3
ACTION
«Battle Angel Alita»
Regi: Robert Rodriguez
USA, 2019
James Cameron startet arbeidet med «Alita: Battle Angel» tilbake i år 2000, basert på den japanske manga-tegneserien av Yukito Kishiro. Han skrev et manus på 186 sider, samlet sammen rundt 600 sider med notater - og jobbet iherdig med å skape teknologien som kunne virkeliggjøre det han håpet ville bli en banebrytende cyberpunk-trilogi. Mens Cameron fordypet seg i det altoppslukende «Avatar»-universet ble prosjektet stadig utsatt, og til slutt slang han «Alita: Battle Angel» over i fanget på Robert Rodriguez. Et stort ansvar for en regissør som de siste årene har puslet med beskjedne flopper som «Spy Kids 4: All the Time in the World» (2011), «Machete Kills» (2013) og «Sin City: A Dame to Kill For» (2014). «Alita: Battle Angel» er med god margin den mest kostbare og ambisiøse storfilmen Rodriguez noensinne har regissert; med et budsjett på rundt 200 millioner dollar. Filmen skulle opprinnelig ha premiere i fjor sommer, deretter like før jul. Det er ikke et godt tegn at «Alita: Battle Angel», etter flere utsettelser, nå slippes på kino verden rundt i en tidsperiode som tradisjonelt benyttes til å dumpe filmer studioene har mistet troen på. Med alt det i bakhodet fungerer «Alita» litt bedre enn fryktet, i alle fall som strømlinjeformet sci-fi-underholdning.
Les også: «Destroyer»: Nicole Kidman er ikke til å kjenne igjen (+)
Året er 2563, og cyber-kirurgen dr. Dyson Ido (Christoph Waltz) snoker rundt på søppelfyllingen etter reservedeler da han oppdager et pent brukt pikehode. Restene av en androide kastet ned fra overklassebyen Zalem, som svever høyt over slummen i Iron City. Dyson tar med seg hodet hjem, og plasserer det i ny kybernetisk kropp. Han gir henne navnet Alita (Rosa Salazar), etter den avdøde datteren han engang bygde kroppen til. Alita har ingen minner av sitt tidligere liv; hun er bare en troskyldig tenåringsjente som er forbløffet av alt denne verdenen har å by på. Ikke minst den unge mekanikeren Hugo (Keean Johnson). Det syntetiske pikebarnet befinner seg i en livsfarlig verden der mange vil henne vondt, deriblant cyborg-dusørjegeren Zapan (Ed Skrein), finansfyrsten Vector (Mahershala Ali) og den mystiske maktfiguren Nova. Alita viser seg imidlertid å være en tre hundre år gammel kampmaskin, som ville ha vært nærmest uovervinnelig i en mer robust cyberkropp. Fremfor å fortelle noe håndfast om superskurken Nova, himmelbyen Zalen og Alitas fortid, fokuserer filmen isteden på hennes uengasjerende romanse med Hugo og karriere i cyborg-sporten «Motorball». Når det gjelder figurdesign og verdensbygging scorer «Alita: Battle Angel» høyt, selv om de digitale bakgrunnene ser skuffende flate ut i 3D. Det merkes at James Cameron brukte årevis på å designe dette universet, som er full av visjoner om morgendagens teknologi. Alita er en imponerende livaktig skapelse; en bedårende kampmaskin «motion capture»-portrettert av Rosa Salazar, som er bragt til live med datateknologien Cameron benytter i «Avatar»-filmene. At Alitas overdimensjonerte anime-øyne og «uhyggelige dalen»-mimikk ikke ser menneskelig ut fungerer fint til en rollefigur som tross alt ikke er et menneske.
Les også: «The House That Jack Built»: Selv fanden vil føle avsky (+)
Bare synd historien rundt henne er så mekanisk og livløs. En visjonær filmskaper som Neill Blomkamp, Alex Garland eller (fortrinnsvis) James Cameron selv kunne ha gjort noe spennende ut av dette manuset, men arbeidshesten Robert Rodriguez fikser ikke helt oppgaven. Fyren er på hjemmebane når det gjelder å lage grindhouse-pastisjer med begrensede midler og høy aldersgrense, men virker litt fortapt i en såpass ambisiøs, kommersiell storproduksjon. Rodriguez sliter med å få liv i de mest melodramatiske øyeblikkene, noe som går særlig hardt utover Alitas ostete romanse med den sjarmløse trebukken Hugo. Rodriguez er mest komfortabel i actionscenene, mens digitale cyborger røsker hverandre i filler i barslagsmål og brutale «Motorball»-basketak - selv om dataeffektene til tider er påfallende skranglete for en så kostbar filmproduksjon. Det føles ekstra skuffende at «Alita: Battle Angel» ender som en pilotepisode til en kabelserie: der ingenting løser seg, og alt bare leder videre til neste film. Noble feilskjær som dette havner som regel opp på skraphaugen for kostbare sci-fi-fiaskoer, begravet ved siden av «John Carter» (2012), «Jupiter Ascending» (2015), «Valerian and the City of a Thousand Planets» (2017) og «Mortal Engines» (2018). I likhet med dem er «Alita: Battle Angel» underholdende, ambisiøs og slett ikke uten kvaliteter, men med tanke på hvor mye den må tjene inn for å dekke budsjettet tviler jeg på at vi får se de to planlagte oppfølgerne. Jeg håper virkelig ikke at dette betyr at vi bør plotte inn gravplasser for de kommende «Avatar»-filmene!