Film

«The Prodigy»: Bøllefrø!

Hva med å avslutte vinterferien med en real grøsser?

Dagsavisen anmelder

4

GRØSSER

«The Prodigy»

Regi: Nicholas McCarthy

USA/Ca./Hongkong - 2019

Det har passert over seksti år siden «The Bad Seed» skremte vannet av utallige foreldre, og bekreftet alle mistanker om at ungene deres er helt forferdelige. Siden den gangen har filmer om sosiopatiske drittunger blitt en utslitt skrekksjanger. Den nådde et skrullete høydepunkt med «Orphan» (2009), men «The Prodigy» har en egen vri på dette velkjente temaet. Mens så mange moderne grøssere setter sin lit til katolisisme, korskraft og Jesus Kristus, satser «The Prodigy» helhjertet på New Age-overtro. Regissør Nicholas McCarthy er dessuten smart nok til å skjønne at vi aner hvor historien er på vei etter å ha kastet et blikk på filmplakaten, så fremfor å hale ut mysteriet fokuserer han isteden på å bygge opp skikkelig skummel stemning. Et smart taktikk som fungerer bedre enn forventet, til dels fordi McCarthy er en betydelig smartere filmskaper enn materialet han jobber med. Han er på nivå med «The Conjuring»-seriens James Wan når det gjelder å orkestrere effektiv uhygge, og vet hvordan man haler ut scenene for å melke dem for maksimal spenning. Han leder øynene våre i en retning, bare for å slenge noe skremmende mot oss et helt annet sted. McCarthy får oss dessuten til å skvette med hederlige midler; ikke med hjelp av billige triks, lydeffekter og skrikende katter som slenges foran kamera – men ved å vise oss oppriktig urovekkende ting. Ekteparet Sarah (Taylor Schilling) og John (Peter Mooney) har prøvd i flere år å få barn, så lykken blir desto større da lille Miles blir født.

Han viser seg å være mer enn de våget håpet på. Et vidunderbarn som begynner å snakke etter tjue uker, setter sammen avanserte leker før han har fylt ett år og slår alle IQ-tester i barnehagealder. Men de vokser så fort opp. I det ene øyeblikket er Miles en veslevoksen raring som sendes rett på førskole for små genier. I det neste har han blitt en moden åtteåring (nå spilt av Jackson Scott Roberts) som mumler truende ord på ungarsk i søvne, kvester barnevakten sin med et knust Garfield-glass og slår en av medelevene sine halvt ihjel med en skiftenøkkel. Rampegutt. Miles hevder at fæle ting skjer når han går ut av kroppen sin, og at noe ondt prøver å presse ham ut innenfra. Sarah frykter at sønnen har alvorlige psykiske problemer, eller kan ha blitt utsatt for misbruk. Det er nærliggende å mistenke pappa John, som selv hadde en turbulent oppvekst. Sarah sender sønnen til en barnepsykolog, som får frykt i blikket etter den første terapitimen. Hun sender Miles videre til Arthur Jacobson (Colm Feore), en New Age-terapeut med reinkarnasjon som spesialitet. Siden dette tross alt er en grøsser mistenker vi umiddelbart at oppførselen til Miles har sammenheng med seriemorderen Edward Scarka (Paul Fauteux), som døde bare noen minutter før Miles ble født. Scarka ble avslørt etter at hans siste offer, Margaret St. James (Brittany Allen), klarte å rømme. Skutt gjentatte ganger av et SWAT-team, kliss naken mens han holdt Margarets avkuttede hånd. For ordens skyld: ingenting av dette kvalifiserer som spoilers, siden det skjer i filmens første minutter. «The Prodigy» sørger for at vi i kinosalen er flere skritt foran de livredde foreldre, i alle fall helt til vi blir tatt på sengen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Dette er en litt snedigere, mer velregissert og velspilt grøsser en markedskampanjen leder oss til å tro, selv om den holder seg godt innenfor rammene av sjangeren. Dessuten en grimmere film enn forventet, som involverer Jackson Robert Scott i scener en barneskuespiller strengt tatt ikke burde delta i. Forhåpentligvis med hjelp av snedig redigering og overdubbing av dialog med snuskete voksenord. En film som dette kan bli fryktelig fjollete veldig fort hvis ikke barneskuespillet overbeviser, men Jackson Robert Scott er urovekkende bra her. Han har evnen til å veksle mellom bedårende uskyldighet og demonisk raseri som en lysbryter, noe som er krevende nok for en fullvoksen skuespiller med lang filmerfaring. Scott gjør det i en alder av ti år, men burde være vant til denne typen scener etter å ha spilt lille Georgie i Stephen King-filmatiseringen «It». Ja, han flyter fortsatt nede i kloakknettet, og besøker deg når du sover. «The Prodigy» er såpass vellaget at det føles som en tapt mulighet at filmen samtidig er såpass konvensjonell. Historien dras ut til sin ekstreme konsekvens, og utforsker akkurat hvor langt en mor er villig til å gå for å beskytte sitt eget barn – før filmen beklemt haler seg inn igjen, bare i tilfelle det blir snakk om å lage en oppfølger. Dette er definitivt ikke på nivå med for eksempel «Hereditary» eller «The Babadook», men som en generisk grøsser om en skikkelig skummelt trassunge scorer «The Prodigy» høyere enn de fleste i sin sjanger og overgår lett lave forventninger.