Apestreker for de minste

4

BARNEFILM

«Amazonia»

Regi: Thierry Ragobert

Fr./Bra. 2013

Denne dramatiserte natur-dokumentaren minner mye om Disney-produksjonen «Jeg heter Oscar» (2012), rent bortsett fra at prisvinneren «Amazonia» er totalt uten fortellerstemme eller dialog. Alle rollene spilles av virkelig dyr, som er manipulert for å fortelle en barnevennlig historie full av vakre naturbilder – med et viktig budskap om konsekvensene av menneskenes tankeløse rasering av Amazonas-jungelen. Regissør Thierry Ragobert har bred erfaringer fra naturfilmer for TV, og starter karrieren på åttitallet som filmklipper for undervannspioneren Jacques Couestau. Ragobert var også en av regissørene bak dokumentaren «Den hvite planeten» (2006), men «Amazonia» er den første kinofilmen han har regissert på egen hånd. Begge deler et sterkt engasjement for naturvern, og hvordan vi mennesker har en tendens til å ødelegge den i jakt på profitt. «Amazonia» ble forresten vist på Film fra Sør-festivalen i fjor under headingen «Klimakamp for småkjemper», passende nok.

Den nusselige sirkus-apen Sai fraktes fra Rio i et lite fly, som farer inn i et skikkelig ruskevær og krasjlander midt i Amazonas-jungelen. Piloten overlever uten en skramme, og forsvinner sporløst ut i jungelen – der han forhåpentligvis blir spist av villdyr. Vi ser uansett ikke noe mer til ham i filmen, mens den tamme, lille capuchin-apen Sai er nødt til å klare seg selv i en ny verden. Han blir frigitt fra buret sitt av to nysgjerrige apekatter, og begir seg ut i jungelen. Her studerer Sai merkelige insekter, blir mobbet av nebbete fugler, rekker tunge til en doven anakondaslange og drukner nesten etter å ha falt ned et fossefall. Vi får håpe at «Amazonia» ikke er laget etter den gamle Disney-metoden fra femtitallet, der man har kastet et dusin apekatter ut i vannet og håpet på det beste. Etter en tid strandet på en flåte klarer Sai å komme seg tilbake på land uten å bli spist av krokodiller. Til gjengjeld spiser Sai sopp som gir ham psykedeliske synsforstyrrelser (!), noe som kan åpne opp for noen vriene samtaler med barna om hvordan sterke hallusinogener fungerer i praksis. Husk, alle barn: fleinsopp er kun pappasopp. Thierry Ragobert har samlet sammen en imponerende mengde skapninger i samme film, deriblant villsvin, maurslukere, dovendyr, delfin, edderkopper, samt en sulten leopard som prøver å spise opp stakkars Sai.

Det er noen scener her som muligens kan vekke uro blant følsomme smårollinger; deriblant et skummelt øyeblikk der en liten ape-baby blir drept av ørn. I en annen scene prøver Sai å klatre opp et tre fullt av skarpe pigger på jakt etter frukt, på en måte som ser direkte livsfarlig ut. Den bedårende apekatten har et veldig uttrykksfullt fjes, og gjør en imponerende skuespillerprestasjon. Særlig når det gjelder å se vettskremt ut, tilsynelatende fordi filmteamet jevnlig skremmer vettet av den lille krabaten. Ifølge slutteksten ble ingen dyr mishandlet under innspillingen, som var overvåket av en stab med veterinærer. Så da får vi jo nesten tro på det, selv om Sai åpenbart virkelig blir skadet under et angrep fra noen iltre apekatter mot slutten. Dramaturgien svikter litt rundt halvveis ut i filmen, og til tross for en rask spilletid på rundt åtti minutter kunne «Amazonia» gjerne ha vært litt kortere. Den er allikevel full av vakkert 3D-foto, og fyller en viktig funksjon. Filmer som dette kan jo gi smårollingene respekt for naturen, og empati for sjelslivet til skapningene som lever i den. Hvordan vi behandler dyr er jo en av de viktigste målestokkene for hvor sivilisert et samfunn er, og en klar indikasjon på om menneskearten fortjener en plass på kloden etter klimakatastrofen.