Vebjørn Enger og Eilie Harboe som Espen Askeladd og prinsesse Kristin i «Askeladden i Dovregubbens hall», to severdige skikkelser i en ellers platt film. FOTO: NORDISK FILM DISTRIBUSJON/MAIPO

Askeladden er ikke helt eventyrlig

«Jeg fant, jeg fant», sier Askeladden. I motsetning til filmskaperne bak «Askeladden i Dovregubbens hall» greide han å omsette funnene til noe fornuftig.

 

3

EVENTYR

«Askeladden i Dovregubbens hall»

Regi: Mikkel Brænne Sandemose

Norge, 2017

Den som er glad troll og folklore lever i en eventyrlig tid, den tydelige internasjonale satsingen på eventyrene i populærkulturen tatt i betraktning. Det var derfor bare et spørsmål om tid før noen ga seg i kast med Asbjørnsen og Moes omskrivinger av den i folkeeventyrene noe naive gutten som sitter og blåser i asken før han gir seg i kast med å vinne prinsesser og kongeriker. Regissør Mikkel Brænne Sandemose har etter filmen «Gåten Ragnarok» alle forutsetninger for å gripe tak i de norske kultfigurene og gjøre dem og folkloren relevant for både små og store. «Askeladden i Dovregubbens hall» er den beste rammen som tenkes kan, men her bærer det bratt utfor stien på vei til målet: Å redde prinsessen ut fra bergtrollets fangenskap.

Det er som om filmskaperne ikke har stolt på at den historien de har mellom hendene bærer en hel film. Det skal ikke mer til enn å tenke den tanken før de er på tynn is, og her går de rett i råken. Resultatet er at fragmenter fra en rekke eventyr kastes inn i handlingen som Askeladdens funn langs veien, uten forankring i helheten. Det får filmen til å vingle mellom det eventyrlige og det komiske og farseaktige uten at forsøket tjener noen av delene. Resultatet blir et påfallende svakt filmeventyr der gode skuespillerprestasjoner og dels pustfrarøvende landskapsbilder gir størst valuta for inngangsbilletten. Det starter i tråd med tradisjonene. Myten forteller at hvis ikke prinsessen i kongeriket gifter seg før hun er 18 år gammel, vil trollet ta henne til ekte inne i berget sitt.

Les også: – Jeg måtte bare gjøre denne filmen

Det skjer selvfølgelig, ikke fordi prinsesse Kristin som hun heter er trumpete og sta som i eventyrene, men viljesterk og selvstendig i stand til å bestemme egne valg og handlinger. Det aspektet og Eili Harboes («Thelma») gode fargelegging av Kristin skulle man gjerne sett mer av på bekostning av de mange stikkveiene. I løpet av prologen støter hun på Espen Askeladd, og gnisten er tent dem imellom når han senere setter fyr på mer enn godt er før han sammen med sine to brødre legger ut på ferden for å forsøke å redde ikke bare familiegården, men også prinsessen og kongeriket Kongen har utlovet i belønning. «Jeg fant jeg fant», sier Askeladden støtt og stadig på veien, mens han har mer enn nok med å redde brødrene og seg selv ut av klørne på det være seg huldre, hekser, troll eller en ufordragelig dansk beilerprins (spilt av Allan Hyde) som er ute i samme ærend. Men den sjablongaktige «slapstick»-måten tvekampen utnyttes på er med på å vaske ut historiens egenart.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er først og fremst manus som faller til marken som lik gullepler forvandles til stinkende forråtnelse i heksas grep. En ting er at Sandemose aldri får grep om historiens dramaturgiske egenskaper, men dialogen og replikkene er dessuten som høysåter skuespillerne beordres til å klatre over i stedet for å sno seg rundt. Det føles oppstyltet, påtatt og uten en bevisst tilnærming til en moderne språkdrakt som på ingen måte ville skjemt eventyret mer enn ordene nå gjør. Symptomatisk avsluttes det hele med Valkyrien Allstars sang «Å gjev du batt meg», som en nydelig påminnelse om hvilken effekt filmen og språket kunne hatt.

Les også: John Olav går til filmen

Skuespillerne gjør det beste ut av situasjonen. Vebjørn Enger er sjarmerende og storøyd i rollen som den enkle, men rådsnare Espen, og filmens komiske sider stjeles til dels av Mads Sjøgård Pettersen og Elias Holmen Sørensen som Per og Pål. De er i likhet med andre figurer grunt skisserte for å passe inn i en film der Monty Python-aktige episoder skal veksle med potensielt eventyrlige tablåer. De beste er hentet rett ut av eventyrboka og illustrasjonene til Erik Werenskiold (blant annet kjerringa med nesa i stubben fra «Gjete Kongens harer») og Theodor Kittelsens visjoner av Soria Moria slott og Nøkken. Sistnevnte vesen er utgangspunktet for av de fineste sekvensene, like skummel som den er vellaget og tro mot opphavet. Naturfoto er i de beste hender i John Christian Rosenlunds blikk, og som i tidligere storfilmer som «Kongens nei» maler han bredt fra hele fargepaletten. At fargene blir vel glorete til tider er muligens ikke hans skyld, men et resultat av at man utover norske fjell (Hardangervidda, Gaustatoppen) forsøker å kle tsjekkiske innspillingssteder i den norske nasjonalromantikkens farger.

Les også: Eventyrlig vikingtokt

Slik «Ringenes Herre», «Game of Thrones» og enkelte amerikanske filmer har åpnet opp for den nordiske mytologien og den generelle eventyrskatten, kan «Askeladden i Dovregubbens hall» være inngangsporten til de norske folkeeventyrene for en ny generasjon. Som barnefilm betraktet kan den fungere på den lette underholdningens premisser, men som eventyrlig film av internasjonale dimensjoner er Sandemoses film for flat, for lite medrivende og for ustrukturert i sjanger og publikumsmessig målteft. Den er påkostet, likevel oppfattes flere av sekvensene som billige, og Dovregubben selv ser ut som noe som ble igjen på klippebordet til «Trolljegeren». Ikke det at man burde brukt så mye mer av ressursene på en skikkelse publikum likevel kan mane fram i fantasien, heller da på å slipe til et godt manus som kunne gitt oss den eventyrlig filmatiseringen Asbjørnsen og Moe-eventyrene fortjener.