Film

«Black Panther»: Panter viser klør

Moro og mytisk alvor: Kanskje den første Marvel-filmen som føles politisk relevant.

Dagsavisen anmelder

5

ACTION

«Black Panther»

Regi: Ryan Coogler

USA, 2018

Det blir stadig mer bemerkelsesverdig hvordan Marvel-studioet fortsatt klarer å tangere seg selv med omtrent hver bidige film, og de siste årene har de spritet opp formelen sin med stadig mer humor. Så til de grader at deres siste film, «Thor: Ragnarok», til tider ble en spinnvill crazykomedie. «Black Panther» baner seg en ny retning, og lar ikke moroa komme i veien for det mytiske alvoret. Vi møtte den afrikanske superhelt-prinsen T’Challa (Chadwick Boseman) for første gang i «Captain America: Civil War», der han var vitne til at kongefaren T’Chaka (John Kani) ble myrdet i et bombeattentat under en FN-konferanse i Wien. Nå må han ta sin rettmessige plass som den neste kongen av Wakanda. Det afrikanske paradiset som har skjult seg for omverdenen i århundrer, sammen med sine enorme rikdommer skapt av det unike metallet Vibranium. Ja, det samme kraftmetallet skjoldet til Captain America er konstruert av. Som nykronet monark må T’Challa holde freden blant minst fire av de fem stammene i landet, mens han samtidig utfører sine arbeidsoppgaver som superhelten Black Panther.

«Black Panther» er drevet av et ensemble med talentfulle afroamerikanske skuespillere, som inkluderer Angela Bassett, Forest Whitaker, nylig Oscar-nominerte Daniel Kaluuya fra «Get Out», Lupita Nyong’o og Danai Gurira (Michonne i «The Walking Dead»). Alle er utsøkt severdige her, men det er allikevel Michael B. Jordan som virkelig utmerker seg her, i rollen som superskurken Killmonger. Jordan spilte hovedrollene i regissør Ryan Cooglers to første filmer; det prisbelønte indie-dramaet «Fruitvale Station» (2013) og kassasuksessen «Creed» (2015). De jobber åpenbart bra sammen, og har løst det som ofte blir et problem i Marvel-filmene: endimensjonale superskurker. Til tross for navnet er Killmonger en kompleks, tragisk skikkelse med en politisk agenda, men samtidig et såret barn drevet av veldig velbegrunnet vrede.

Marvel-studioet ser ut til å ha skjønt verdien i å gi dyktige filmskapere kreativ frihet, og Ryan Coogler har fått større alburom enn noen av sine kollegaer. Han forholder seg til dette superhelt-universet som det er en dypt personlig visjon, og investerer det han har av engasjement, lidenskap og ambisjoner i filmen. Coogler har mye på hjertet her, og vever mye matnyttig inn i historien uten at det tærer på underholdningsverdien. Sånn sett er «Black Panther» kanskje den første Marvel-filmen som føles politisk relevant (sammen med «Captain America: Winter Soldier»), og som er bevisst sitt ansvar både når det gjelder positiv representasjon av afrikansk kultur og sterke kvinneskikkelser.

Fremfor å ta i bruk Marvel-fabrikkens faste håndverkere har Coogler samlet sammen et eget team med sine faste samarbeidspartnere, deriblant produksjonsdesigner Hannah Beachler, filmfotograf Rachel Morrison og den svenske komponisten Ludwig Göransson. De sørger for at «Black Panther» verken føles, ser eller høres ut som tidligere Marvel-filmer. Musikksporet er et kapittel for seg, og med god margin det sterkeste, mest ukonvensjonelle soundtracket som noensinne har akkompagnert en Marvel-film (med god hjelp av et utvalg kraftlåter komponert og/eller produsert av Kendrick Lamar). Det afro-futuristiske bybildet i Wakanda er et vidunder i seg selv, der hver eneste detalj er nøye gjennomtenkt og visuelt imponerende. «Black Panther» skuffer bare i de flyktige øyeblikkene der spesialeffektene svikter, og det blir beint umulig å overse at ingenting annet enn datakraft skjuler seg inni superhelt-drakten til Black Panther. Fremfor å fungere som en lang reklamefilm for fremtidige Marvel-filmer forteller «Black Panther» en helt selvstendig historie, og nevner ikke de andre superheltene med et kløyva ord. Det kvalifiserer allikevel neppe som en spoiler å slå fast at Black Panther vender tilbake allerede om drøye to måneder, i «Avengers: Infinity War».

Etter dette er det hersker det heller ingen tvil om at hans kongelige superhelt-høyhet vil spille en sentral del i Marvel-universet framover.