«Burning»: Brenner seg fast

5

Drama

«Burning»

Regi: Lee Chang-dong

Sør-Korea, 2018

Dette sørkoreanske dramaet er i sterk grad en «slow burn», men holder interessen selv i sine mest lavmælte øyeblikk - og bygger seg gradvis opp med en (kremt) etsende intensitet. Basert på Haruki Murakami-novellen «Barn Burning», som igjen var inspirert av William Faulkner-historien med samme navn. Det tok åtte år før regissør Lee Chang-dong lagde sin neste film etter prisvinneren «Poesi», og den er sannelig verdt ventetiden. Noe er veldig galt i «Burning», uten at vi helt klarer å sette fingeren på akkurat hva. Hovedpersonen Jong-Su Lee (Yoo Ah-in) føler det også. En nummen, rastløs uro som gjennomsyrer hele filmen. I likhet med så mange av Sør-Koreas yngre befolkning sliter Jong-Su med å finne seg noe annet enn sporadiske strøjobber, mens han venter på inspirasjonen til å skrive en roman. Under en vareleveranse møter han gladjenta Hae-mi (debutanten Kim Soo-Kyung), som hevder at de vokste opp sammen. Hun påstår at Jong-Su i barndommen kalte henne stygg, men nå er hun pen takket være plastisk kirurgi. Mye senere forteller hun at Jong-Su engang reddet henne fra en brønn i barndommen, noe han heller ikke kan huske. Kanskje Hae-mi er en ustabil lystløgner, kanskje Jong-Su har fortrengt mye fra barndommen. Hvem vet egentlig med sikkerhet hva som er sant?

Les også: «Van Gogh - At Eternity’s Gate»: Reddes av Willem Dafoe (+)

Livet er forvirende og fullt av små mysterier. Før Jong-Su helt rekker å skjønne hva som skjer har de sex i Hae-mis trange hybelleilighet, og han tilbyr seg å mate katten hennes mens hun er i Afrika. Hvorvidt denne Schrødingers-katten eksisterer er åpent for debatt, i likhet med så mye av det Jong-Su opplever i løpet av «Burning». Mens Hae-mi er bortreist må Jong-Su overta ansvaret for gården til sin far, som er i ferd med å sone en fengselsdom for å ha overfalt en statsbyråkrat. Barndomshjemmet befinner seg rett ved den demilitariserte sonen, konstant plaget av den metalliske lyden fra propagandahøytalerne i Nord. Jong-Su er en introvert einstøing, men klarer ikke å legge skjul på at han gleder seg til å treffe Hae-mi igjen. Hjertet synker da han plukker henne opp på flyplassen, og oppdager at hun har følge med sin nye kjæreste Ben (Steven Yeun, best kjent her hjemme som Glenn i «The Walking Dead»). En sofistikert kjekkas som forholder seg til alt med blasert, verdensvant likegyldighet. Som oss føler Jong-Su at det er noe rart med fyren. Ben hevder at han aldri har grått i sitt liv, og ser ikke ut til å føle noen verdens ting for noe. Han lever et privilegert liv med mye fritid og fri flyt av penger, men er veldig vag om hva han faktisk jobber med. Jong-Su sammenlikner ham med Jay Gatsby, og innfinner seg med rollen som det tredje hjulet Nick Carraway. Mens solnedgangen faller over Jong-Sus barndomshjem danser Hae-mi en siste, sulten toppløsdans til tonene av Miles Davis «Generique». Senere, mens de deler en joint, avslører Ben en hemmelighet om seg selv.

Les også: «Ut og stjæle hester»: Sanselig, mesterlig og unikt vakker

Anmeldelsen fortsetter under bildet. 

Foto: Arthaus

Han liker å tenne på drivhus, og har allerede siktet inn sitt neste mål. Dette er en film full av mysterier, gåter og kryptiske øyeblikk, som får desto større betydning etter at historien tar en brå U-sving rundt halvveis. Det som ser ut til å være et velobservert, naturalistisk drama om en utilpass ung mann og hans tvetydige plass i et trekantforhold, forvandler seg til en marerittaktig, psykologisk thriller. Historien er så overlesset av metaforer at den kan tolkes i alle mulige retninger. Etter å ha sett filmen tok jeg en tur på Reddit for å måle stemningen, og der kunne man ledes til å tro at alle har sett sin egen, private versjon av «Burning». Kanskje dette er et rasende oppgjør med sosiale forskjeller i Sør-Korea. Muligens et angrep på giftig maskulinitet og seksuell sjalusi. En tragedie om rotløs ungdom. En kreativ skriveøvelse. En sosialrealistisk mindfuck. Eventuelt en gåtefull seriemorderthriller. Kanskje en jazzmusikal om utfordringene i den sørkoreanske meierisektoren. Vel, kanskje ikke det siste. «Burning» etterlater oss med mange mysterier og enda flere spørsmål. Absolutt alt er åpent for tolkning, men ikke på den pretensiøse arthouse-måten som er lett å irritere seg over. «Burning» er oppriktig fascinerende, og frustrerer på en positivt måte. Denne kommer til å slingre seg rundt i hodet ditt i lang tid.

Les også: Lavtrykk i norsk filmbransje