Film

Anmeldelse «The Invisible Man»: Elisabeth Moss utstråler psykisk sårbarhet og et snev av galskap

Grøsseren «The Invisible Man» er en ulidelige intens metoo-oppdatering av en klassisk historie.

Dagsavisen anmelder

5

GRØSSER

«The Invisible Man»

Regi: Leigh Whannell

USA, 2020

Denne lavbudsjettgrøsseren er en gåsehudfremkallende effektiv, velregissert #metoo-oppdatering av den klassiske H.G. Welles-romanen, som snur hele ideen om «Den usynlige mannen» på hodet. For dem som prøver å holde tellingen der hjemme er «The Invisible Man» fjerde forsøk på å gjenopplive Universal-studioets klassiske monsterserie det siste tiåret, etter floppen «The Wolf Man» (2010), middelmådige «Dracula Untold» (2014) og Tom Cruise-mageplasket «The Mummy» (2017). Sistnevnte skulle bli starten på et sammenhengende storfilmunivers kalt «Dark Universe», men fikk så uentusiastisk mottakelse at alle de planlagte filmene i serien kjapt ble skrinlagt. Inklusive en versjon av «The Invisible Man» med Johnny Depp i tittelrollen.

Les også: Filmanmeldelse «Torden»: Norsk natur og norrøne guder til tross, det mest imponerende er gnistregnet

Universal-studioet kastet det metaforiske, hvite håndkleet inn i ringen og ga opp. Isteden lempet de hele monster-universet i fanget på det uavhengige underselskapet Blumhouse Productions, som er kjent for sine ekstremt lønnsomme lavbudsjettgrøssere. En av de smarteste avgjørelsene Universal-sjefene har gjort på lenge.

Enda smartere; de overlot Den usynlige mannen til australske Leigh Whannell, som tidligere har skapt «Saw»- og «Insidious»-seriene sammen med makkeren James Wan. Whannell markerte seg i 2018 som en spennende sjangerregissør med villmannsfilmen «Upgrade» (som av snodige årsaker ikke ble satt opp på kino her hjemme), men nå beveger han seg opp på et helt annet nivå som filmskaper. At han gjør det med en skrekkfilm fint få av oss hadde særlig store forventninger til er en desto større overraskelse.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Elisabeth Moss. Foto: UIP 

Les også: Anmeldelse «Alle utlendinger har lukka gardiner»: Rått og upolert om oppvekst og seksualitet

Dette likner definitivt ikke på noen av de tidligere «The Invisible Man»-filmene, men to tredjedeler minner mye om «Sleeping with the Enemy». Du vet, nittitallsthrilleren der Julia Roberts spilte et mishandlingsoffer som fingerte sin egen død i et forsøk på å slippe unna sin voldelige, dorullfikserte rikmannskjæreste. Cecilia Kass (Elisabeth Moss) lister seg livredd ut av den postmoderne soverommet til sin velstående optikkforskerkjæreste Adrian (Oliver Jackson-Cohen) midt på natten, etter å ha dopet ham med reseptbelagte legemidler. Et desperat fluktforsøk, etter flere år med psykisk terror fra en narsissistisk sosiopat.

Hun søker dekning hos barndomsvennen James (Aldis Hogde) og hans tenårige datter Sydney (Storm Reid), men etter flere uker er Cecilia fortsatt så traumatisert at hun knapt våger seg ut på gaten for å hente posten. Marerittet burde være over etter at søsteren Emily (Harriet Dyer) forteller nyheten om at Adrian har begått selvmord, og testamentet hans etterlater Cecilia en arv på fem millioner dollar. Isteden er det bare starten på et nytt mareritt. Etter en flyktig følelse av frihet begynner Cecilia å få fornemmelsen av at noen observerer henne. Utgangsdøren åpner seg uten grunn og sengeteppet nappes bort mens hun sover. Leigh Whannell vet selvfølgelig at vi har fått med oss tittelen på filmen, og har en anelse om hvor historien er på vei.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Elisabeth Moss. Foto: UIP 

Les også: Filmanmeldelse «Monos»: En hypnotisk feberfabel

Han er ikke den første til å utforske hvor uhyggelig tanken på en usynlig mann egentlig er; det har vært en sentral del av konseptet siden Claude Rains-klassikeren «The Invisible Man» kom i 1933, og ble dratt til sin ytterste konsekvens i Paul Verhoevens «Hollow Man» for tjue år siden. Fremfor å få oss til å hoppe i kinostolen med lettvinte «bø!»-triks velger Whannell isteden å bygge opp en ubehagelig stemning som gradvis bli ulidelig intens. Kameraet kveiler seg sakte gjennom øde rom, mens vi med økende uro saumfarer bilderuten etter spor av noe som slett ikke burde være der. Whannell sørger for å kaste inn nok skruballer til å holde oss i uvisshet, og iscenesetter noen effektive sjokkscener som legitimerer filmens strenge «R»-rating i hjemlandet.

Les også: Anmeldelse av Clint Eastwoods «Richard Jewell»: et portrett av en hverdagshelt

Men nøkkelen til at dette fungerer så bra er at han plugger seg rett inn i en veldig plausibel primalfrykt; redselen for å ikke bli trodd. Cecilia prøver med økende desperasjon å overbevise folkene rundt seg om at hun er i fare, men alle avviser henne bare som et hysterisk kvinnfolk. Desto mer galskap hun blir utsatt for, desto galere gir hun inntrykk av å være – og filmen drar paranoiaen ut til sin ytterste konsekvens. Dette er en hovedrolle som skapt for «A Handmaid's Tale»-kjenningen Elisabeth Moss, som har en egen evne til å utstråle psykisk sårbarhet og et snev av galskap. Hun grabber tak i denne saftige rollen med begge hender og slipper ikke taket, selv i de øyeblikkene der troverdigheten glipper litt. Det vi ikke kan se vil alltid være mer uhyggelig enn det som til slutt spretter frem foran øynene våre, men selv etter at den usynlige mannen viser sitt sanne ansikt beholder han strupetaket på oss.