«Avengers: Endgame»: Finale med fravær av dødpunkter

Dette er slutten, min vakre venn. Selve finalefilmen, som setter et midlertidig punktum på alt Marvel-studioet har bygget opp de siste elleve årene.

 

5

FILM

«Avengers: Endgame»

Regi: Anthony & Joe Russo

USA - 2019 

«Endgame» er det tiende kapittelet i denne superhelt-sagaens tredje fase, den fjerde «Avengers»-filmen, den 22. filmen i rekken og avslutningen av alle tre faser i Marvels filmatiske univers. Den kålete setningen er et godt bevis på akkurat hvor komplisert dette popkulturelle fenomenet har blitt, og hvor lett det er å trille av lasset hvis du ikke har sett hver bidige film frem til nå. Uten å avsløre for mye: det er fare for at flere kjente superhelter vil bli fraværende med gyldig melding etter dette, men ikke nødvendigvis dem du forventer. Jeg kan heller ikke avsløre noe særlig mer: hemmelighetskremmeriet rundt «Avengers: Endgame» er såpass ekstremt at alle anmeldere måtte signere en embargo før pressevisningen, som understreket at «vi respektfullt ber at du avstår fra å avsløre spoilere i din dekning av filmen». Noe jeg uansett ikke har intensjoner om å gjøre, så greit nok.

Les også: Her er de beste filmene basert på Stan Lees superunivers

Til gjengjeld kommer jeg til å spoile ting fra fjorårets forgjenger «Avengers: Infinity War». Knips. Det er dessuten verdt å merke seg at «Avengers: Endgame» varer i over tre timer (!) uten tissepause, og ikke bare er den lengste Marvel-filmen - men den lengste superhelt-filmen noensinne satt opp på kino. Jeg antar at det er lov å avsløre at mesteparten av historien utspiller seg fem år etter at den galaktiske tyrannen Thanos (Josh Brolin) knipset bort halvparten av alt liv i universet, og at de gjenværende superheltene sliter med å finne fotfestet i en ny virkelighet sterkt preget av sorg, savn og traumer. Så litt som HBO-serien «The Leftovers», bare med superkrefter. 

Foto: Marvel Studios/Disney

Les også: «Captain Marvel»: Et superhelt-eventyr som bestilt til 8. mars

De lever nå i en verden der heltene tapte, og skurken vant. Der de fleste mistet sine nærmeste, og alle mistet håpet. En desillusjonert Natasha «Black Widow» Romanoff (Scarlett Johansson) holder fortet i Avengers-hovedkvarteret, mens en hard kjerne av superhelter gjør det lille de kan for å opprettholde lov og orden. En nybarbert Steve «Captain America» Rogers (Chris Evans) leder en supportgruppe for etterlatte, Clint «Hawkeye» Barton (Jeremy Renner) fokuserer raseriet sitt i usunne retninger, mens blant andre Tony «Iron Man» Stark (Robert Downey Jr.) og Thor (Chris Hemsworth) har snudd ryggen til alt. Scott «Ant-Man» Lang (Paul Rudd) har vært fortapt i mikroverset, men takket være en løpsk rotte zappes han tilbake til i en verden som er veldig annerledes enn den han forlot.

Les også: Ingen ende på Marvels milliardeventyr

For Scott har det bare passert fem minutter, og han har en plan om hvordan man i teorien kan rette opp skaden Thanos påførte universet. En plan som innebærer stor risiko, betydelige tap og en serie kupp. Det er åpenbart hvorfor Marvel-studioet har viet så mye energi til å holde lokk på all informasjon rundt «Avengers: Endgame»; det er film bygget opp av store og små overraskelser. Uten sidestykke Marvels mest ambisiøse produksjon, både når det gjelder historiefortelling, episk bredde og hvor mange rollefigurer det er mulig å stappe inn i en film. Kaliberet på talenter som er samlet her er i seg selv bemerkelsesverdig. 

Foto: Marvel Studios/Disney

Til tross for det tunge utgangspunktet og flere tragiske hendelser er dette dessuten en skikkelig morsom film, som drar flere velkjente helter i en helt ny retning. Særlig Chris Hemsworth morer seg med å spille en versjon av Thor vi ikke har sett tidligere, men som er helt i tråd med det han gjorde i «Thor: Ragnarok». Tre timer er nok den tolerable maksgrensen for en film som dette, selv om det er et fravær av dødpunkter her. Om noe kunne «Endgame» med hell ha roet ned tempoet litt. Mot slutten går ting såpass fort i svingene at det føles åpenbart at en del forklarende scener måtte snauses bort for å spilletiden ned i sin nåværende form, så det vil ikke forundre meg om en enda lengre versjon dukker opp på hjemmekinomarkedet. 

Les også: «Avengers: Infinity War»: Kaster hanskene

Måten historien er strukturert gjør «Endgame» såpass episodisk at redigeringsarbeidet trolig var litt av et mareritt, og med tanke på hvor ukonvensjonell deler av filmen er føles klimakset dessverre som mer av det samme gamle. Mye, mye mer, iscenesatt i et format som overgår alt Marvel-studioet har gjort tidligere, med konsekvenser som vil gi mange fans klump i halsen og tåre i øyekroken. Brødreparet Anthony og Joe Russo har vist seg å være de regissørene som er mest komfortable i dette universet, og deres sensibiliteter korresponderer perfekt med visjonen produsent Kevin Feige startet med. At de nå har klart å hale alt sammen i land uten å krasjlande er i seg selv litt av en triumf, særlig med tanke på hvor mange elementer; figurer, steder, stemningsskifter, gjestespill og historietråder de sjonglerer samtidig i «Endgame». Ingen tvill om at dette er en oppsummering og en definitiv avslutning. Det som startet med «Iron Man» tilbake i 2008 ender her, men det betyr naturligvis ikke at Marvel-studioet legger ned filmproduksjonen. Epilogen «Spider-Man: Far from Home» er kinoklar i sommer, og personlig er jeg ekstra spent på hva James Gunn vil gjøre med tredje «Guardians of the Galaxy»-film - særlig etter å ha sett hvordan «Endgame» ender for den gjengen. Flere sentrale figurer vil dessuten få et nytt liv på streaming-kanalen Disney+. Men hva som enn skjer videre representerer «Avengers: Endgame» slutten på gullalderen for superheltfilmer, og alt etter dette tilhører sølvalderen. 

P.S. Kanskje også verdt å nevne at det ikke kommer noen bonusscene helt til slutt denne gangen, så i motsetning til meg slipper du å sitte igjennom en halv evighet med rulletekster. Førstemann i dokøen!