4
HORROR
«Black Christmas»
Regi: Sophia Takal
USA/NZ, 2019
For 45 år siden sjokkerte kanadiske Bob Clark kinogjengere med sin nattsvarte thriller «Black Christmas» (eller «Det er morderen som ringer» på norsk), som ikke bare var begynnelsen på en lang tradisjon med jule-skrekkfilmer, men dessuten starten på hele «slasher»-sjangeren. «Black Christmas» ble nyinnspilt i 2006, så enda en versjon høres ikke så særlig spennende ut. Årets utgave er imidlertid helt andre hveteboller, og beholder ikke så mye mer enn tittelen. Fremfor å bare gi oss nok en gjenfortelling av denne innflytelsesrike lavbudsjettgrøsseren har «mumblecore»-regissøren Sophia Takal (og manusforfatter April Wolfe) benyttet muligheten til å lage en skikkelig oppviglersk film. Et feministisk kampmanifest forkledd som slasher-skrekkfilm, og det kommer sikkert til å bli veldig godt mottatt av alle nettroll med nakkeskjegg.
Sophia Takal er langt fra den første kvinnelige feministen til å lage snik-oppviglersk skrekkfilm (allerede i 1982 regisserte Carol Frank «The Slumber Party Massacre»), men hennes versjon av «Black Christmas» er overraskende politisk. Filmen favner over et bredt spekter av aktuelle temaer; fra «grab them by the pussy» til Brett Kavenaugh-høringene.
I begynnelsen av studietiden på prestisjefylte Hawthorne College ble Riley Stone (Imogen Poots) dopet og voldtatt av en av de populære fotballskallene, men ingen i skoleledelsen trodde på henne. Hun mistet en del av seg selv etter det traumatiske overgrepet, inklusive selvtilliten. Nå unngår Riley å gå i klær noen kan oppfatte som provoserende, hun holder seg i bakgrunnen og er alltid litt på vakt.
Les også: «Uten sidestykke årets mest underholdende mordmysterium» (Dagsavisen+)
Riley planlegger å feire julen sammen med flere medsøstre fra studenthuset, inklusive bestevenninnen Kris (Aleyse Shannon). En ivrig politisk aktivist som nylig klarte å få bysten av skolens rasistiske grunnlegger fjernet, og har startet en underskriftskampanje for å få den Jordan Peterson-aktige litteraturlæreren Gelson (Cary Elwes) avskjediget. Sånt har ikke akkurat gjort studenthuset deres mer populært blant skolens privilegerte «alfahann»-pappagutter, og jentene plasserer seg enda mer i faresonen etter at Riley eksponerer studenten som voldtok henne under en juleopptreden.
Etter at et mobilopptak av hendelsen havnet på YouTube, begynner Riley å motta truende tekstmeldinger, og så forsvinner stadig flere kvinnelige studenter. Drept av en maskert morder, som slett ikke er forberedt på at de neste ofrene vil gi ham hard motstand.
Et stykke ut i handlingen tar «Black Christmas» en brå U-sving inn i en helt annen sjanger, og fjerner seg fra virkeligheten på en måte det er vanskelig å beskrive som hundre prosent vellykket. Det som først gir inntrykk av å være en «super woke» oppdatering av slasher-sjangeren forvandler seg til en episode av «Buffy the Vampire Slayer», der patriarkatet og «giftig maskulinitet» bekjempes på hjemmebane.
Til tider overskygger den politiske agendaen alt annet her – men jeg må innrømme at det fryder meg litt å tenke på alle såkalte «incels», «alt-right»-tøysekopper og «men’s right’s»-aktivister som kommer til å fråde av impotent raseri over denne filmen. «Black Christmas» trykker på absolutt alle knappene til sånne stakkarer, og gjør det med en entusiasme jeg ikke kan huske å ha sett i en amerikansk mainstream-film på veldig lenge.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Det er litt ekstra interessant at «Black Christmas» er produsert av Blumhouse-studioet, som i fjor kom i hardt vær etter at konsernsjefen Jason Blum hevdet at han ikke hadde funnet noen kvinnelige regissører som var interessert i å lage skrekkfilm. «Black Christmas» er den første av studioets nærmere hundre filmer som er regissert av en kvinne, og Sophia Takal fikk frie tøyler til å gjøre det hun ville. I alle fall frem til innspillingen var over.
Det føles som et nederlag at en film skapt med en så kompromissløs attityde har vært nødt til å inngå grove kompromisser for å kunne bli satt opp på kino i hjemlandet. Takal lagde en brutal film med streng R-aldersgrense, men ble senere tvunget til å klippe filmen ned til ungdomsvennlig PG13-grense i USA (her hjemme har den fått 15-årsgrense). Offisielt fordi det var en prioritet å «gjøre filmen tilgjengelig til et yngre, kvinnelig publikum». Mindre offisielt: money, money, money.
Les også: – Ikke se denne Netflix-filmen på mobilen
Noen stygge fysjom-ord er åpenbart overdubbet, mens voldsomhetene er grundig tonet ned. Sensureringen går verst utover klimakset, som er klippet ned i en såpass drastisk grad at det står i fare for å kastrere hele filmen. Det er skuffende at Sophia Takals komplette versjon bare vil være tilgjengelig i en fremtidig «director’s cut» på Blu-ray og streaming, men ikke engang produsentene har klart å skrubbe bort den oppviglerske tonen i «Black Christmas». Ingen kan beskylde dette for å være en tradisjonell juleskrekkfilm for tenåringer, der er uansett sikkert og visst.