Film

Arbeidet edler mannen

«Yarden» er opprørende saker, særlig med tanke på at filmen ikke utspiller seg i en dystopisk fremtid, men i dagens Sverige.

Dagsavisen anmelder

3

DRAMA

«Yarden»

Regi: Måns Månsson

Sverige/Tyskland – 2016

Hva er det stikk motsatte av arbeiderklasseromantikk? «Yarden». Dette er svensk sosialrealisme med små drypp av sosial satire, løst basert på Kristian Lundbergs kritikerroste selvbiografi med samme navn – en «omvendt klassereise» der alt er strippet ned til sin stusselige essens. «Yarden» prøver å stille noen tankevekkende spørsmål rundt hvor hurtig vi er villige til å ofre idealismen, selvrespekten og verdigheten for en fast inntekt – og hvor lett samfunnet klarer å presse oss inn i klassesystemet. Sosiale status er en skjør ting som kan knuses på sekunder, noe den navnløse hovedpersonen (Anders Mossling) bittert får erfare.

Les også: Villdyrene i mørket

En fraskilt poet/litteraturkritiker med fint liten suksess, som i et utslag av selvforakt slakter sin egen poesisamling som «en jävla skitbok» i en avisanmeldelse. Han blir utstøtt av forlaget, og slenger resten av bokopplaget i nærmeste søppelsjakt. Er jo ikke som om poesisamlinger selger noe, uansett. Poeten er eneforsørger for en ufordragelig tenåringssønn (Axel Roos) og regningene tårner seg opp, så han ser seg nødt til å ta en vikarjobb for en bilfabrikk ved havnen i Malmø. Her er de ansatte så dehumaniserte at de bare blir tiltalt med nummer, og poeten er «11811».

Jobben består i å parkere nyproduserte luksusbiler før de sendes til forhandlerne; statussymboler styrt av mennesker som selv er fratatt all status. Som eneste ansatt uten minoritetsbakgrunn blir poeten mistenkeliggjort av kollegaer, og uglesett av en ledelse som foretrekker å behandle sine ansatte som verdiløse slaver. Alle lever i frykt for å bli sparket når som helst, og alle er fratatt helt fundamentale rettigheter. Poeten får utbetalt lavere lønn enn det er mulig å overleve på, men får beskjed om at det er mulig å tjene ekstra penger ved hjelp av «bonussystemet». Det vil si: lønnen øker hvis han er villig til å tyste, sladre på og baktale kollegaer til ledelsen. Dette angiver-systemet bidrar til å gjøre arbeidsforholdene enda mer uholdbare; og forsikrer at ingen av de ansatte opparbeider vennskap, tillit eller lojalitet til hverandre.

Les også: Nærkontakt av nærmeste grad

Poeten prøver å holde hodet lavt og oppfylle kravene til en lønnsslave, men økonomien rakner videre. Futen beslaglegger både bilen og TV-en til sønnen, som behandler faren med resignert forakt. Poeten er pent nødt til å selge sin elskede dykkerdrakt for å overleve, men vil klare seg betydelig bedre hvis han selger sjelen – og angir en kollega som har stjålet airbager fra bilfabrikken for å brødfø familien. Det er oppsiktsvekkende at et skandinavisk storkonsern kan behandle sine ansatte så bedritent som dette uten å bli straffeforfulgt, men skildringene av arbeidsforholdene er angivelig i tråd med forfatteren Kristian Lundbergs egne erfaringer.

Les også: Lovløshet og nedgangstider

Filmen stripper imidlertid bort absolutt all kontekst, karakterutvikling og tradisjonell dramaturgi til fordel for en dvelende «arthouse»-tilnærming som får Dardenne-brødrene til å minne om Steven Spielberg. Det er sporadiske tilløp til sosial satire og absurd humor her, mens en av immigrantene som har jobbet seg opp i bilfabrikkens angiverisystem synger valgkampsangen til det innvandrerfiendtlige og fascismeflørtende partiet Sverigedemokraterna («Vi är på gång nu!») med foruroligende stor innlevelse. I sånne øyeblikk får vi en fornemmelse av hva regissør Måns Månsson ønsker å si med filmen, men ellers forblir «Yarden» frustrerende vag i sin motvilje for å fortelle noe konkret. Månsson holder oss også på avstand til hovedpersonen; en tafatt tusseladd med sløvslipte sosiale antenner og minimale kommunikasjonsferdigheter, som går gjennom livet med en lettere forvirret mine og fårete smil. Det føles som om filmen gjerne vil skape litt kynisk humor på hans hjelpeløse bekostning, men det går i stedet på bekostning av vår sympati, innlevelse og engasjement. Ironisk distanse er et dårlig våpen mot nedgangstidene.

ESPEN SVENNINGSEN RAMBØL