Film

Betong, blod og klassekamp

Ukens mest spennende kinopremiere er «High-Rise», som er månedens film på Cinemateket.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«High-Rise»

Regi: Ben Wheatley

Eng./Be.-2015

Det har passert over førti år siden den kontroversielle kultforfatteren J.G. Ballard publiserte «High-Rise»; en nattsvart, dystopisk samfunnssatire om syttitallets Storbritannia, som samtidig varslet en nær fremtid iscenesatt av Maggie Thatcher. Ballard var aldri særlig opptatt av politikk, noe som sikkert er en vesentlig årsak til at historiene hans føles så tidløse. Han var mer fascinert av hvordan teknologien og de kunstige landskapene vi bygger opp rundt oss ikke klarer å forkle vår sanne, selvdestruktive natur – og er en manifestasjon av en kollektiv psykisk ubalanse. «High-Rise» er Ballard destillert ned til sin reneste form, og en roman beskrevet som «ufilmbar». Noe om ikke forhindrer at produsenten Jeremy Thomas har forsøkt å få finansiert en filmversjon av romanen i over tretti år. Han kom temmelig nære på slutten av syttitallet, da med Nicolas Roeg som påtenkt regissør. Man kunne ha trodd at dette ville være et perfekt prosjekt for David Cronenberg, som drakk fra den samme fordervede kilden som Ballard da han lagde sin sexparasittgrøsser «Shivers». Cronenberg regisserte dessuten den hittil mest vellykkede Ballard-filmatiseringen, «Crash» (også den produsert av Thomas). Det var allikevel den eksentriske engelskmannen Ben Wheatley som til slutt trakk det lengste strået. En mer enn fullgod erstatning, som tidligere har fascinert, forundret og forferdet oss med blant annet «Kill List», «Sightseers» og «A Field in England».

Den sofistikerte fysiologen dr. Robert Laing (Tom Hiddleston) koser seg med nygrillet sibirsk husky-hund på balkongen, omgitt av kaos og barbari, mens han reflekterer over hvor fort alt sklidde ut. For tre måneder siden flyttet han inn sin minimalistiske leilighet i en førtietasjers boligblokk utenfor London. En luksuriøs, brutalistisk betongkoloss som byr på alle moderne bekvemmeligheter en urban gentleman måtte ønske på 1970-tallet – en «investering i fremtiden». Beboerne har tilgang til et eget supermarked, svømmebasseng, helsestudio og mye sosial omgang; men innbyggerne i toppetasjene har de største bekvemmelighetene. Over dem alle bor arkitekten Anthony Royal (Jeremy Irons) i luksuriøse omgivelser, sammen med sin aggressivt klassebevisste kone, med en overdådig hage stor nok til å ri hester. Nederst i blokka begynner den lavere middelklassen å murre over «innkjøringsproblemer»; heisene stopper, strømmen går, søppelsjaktene er fulle. Dokumentarfilmskaperen Wilder (Luke Evans) starter et opprør mot makta, mens dr Laing feier over hans høygravide kone Helen (Elizabeth Moss). Gradvis bryter alle pretensjoner om sivilisert oppførsel og struktur sammen, barbariet tar overhånd og boligblokken blir et mikrokosmos for et samfunn i totalt forfall. Vårt samfunn.

Denne gangen boltrer Ben Wheatley seg med et betydelig større budsjett enn han har hatt tilgang til tidligere, samt mer kjente skuespillere og mye høyere produksjonsverdier – men det er fortsatt ingen overhengende fare for at noen vil forveksle «High-Rise» med en konvensjonell, kommersiell underholdningsfilm for de store massene. Jeg kan bare forestille med de sjokkerte reaksjonene blant tenårige «Hiddlestoners» som forvillet seg inn i kinosalen for å se sitt store idol Tom Hiddleston, og endte opp med å bli utsatt for dette absurde marerittet. Wheatley og hans faste samarbeidspartner/hustru/manusforfatter Amy Jump er trofast mot romanen, men like trofast mot den syrlige, særegne og nattsvarte livsanskuelsen de har bygget opp i tidligere filmer. I de førti årene som har gått siden Ballard publiserte «High-Rise» har mange latt seg influere av hans forfatterskap, og det er umulig å se denne filmen uten å høre etterdønningene av den rytmiske motorduren fra sørkoreanske «Snowpiercer». «High-Rise» tilnærmer seg de samme temaene fra en helt annen innfallsvinkel, og Wheatley har lirket inn noen kommentarer om Margaret Thatcher som neppe var tiltenkt av forfatteren. Han blir en mer spennende regissør for hver film, og presser talentene sine lengre for hver gang. Dette er hans hittil mest ambisiøse, og trolig beste, men i likhet med Ballard er stort sett alt Ben Wheatley lager polariserende. Han skaper unike filmer ingen kan stille seg likegyldige til, og «High-Rise» er en film publikummere sikkert vil elske og hate med like stor lidenskap – og i omtrent like jevnt fordelte grupper.

Se cinemateket.no for visningstider