærlighetshistorie, basert på den kritikerroste debutromanen av Andre Aciman. Med et manus av 89-åringen James Ivory, som i yngre dager skapte sofistikerte kostymedramaer sammen med sin (nå avdøde) samarbeids- og livspartner Ismail Merchant. Opprinnelig hadde Ivory også planer om å regissere filmen, på den tiden «Call Me by Your Name» skulle være et mer kostbart og åpenlyst erotisk drama. Etter at budsjettet ble kuttet med tre fjerdedeler tok italienske Luca Guadagnino over prosjektet, som sklir fint inn som den siste delen i hans uoffisielle filmtrilogi om begjær.

Les også: «Savnet»: Hjerteløst fra Russland

«Call Me by Your Name» er en betydelig mer beskjeden og nedpå film enn «I Am Love» (2009) og «A Bigger Splash» (2015); men er samtidig veldig velobservert, velspilt og troverdig i sin skildring av den erotiske spenningen mellom en tenårig gutt og hans mannlige elsker. Luca Guadagnino virker lite interessert å utforske aldersforskjeller, seksuelle forhold med skjev maktfordeling eller potensielle kontroverser. Jeg vil ikke engang påstå at filmen tilhører i «Queer Cinema»-kategorien. «Call Me by Your Name» er skrevet, produsert og regissert av homofile menn, men har et bredt nedslagsfelt som favner over den første forelskelsen, utforskning av seksualitet og familiebånd.

Les også: Slik blir kinovåren 2018

Året er 1983 og syttenåringen Elio (stjerneskuddet Timothee Chalamet) lever late dager rundt familiens luksuriøse villa i Nord-Italia, mens han leser bøker, bader, spiller piano og sløver i solen. Pappaen til Elios (Michael Sthulbarg) er professor i arkeologi med romersk-gresk kultur som spesialitet, og får hver sommer besøk av en student som hjelper ham med det akademiske papirarbeidet. I år er denne midlertidige assistenten Oliver (Armie Hammer), som skal bo hos dem i villaen de neste seks ukene. Elio lar seg først irritere av denne eplekjekke kjekkasen, som legger beslag på gutterommet hans og har en arrogant, amerikansk tendens til å si ting som «Later!». I likhet med de fleste i den døsige byen er Elios allikevel tiltrukket av Oliver, på en måte han selv virker forbløffet over.

Elios letter litt på det seksuelle trykket ved å debutere med venninnen Marzia (Esther Garrel), mens Oliver har en flørt med en jente fra landsbyen. Bare en avledningsmanøver som utsetter det uunngåelige. De sirkler rundt hverandre, snakker i koder og nærmer hverandre så gradvis at den gjensidige forførelsen nærmest går i sakte film. Solen skinner mer intenst når du er i tenårene og alt føles sterkest den første gangen, men selv ikke denne sommeren varer evig. Tiden Elio har med Oliver er begrenset, og som faren hans understreker: «før vi vet ordet av det har hjertene våre sluknet». Michael Sthulbargs rørende monolog mot slutten opphøyer egenhendig «Call Me by Your Name» til noe enda mer innsiktsfullt, vart og universelt enn filmen ellers ville ha vært, og treffer noe direkte nydelig.

Les også: Når smalt blir bredt

Filmen er stilistisk veldig diskret og dempet til Luca Guadagnino å være, men han ser ut til å ha trukket en del inspirasjon fra maestro Bernardo Bertolucci (som Guadagnino har så stor beundring for at han sto bak en dokumentar om regissøren i 2013). Dog mer fra sommerflørten «Stealing Beauty» (1996) enn den mer utagerende seksuelle «The Dreamers» (2003). Luca Guadagnino er definitivt en større fan av Jacques Rivette og Eric Rohmer enn undertegnede er, og det er lett å himle litt med øynene over borgerlige, intellektuelle tørrpinner som siterer Heidegger ved frokostbordet. Det er partier der det døsige tempoet tærer en smule på tålmodigheten, særlig under den innledende timen, men å småkjede seg litt i solskinnet er jo en essensiell del av å nyte sommeren.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Guadagnino har skapt en sensuell film-ferie som det er lett å sette pris på, og som føles ekstra velkommen under dette blytunge vinterhelvete-halvåret. Guadagnino er allerede i gang med planleggingen av en oppfølger, og har antydet i intervjuer at «Call Me by Your Name» kan bli hans motsvarighet til Richard Linklaters «Before...»-serie, som følger Elio og Oliver gjennom forskjellige faser i livet. Den andre filmen kommer angivelig i 2020, men senere i år er regissøren kinoaktuell igjen: da med sin nyinnspilling av Dario Argentos ikoniske skrekkfilm «Suspiria».