4
EVENTYR
«Bumblebee»
Regi: Travis Knight
USA, 2018
Huh. Så det går faktisk an å lage en severdig «Transformers»-film! Viser seg at alt man behøver å gjøre er å kvitte seg med regissør Michael Bay. Han var den kreative primus motoren bak de fem første kapitlene i «Transformers»-serien, og fikk virkelig utfoldet sine verste impulser med disse filmene. Personlig har jeg et veldig avslappet forhold til både Bay og disse Hasbro-leketøyene, men summerte opp forgjengeren «Transformers: The Last Knight» som «en utmattende kakofoni av digitale spesialeffekter, aggressivt lyddesign, epilepsifremkallende redigering, konstante eksplosjoner, samt en foraktfull mangel på humoristisk retningssans, intelligens og respekt for tradisjonell historiefortelling». Høres riktig ut, om jeg skal si det selv. «Bumblebee» er imidlertid noe helt annet; en såkalt «prequel» til den første «Transformers»-filmen, som hopper tilbake i tid til 1987 for å fortelle opprinnelseshistorien om den stumme, gule autoboten «Bumblebee». En åttitallsnostalgisk, Spielbergsk familiefilm som slakker ned fortellertempoet betraktelig, holder formatet mer beskjedent og er desto mer sjarmerende.
Les også: Utmattende leketøysaction
På hjemplaneten Cybertron er de heltemodige autobotene i ferd med å tape krigen mot de onde Decepticon-hordene, så lederen Optimus Prime sender den unge soldaten B-127 ned til jorden for å opprette en base der. Han deiser ned i en skog i utkanten av San Fransisco, uheldigvis i samme område som en gruppe spesialsoldater holder en militærøvelse, under ledelse av Sector 7-agenten Burns (John Cena). Hakk i hæl kommer Deception-skurken Blitzkrieg, som i kaoset klarer å ødelegge stemmeboksen til B-127. Den hardt skadede transformeren rekker å forvandle seg til en folkevogn-boble før lysene slukkes, og så langt kunne dette ha vært en Michael Bay-film. Men etter denne actionfylte åpningen girer «Bumblebee» ned, og introduserer Charlie (Hailee Steinfeld). En deprimert tenåring som fortsatt er sørger sin avdøde far. Moren Sally (Pamela Adlon) har funnet en ny ektemann i den arbeidsledige tosken Ron (Stephen Schneider), som hjelpsomt foreslår at Charlie burde «smile mer». Alt forandrer seg på Charlies attenårsdag, da hun får et gammelt folkevognvrak av en onkel som drivet en skraphaug. Det viser seg selvfølgelig å være B-127, som mangler stemme, lider av hukommelsestap og oppfører seg som et traumatisert barn. Charlie døper ham til Bumblebee, og får en ny bestevenn. Snart ankommer de lumske Decepticon-skurkene Shatter og Dropkick (stemmelagt av Angela Bassett og Justin Theroux) for å skape kvalm, mens de forsikrer at filmen får i et livlig action-klimaks. Alt ender som vanlig med at kamp-roboter denger hverandre til skrapmetall mens verden må reddes, men denne gangen er actionscenene så oversiktlige at vi faktisk kan se hva som skjer.
Les også: «Bird Box»: Sandra Bullocks blinde flukt
Det er allikevel overraskende hvor lenge «Bumblebee» nøyer seg med å være en varsom, karakterdrevet ungdomsfilm om en tenårig jente og hennes transformer-robot, som vanker sammen med nabogutten Memo (Jorge Lendeborg Jr.) og har det gøy. Filmen melker tidsepoken for alt den er verdt, akkompagnert av et bredt utvalg av åttitallsmusikk som ikke nødvendigvis representerer hva folk hørte på i 1987 (Bon Jovis «Runaway», seriøst?) – men gir oss den blandede gleden av å se Bumblebee danse til a-has «Take on Me», lære seg å like The Smiths og bli oppslukt av en piratkopi av «The Breakfast Club» på VHS. Langt på vei følger «Bumblebee» formelen til alle de «barn blir bestevenn med et romvesen»-filmene som ble så populære i kjølvannet av «E.T.», og den visuelle stilen er nærmere åttitallet enn Michael Bays hyperaktive reklamefilmestetikk. Selve historien minner dessuten mye om Brad Bird-tegnefilmen «The Iron Giant».
Les også: Dagsavisens kritikere kårer de beste filmene fra 2018
I registolen finner vi spillefilmdebutanten Travis Knight, som til daglig er president i animasjonsselskapet Laika. Ja, studioet bak dukkefilmene «Coraline» og «ParaNorman». Knight har tidligere kun regissert Oscar-nominerte «Kubo og det magiske instrumentet», men fikser overgangen til spillefilm uten problemer. Han jekker ned harryfaktoren mange hakk, unngår den pinlige rumperasismehumoren Michael Bay er så svak for - og sørger for at dataeffektene er såpass realistiske at vi kan tro at disse romvesen-robotene faktisk eksisterer i noe tilnærmet virkeligheten. «Bumblebee» kostet rundt halvparten av «Transformers: The Last Knight», og er minst hundre ganger mer underholdende. Dessuten rundt førti minutter kortere, noe som hjelper veldig. Jeg vil ikke påstå at dette er en særlig oppsiktsvekkende eller banebrytende film, men i forholdt til hva Michael Bay har servert de siste tolv årene er «Bumblebee» et mesterverk.