Film

«Askeladden – I Soria Moria slott»: Et eventyr for vår tid

Denne andre filmen om Askeladden ivaretar eventyrfølelsen og forsyner seg rikt av den norske sagnarven.

4

EVENTYR

«Askeladden – I Soria Moria slott»

Regi: Aksel Brænne Sandemose

Norge, 2019

«Jeg fant, jeg fant», sier Espen Askeladd, og filmskaperne bak det som nå tegner å bli en liten serie av titler bygget på folkeeventyrene kan gjerne si det samme. Asbjørnsen og Moes innsamlede bidrag til norsk kultur- og folkloreforståelse er en skattkiste som norsk film i altfor liten grad har benyttet seg av.

Kanskje la Ivo Caprino lista så høyt med sine animerte gjenfortellinger av eventyrene at få har turt å tukle med arven i ettertid, men samtidig er det først med dagens teknologi at eventyrmagien virkelig lar seg gjenskape når man trer ut av animasjonens verden og inn i den levende kinofilmen. At filmen regisseres av Mikkel Brænne Sandemose, hvis bestefar Bjarne Sandemose bidro til å skape mange av Caprinos figurer, føles bare rett og rimelig. Og enda mer riktig, han former en Askeladden for vår egen tid, med referanser til dagens rådende popkultur.

Les også: «Good Boys» : Over til puberteten

«Askeladden – I Soria Moria slott» utmerker seg positivt gjennom en relativt temmet bruk av spesialeffekter til fordel for klassisk filmhåndverk som balanserer mellom det karakterdrevne dramaet, humorsekvenser for hele familien og eventyrligheten som potensielt ligger i de episodiske sekvensene som fyller rammefortellingen, som er en løssluppen bruk av eventyret «Soria Moria slott».

Slottet ligger gyllent over fjellene og det er både troll og styrkedråper med, men prinsessen i dette tilfellet er langt fra bortkommen og Askeladden har større empati enn Asbjørnsens utgave av eventyreren. Filmens prinsesse Kristin (Eili Harboe) er både slagkraftig og selvstendig, og har ikke det helt store behovet for å bli reddet av Espen Askeladd (Vebjørn Enger) på den strabasiøse turen de legger ut på for å finne Soria Moria slott og noen dråper av «livets vann» som skal befinne seg dypt nede i slottets gjemmer.

Bare de dyrebare dråpene kan berge Kristins foreldre, Kongen og Dronningen, som er blitt forgiftet under den store feiringen av datterens fødselsdag, en ugjerning Espens brødre Per og Pål urettmessig får skylden for. I veien står lumske utsendelser fra den danske hæren anført av den onde Ohlmann (Sidse Babett Knudsen) hvis plan er å styrte kongehuset og okkupere Norge ved hjelp av en svikefull medhjelper på slottet.

Les også: Flyktningkrise fra fortiden i den norske HBO-serien «Beforeigners»

«Askeladden»-teamet tar seg forfriskende friheter når de tegner opp det norske eventyruniverset. Her er «Sjuende far i huset» og kjerringer med lange neser som setter seg fast i hva det skal være. Her er «Østenfor sol og vestenfor måne», og det er ikke måte på hvordan det blåner på veien der både Fossegrimen (muligens noe modellert etter Stephan Sindings skulptur) og Draugen skal forseres på vei ut i havgapet og den mytiske øya der Soria Moria slott skal ligge, for øvrig to av de scenene som funger aller best når det gjelder å skape eventyret på nytt.

Nordlandsnaturen brukes praktfullt i sin fulle velde i Trond Tønders nasjonalromantiske fotoslør, mens filmen for øvrig er innspilt i norsk fjellheim og i regi av tsjekkisk filmmaskineri. Det siste rettferdiggjøres helt sikkert gjennom budsjettet, men scenene herfra fungerer dels dårligere enn de som er innspilt «hjemme» og framstår som nettopp et produkt fra samlebåndet.

Filmen er derfor ikke uten lyter, og ved siden av enkelte flate studioscener er den største hemskoen paradoksalt nok en iboende banalitet som oppstår i forsøket på å gjøre den «moderne». Dette blir klart allerede i den innledende animerte sekvensen som forteller bakgrunnen for Soria Moria slott, og som er formet som enkel spillestetikk fra det være seg «World of Warcraft» eller «Ringenes Herre».

Det er imidlertid ikke filmens tydelige forbilder det er noe i veien med, men dialog og visuelle uttrykk som innimellom føles påklistret et moderne formspråk i møtet med de opprinnelige eventyrene. Så skal det samtidig sies at det er de mest rotnorske sekvensene som uansett innspillingssted fungerer best, som møtet med Fossegrimen og det som jager dem når de legger ut på havet.

Birollegalleriet er som i den første filmen også rikt og variert med tanke på de ulike målgruppene, med Mads Sjøgård Pettersen og Elias Holmen Sørensen (Per og Pål) og Alexandra Gjerpen som filmens mest framtredende og tydelige typebeskrivelser, i tillegg til en herlig skurkerolle fra «Borgen»- og Westworld»-stjernen Sidse Babett Knudsen.

Og mest vellykket av alt, Vebjørn Enger og Eili Harboe er perfekte i rollene og balanserer det forventede med det overraskende. Enger er en god Askeladd, med sitrende positiv utstråling og den rette miksen av naivitet og handlekraft, mens Eili Harboe definitivt er en moderne prinsesse som tar ansvar for egne handlinger og valg.

Det bidrar til at «Askeladden – I Soria Moria slott» blir en langt mer positiv filmopplevelse enn publikumssuksessen «Askeladden – I dovregubbens hall», selv om det fortsatt gjenstår noe før disse filmene virkelig gløder som et Soria Moria slott.

Mer fra Dagsavisen