Selv om man sitter igjen en smule underveldet er det vanskelig å bli direkte skuffet, er vår anmelders konsensus. FOTO: SF NORGE

Bond med begge bein i fortida

Denne gangen er det ekstra personlig.

 

4

ACTIONTHRILLER

«Spectre»

Regi: Sam Mendes

England/USA, 2015

Ja, temasangen med Sam Smith er stusslig, og Daniel Craig uttalte nylig at han heller kutter opp pulsårene med et knust vinglass enn å gjenta rollen som Bond igjen etter dette. Allikevel, «Spectre» er i sterk grad en erketypisk James Bond-film, som understreker at ingen akter å risikere framtida til en av Storbritannias fremste eksportvarer (og største filmikoner) ved å ta store sjanser.

Etter at Martin Campbell prøvde å dytte Craigs 007 inn i et mer moderne, nådeløst og kompromissløst spor med «Casino Royale», har de påfølgende filmene gjort sitt beste for å dytte ham tilbake i den trygge fortida.

Det er gått tre år siden Sam Mendes ga oss en av filmseriens høydepunkter: «Skyfall», og han er tilbake som regissør for «Spectre». Den 24. offisielle Bond-filmen i rekken, og den fjerde med Daniel Craig i hovedrollen. Også den lengste Bond-filmen noensinne, så vel som den dyreste – med et budsjett på rundt 350 millioner dollar. Et bra bevis på at budsjett og kvalitet ikke nødvendigvis øker i tandem. Rundt halvparten av pengene ser ut til å være brent av på den spektakulære åpningssekvensen, der James Bond tilbringer litt opparbeidet avspaseringstid med å spore opp terrorister i Mexico under feiringen av De dødes dag, mens tusenvis av statister myldrer i gatene. Resultatet er en av de mest imponerende åpningssekvensene i filmseriens 53-årige historie, men resten av «Spectre» når aldri helt de samme høydene.

LES OGSÅ: Fortsatt gull!

Historien fortsetter der «Skyfall» sluttet; like før sin død overlot M (Judi Dench) en siste sak i fanget på Bond, som leder ham på sporet etter SPECTRE. Et verdensomspennende, kriminelt nettverk som profitterer på alt fra trafficking til illegale legemidler. Alt sentralstyrt av en mystisk skikkelse fra Bonds fortid (spilt av Christoph Waltz), som er akkurat den du tror han er. I mellomtiden står Bonds arbeidsplass oppe i den største restruktureringen i etterretningsbyrået MI6s historie, og den bakstreverske byråkraten Max «C» Denbigh (Andrew Scott) akter å legge ned hele 00-seksjonen til fordel for et globalt overvåkingsnettverk kalt «Nine Eyes». Bond er dermed nødt til å jobbe inkognito for å løse saken, med litt hjelp fra gode kollegaer som Moneypenny (Naomie Harris) og Q (Ben Whislaw). Herfra får vi en parade av de elementene man kan forvente fra en Bond-film, og som vi for det meste allerede har sett tidligere. Vi får en overraskende tam biljakt gjennom Romas trange bakgater, en livligere bil- og flyjakt i de sveitsiske alpene og en sadistisk torturscene i et høyteknologisk hovedkvarter konstruert i et meteorkrater i ørkenen. Alt ser skikkelig imponerende og storslagent ut, til stor del takket være lekre 35mm-foto av Hoyte Van Hoytema (som i yngre dager sto bak kameraet på norske filmer som «Svidd Neger» og Mona J. Hoels «Salto, salmiakk og kaffe»!).

Les flere filmanmeldelser her

Daniel Craig eier Bond-rollen på en måte ingen har gjort siden Sean Connerys glade glansdager, og det er mye å sette pris på her. Ikke minst det faktum at Bond for første gang forfører en dame på sin egen alder (Monica Bellucci i et flyktig gjestespill), og virkelig har bra kjemi sammen med sin sensuelle motspiller Léa Seydoux – som i likhet med sin forgjenger Eva Green er noe mye mer enn bare en dekorativ Bond-babe. Actionsekvensene er imidlertid en smule underveldende denne gangen (særlig med tanke på at dette tross alt er den nest dyreste filmproduksjonen i verdenshistorien), og manuset ujevnt. Ifølge e-postlekkasjen etter hackingen av Sony i fjor kom det fram at selskapet hadde store problemer med å få snekret sammen et skikkelig manus til «Spectre», og det ser ikke ut til at disse problemene ble løst innen opptakene startet. Manuset minner mer om Bond-filmene fra siste halvdel av 1970-tallet, på den tida Roger Moore var en silkesmooth spionsjarmør som kjempet mot stormannsgale superskurker. Det er klare referanser til denne perioden, med blant annet et slagsmål om bord et luksustog som nærmest er en nyinnspilling av en lignende scene i «Spionen som elsket meg». Det føles som en tapt mulighet at serien ikke har fulgt det mer hardbarkede sporet Martin Campbell la opp til i «Casino Royale», og isteden i stadig større grad har nærmet seg fortidens Bond-formel for hver film. Den lave aldersgrensen er en anakronistisk belastning, som kjemper en iherdig kamp mot hele filmseriens sjel – og understreker at Bond-serien ikke er et produkt av personlige visjoner, men sentralstyres av en komité med investorer som er mest opptatt av å beskytte merkevaren sin.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er også et problem at manusforfatterne prøver å snøre alle Daniel Craig-filmene sammen i en overhengende mytologi som ikke var der i utgangspunktet, der alt som har skjedd de siste årene nå plutselig har en direkte forbindelse til Bonds barndom. Det er lett å se hvorfor Sam Mendes følte at denne retningen var en god idé. Hans «Skyfall» fungerte over all forventning nettopp fordi Bond var personlig tilknyttet utfallet, men den følelsesmessige innsatsen er fraværende denne gangen. Å gjøre Bond til et personlig sentrum for alle begivenhetene føles som et bedrag mot forfatteren Ian Flemings intensjoner, og et resultat av dramaturgisk desperasjon. Det er scener mot slutten som senker helhetstrykket ytterligere, men også flere øyeblikk som vil gjenstå som blant seriens sterkeste. Og selv om man sitter igjen en smule underveldet er det vanskelig å bli direkte skuffet. Til det er filmen altfor underholdende og ofte skikkelig spektakulær. Blant Daniel Craigs Bond-filmer ender «Spectre» et stykke bak «Casino Royale» og «Skyfall», men langt foran «Quantum of Solace». Det skal bli spennende å se om Craig vender tilbake neste gang (jeg tipper: definitivt), men det er trolig best å rekruttere nye manusforfattere og overlate serien i hendene på en ny regissør. Med tanke på at «Spectre» ser ut til å lede fram til en oppdatert variant av «On Her Majesty’s Secret Service» kan det være en god idé å endelig ta en telefon til Christopher Nolan – som ved flere tilfeller har uttalt at det er hans favorittfilm. På tide med litt friskt blod og nye retninger, nå. Se framover, og ikke i bakspeilet.

LES OGSÅ: Bond girls varer evig